En analyse av samtaleverktøyet «Kroppen er min»
Innføring av et forebyggingsverktøy som er ment som en veileder,
kan føre til usikkerhet, skam og frykt om ikke de ansatte har
grunnleggende kunnskap i bunn.
Før jeg begynte på masterstudiet i psykososial
helse ved Universitetet i Agder, jobbet
jeg som barnehagelærer. Der opparbeidet
jeg meg erfaring med samtaleverktøyet Kroppen
er min i møte med femåringer. Jeg merket raskt at
det ga meg en trygghet når jeg skulle samtale med
barn om seksuelle overgrep. Gjennom verktøyet
ervervet jeg blant annet kunnskap om nye begreper
jeg kunne bruke i det praktiske arbeidet.
Behov for forskning
Jeg hadde inntrykk av at noen av barna syntes at
det var gøy og spennende å bruke verktøyet. Vi benyttet
filmer, og enkelte barn syntes at filmene var
ekle. Da jeg drøftet dette på et foreldremøte, og enkelte
foreldre ga tilbakemelding om at noen av barna
hadde blitt engstelige av samtalene og filmene,
ble jeg interessert i temaet. Ettersom verktøyet er
relativt nytt – det ble tatt i bruk av barnehagelærere først i 2018 – er det et behov for å utforske bruken
i en barnehagekontekst. Hvordan opplever barnehagelærere
kompetansen som verktøyet presenterer?
Verktøyet har ikke vært utforsket i litteratur
og forskning, og jeg fant heller ikke noe kritikk av
Kroppen er min i evalueringene som er foretatt. Her
beskrives det bare at ansatte stort sett er fornøyd
med verktøyet.
Flere av barnehagelærerne fortalte at barna lekte seksuelle leker i
barnehagen i mindre grad etter bruken av samtaleverktøyet. Funnene
mine viser at barnehagelærerne opplevde endringer hos barna etter bruk,
ved at barna var blitt mer bevisste på å skjule kroppen sin for andre
Kritikk av samtaleverktøyet
I et debattinnlegg i Dagsavisen 4. november (2021)
er sosiolog og førsteamanuensis Mari Pettersvold
og professor i pedagogikk Solveig Østrem generelt
kritiske til verktøy som har blitt innført i barnehagene.
Utviklere av slike verktøy er ikke nødvendigvis
barnehagelærere som kjenner barnehagens
mandat, og det er med andre ord ofte ikke
dem som vet hvor skoen trykker, som har bedt om
verktøyene. Mange barnehagelærere er kritiske til
programmer og opplever at verktøyene står i veien
for å gjøre en god jobb; de snevrer inn muligheten
for å utøve skjønn. Når en kommune først har inngått
et samarbeid om innføring av et verktøy, er det
som om kritikken ikke spiller noen rolle. Derfor bør
kommunene å være lyttende til kritikken som kommer,
for å utvikle og forbedre verktøyene.
I barnehagene settes det stadig inn nye læringstiltak
i form av verktøy eller programmer. Et av disse
tiltakene er å innføre forebyggingsverktøy som
skal hjelpe ansatte i å oppdage seksuelle overgrep.
Det er ikke noe galt i å drive med seksualopplysning
rettet mot barn, men det finnes ingen nasjonal
standard for hvordan slik undervisning skal
foregå i barnehager i Norge. Det blir derfor opp
til hver kommune hvordan de kommuniserer med
barn om for eksempel seksuelle overgrep. Dermed
tilbys barnehagene mange ulike forebyggende
læringsprogrammer basert på manualtenkning,
som skal styrke personalets kompetanse om disse
temaene.
Samtaleverktøyet Kroppen er min, som er utviklet
av sosionomene Inger Lise Andersen og Siri Søftestad
i samarbeid med Læringsverkstedet barnehage,
er et eksempel på dette. Her bruker de private
aktørene TV-serien Kroppen min eier jeg i fire
deler fra NRK Super når de introduserer temaene
de skal undervise om. Stine Kühle-Hansen er autorisert
sexolog
og universitetslektor, og hun er fagansvarlig
for manuset, som hun skrev sammen med
regissøren Marianne Müller i Bivrost film (Müller
& Kühle-Hansen, 2017). Verktøyet brukes i mange
kommuner i Norge, og et premiss for verktøyet er at
det finnes en rekke problemer som må forebygges,
og at barn skal lære seg å sette grenser for å unngå
krenkelser av sin egen kropp.
Pettersvold og Østrem (2021) mener det mangler
en kritisk diskusjon rundt definisjonsmakten
de profesjonelle får ved å bruke et verktøy. Dette
problematiser jeg i min kvalitative masteroppgave.
I den kommer det frem at samtaleverktøyet bidrar
til mye usikkerhet om seksuell utvikling, seksuelle
overgrep, avdekking og å melde inn bekymringer
om barn. Barnehagelærerne gir uttrykk for at de
er usikre på hvordan barn bør bli møtt når de leker
seksuelle leker med jevnaldrende i barnehagen
(Skogstad, 2022a). Dette viser at det er behov for
mer kompetanse på området slik at barn blir møtt
med trygge ansatte i barnehagen med aksept for
at det er normalt med seksuelle følelser. Funnene
mine viser at barnehagelærerne opplevde endringer
hos barna etter bruk av samtaleverktøyet. Barna
var blitt mer bevisst på å skjule kroppen sin for
andre, og de lekte seksuelle leker i barnehagen i
mindre grad enn tidligere.
Jeg stiller meg derfor kritisk til at barnehagene tar i bruk et slikt
verktøy, uten å sikre at barnehagelærere på forhånd har kunnskap
om det som er normal seksuell utvikling hos barn
Direkte spørsmål om sensitive tema
Hovedmålsettingen med verktøyet er å styrke barnehageansattes
kompetanse på å gi barn kunnskap
om kropp, grenser og seksuelle overgrep. Barn skal
få en forståelse av at seksuelle overgrep er ulovlig,
slik at de lettere skal kunne si ifra til en voksen.
Barnehagelærerne opplevde at samtaleverktøyet
ga dem trygghet når det gjaldt å snakke med barna
om sensitive temaer, og de beskrev at kunnskapen
ga dem en manual for hvordan de kunne lære
barna å sette grenser for kroppen. På denne måten
kunne barna informere om det som er galt, og
si fra til en ansatt hvis noe skjer. En av dem sa: «Det
er så bra at verktøyet sier hvordan jeg kan ordlegge
meg, hva man kan si og ikke si» (Skogstad, 2022a).
Samtaleverktøyet ga altså barnehagelærerne
ord og setninger som var nødvendige for å kunne
formidle kunnskap til barn om kropp, grenser
og seksuelle overgrep. En kan hevde at utformingen
av samlingene var lett å forholde seg til, og at
selve verktøyet har ført til at de har blitt trygge på
å snakke om temaet:
«Det som er veldig bra med kursingen av samtaleverktøyet,
er de direkte og åpne spørsmålene. Du lærer
at du kan spørre barna direkte i samlingene. Etter
samlingene er jeg ikke redd for å spørre barna om
de er nedfor: Er det noe som har skjedd? Er det noen
som har gjort noe med deg som du ikke liker? Det
var ikke slik før, man er mer direkte nå, og man tør
å spørre.»
Når temaet for det en skal snakke om, er definert
på forhånd, vil samtalen bære preg av asymmetri.
Samtalene i samlingene er instruerende, argumenterende
og forklarende. Den ansatte har en styrende
tilnærming, som gir barnet lite rom for innspill
og initiativ. Som profesjonell yrkesutøver bør
en derfor reflektere over og analysere sin samtalestil
for å se hva som dominerer når en bruker verktøyet.
En kan også problematisere om samtalegrupper
egner seg til å snakke med barn om sensitive temaer
og seksualitet. Selv om barn kan ha nytte av
å dele kunnskap og erfaringer med hverandre og
de ansatte, har de rett til et privatliv og rett til å beskytte
sin bluferdighet på det seksuelle området.
>System eller indre trygghet?
Kjenner barnehagelærerne denne tryggheten fordi
det settes i system, eller fordi verktøyet hjelper dem
med å få denne tryggheten innenfra? Det kan tenkes
at det handler om det første. På den annen side
skal man ikke undervurdere det å ha en fast ramme
på en utrygg grunn. Å kommunisere med barn
krever tid og trening. Som sosiologen Greta Marie
Skau skriver, er de personlige egenskapene viktige,
siden en yrkesutøver har lett for å sette søkelys på
handling, kunnskap og teknikk (Skau, 2017). Den
personlige kompetansen kan man ikke lese seg til.
Den må trenes opp og handler om å sette teori ut i
praksis og å forstå og samhandle med mennesker
på en hensiktsmessig og god måte.
Denne kompetansen ga barnehagelærerne økt
trygghet på hvordan de kunne jobbe forebyggende
og avdekke seksuelle overgrep. På den annen
side er det krav, blant annet i rammeplanen, om at
profesjonsutøveren skal utøve faglighet og skjønn
i de konkrete situasjonene hvor de kommuniserer
med barn om seksualitet og seksuelle overgrep.
Denne kommunikasjonen må skje ut fra den konkrete
barnegruppen og det konkrete barnet. For at
bruk av et verktøy skal gi reell kompetanseheving,
må kunnskapen kunne benyttes også uavhengig av
bruken av verktøyet og gi profesjonsutøvere en mer
varig trygghet i arbeidet med disse temaene, sett ut
fra det enkelte individets og gruppens behov.
Funnene mine viser at barnehagelærerne opplevde avmakt når de
skulle arbeide med barns seksualitet. De opplevde å ha lite kunnskap
om temaet og følte seg utilstrekkelige når de skulle møte barnas
seksuelle utvikling og seksuelle leker.
Bidrar til usikkerhet
Samtaleverktøyet bygger på et fagdokument der
det står at barn ikke skal undervises om voksenseksualitet
og forplantning for å kunne gjenkjenne
seksuelle overgrep. Jeg mener at fagdokumentet
assosierer barns seksualitet med voksenseksualitet.
Barnehagelærerne jeg intervjuet, opplevde at
verktøyet hadde et innhold som la vekt på å snakke
med barna om det som ikke var lov. Verktøyet vier
imidlertid også oppmerksomhet mot gode erfaringer,
følelser, hemmeligheter og kilefølelsen, som
skal markere en kontrast til det som ikke er lov. På
spørsmål om de jobbet med barns normale seksuelle
utvikling i verktøyet, sa en dem:
«Det er mest fokus på det som ikke er lov, i verktøyet.
I første filmen snakker de om kilefølelsen og hva som er en god hemmelighet. Det har aldri vært jobbet
med barns seksuelle utvikling så lenge jeg har jobbet
som pedagog.»
Jeg mener det er bekymringsfullt at de som skal
bruke et slikt verktøy, ikke har grunnleggende
kunnskap om barns seksualitet og utvikling. Det
gir en uheldig slagside. I intervjuene fikk jeg blant
annet høre utsagn fra en barnehagelærer om at et
barn hadde sagt noe om pappas kjønnsorgan, og
at de ble bekymret. Det er greit å undre seg og stille
spørsmål, men når normal atferd fører til mistanke
om seksuelle overgrep, blir jeg forbauset. Et
slikt ensidig perspektiv kan føre til at barns forhold
til sin egen kropp påvirkes negativt, og at verktøyet
på denne måten bidrar til usikkerhet, både hos
barn og ansatte. Barnets utsagn tolkes inn i en seksuell
ramme som samtaleverktøyet gir voksne, som
med sin definisjonsmakt leter etter det som er korrekt
(Skau, 2017). Her er det barnehagelærerens
forforståelse som ikke bare legger grunnlag for en
konstruksjon av virkeligheten, men også legger føringer
for hvordan barn oppfattes og deretter møtes.
Spørsmålet er om barnets utsagn kunne ha
vært tolket annerledes. Kan det være noe annet?
Hvordan man reagerer, avhenger av kunnskap, ferdigheter
og holdninger (Skau, 2017).
Barnehageansatte bør ha kunnskap om at barn
kan komme med utsagn om kjønnsorganer eller ha
en seksuell atferd uten at det er mistenkelig eller
at det «er noe» i det. Vi må være bevisst på at det
er små barn man har med å gjøre. Selv om barnet
kan si noe om tissen til pappaen sin, er det ikke sikkert
at det er snakk om seksuelle overgrep. I den
daglige samtalen kan barn si mye forskjellig som
en blir nysgjerrig på. I en konstruert setting, som i
en samling med mål om å avdekke overgrep, vil det
som kommer frem, kunne tolkes annerledes ut fra
de rammene som er satt.
Avvik eller naturlig utvikling
Barnehagelærerne fra masteroppgaven erfarer at
samtaleverktøyet Kroppen er min gir dem trygghet
og kompetanse om språk og begreper om kroppen,
men at dette er mest koblet til avvik – det som
ikke er lov – og seksuelle overgrep. På oppfølgingsspørsmål
om de jobber noe med hvordan barn blir
til, var svaret:
«Nei, det snakker vi faktisk ikke om, litt rart siden filmene
er veldig direkte. Men ingen filmer om hvordan
barn blir til, dette er nesten mer tabu for folk. Tenk
hvis barnet mitt kommer hjem og spør hvordan jeg
ble til? Det burde vært en del av første film. Det er jo
helt naturlig, skal det være naturlig å snakke om onkel
som skal leke tissen-leker, tåler de det også.»
Flere opplever at det er skummelt å snakke om seksualitet,
og at det blir skummelt fordi det ikke er
en naturlig tilnærming til seksualitet i verktøyet.
Har ikke de ansatte kunnskap om barns seksuelle
utvikling, får heller ikke barna nødvendig veiledning
og støtte i sin utvikling. Samtaler i barnehagen
om seksualitet, kropp og følelser – hvor ansatte
har grunnleggende kunnskap om dette – kan hjelpe
barn med å bli trygge på og sette grenser for sin
egen kropp. Samtaler som retter seg mot det negative
og ulovlige, vil kunne føre til det motsatte.
I min studie beskrev barnehagelærerne, i likhet
med andre studier, at tolkningen av barns seksuelle
lek er preget av en nølende, mistenksom og usikker
holdning, til tross for at de ønsker å anerkjenne barns seksualitet (Balter mfl., 2016; Brouskeli &
Sapountzis, 2017). Filosof og idehistoriker Michel
Foucault (1995) er kjent for sitt maktbegrep og
perspektiver på styrings- og sannhetsregimer. Det
motsatte av makt er avmakt. Barn er maktesløse og
har lite innflytelse over de ansattes makt til å definere
og tolke deres atferd. Forholdet mellom barn
og voksne er asymmetrisk, og barn kan være hjelpeløse
når det kommer til beslutninger som får
konsekvenser for deres liv.
Foucault (1995) beskrev at det vestlige samfunnets
sannhetsregime kommer til uttrykk gjennom
hvordan vi snakker om seksualitet. Seksualitet
blir gitt mening som kilde til mulige farer og overgrep.
Denne diskursen utelukker en forståelse av
de positive
aspektene ved menneskers seksualitet.
Kan det tenkes at forebyggingsperspektivet i samtaleverktøyet
Kroppen er min kombinert med det
Foucault beskrev som en seksualitet med et fiendtlig
menneskesyn, kan ha resultert i overgrepsfrykt?
Med dette perspektivet kan det være at barns forhold
til sin egen kropp påvirkes negativt, og at fokuset
i verktøyet bidrar til usikkerhet. Kanskje blir
også de ansatte påvirket til å bli mer bekymret for
og oppmerksom på seksuelle uttrykk hos barn.
Barns naturlige seksualitet
En barnehagelærer opplevde at barna lekte seksuelle
utforskningsleker med jevnaldrende, og reagerte
på denne leken: «Noen ganger kommer jeg
brått på barn som har tatt av seg tøyet, og sier at
barna må ta på seg tøyet og leke det hjemme.» Hva
gjør at vi begrenser det seksuelle rommet? Samtaleverktøyet
tematiserer en voksen seksualitet og
kan derfor oppleves som skummelt, ifølge mine informanter.
Det er problematisk. I en barneverden er det naturlig at det kribler i kjønnsorganet, og
at en er nysgjerrig på kroppen, og vil utforske det
med jevnaldrende (Langfeldt, 2000). Når man da
setter dette inn i en voksen kontekst, blir alt unormalt.
Når to barn står nakne, er det ingen voksen
seksualitet i det. De utforsker kropp, og det er en
naturlig del av utviklingen.
«Barna viser rumpa til hverandre. Da har vi sagt at
om barnet ikke vil det, så må de stoppe. Da pleier vi å
spørre én og én om de egentlig vil leke den leken. Da
kommer det ofte frem at de ikke vil det, og da snakker
vi med barna om at dette er en lek vi ikke gjør her.
Vi sier til barna at kanskje de kan leke det en annen
plass, men ikke i barnehagen.»
Flere av barnehagelærerne fortalte at de veiledet
barn til å leke seksuelle leker hjemme, uten å gå
nærmere inn på hvorfor det ikke var greit å leke på
den måten i barnehagen. Om barn får en oppfattelse
av at det å være nysgjerrige på andres kropper
ikke er ønsket oppførsel, kan det tenkes at de
kan føle skam, selv om det ikke er personalets intensjon.
Det kan tenkes at det dermed blir vanskelig
for barna å stille spørsmål om seksualitet når
de ansatte avviser denne leken. Barn trenger å vite
navn på kjønnsorganer og kropp, og de trenger ord
for seksuelle følelser og atferd. Språket skal ikke gi
negative assosiasjoner (Vildalen, 2014).
Aldersadekvat kunnskapsformidling
Psykolog og sexolog Stephane Vildalen hevder at
når barns seksuelle uttrykk avvises og ignoreres, er
det på den ene siden med på å gjøre veien til glede
og seksualitet lang (2014). På den annen side hindrer
denne usynliggjøringen oss i å oppdage barn
som lever med seksuelle overgrep. Hun hevder at vi
må forstå seksualitet ut fra et utviklingsperspektiv,
at vi må anerkjenne at seksualiteten er en del av
livet – fra tidlig barndom til død, og at dette perspektivet
kan bidra til god kunnskapsformidling
om kropp, seksualitet og seksuelle følelser. Ifølge
Vildalen har tilknytningspersoner og omsorgsgivere
et ansvar for å gi barn et språk som de både
kan bruke for å forstå seksualitet og bruke i relasjon
med andre. Videre forklarer hun at aldersadekvat
og god kunnskapsformidling kan være et godt
utgangspunkt for å utvikle en positiv selvforståelse.
Dette kan gjøre barn rustet til å sette grenser for
seg selv og sin egen kropp og til å respektere andres
grenser. Pedagog og sexologrådgiver Margrete
Wiede Aasland hevder at barn og unge som kan
identifisere følelser uten å bli skamfulle, som har
erfaring med å snakke om seksualitet, og som kjenner
kroppen sin, er bedre til å sette grenser for seg
selv og tør å fortelle om seksuelle overgrep hvis det
pågår (2014). Videre sier hun at man må vite hva
som er normalt, for å forstå at noe er galt. Vildalen
(2014) hevder at det å akseptere og anerkjenne
barns utprøving av seksualitet i barnehagen (så
sant ikke utprøving er til skade for andre barn) og
å formidle aldersadekvat kunnskap om disse temaene
kan være viktige bidrag i arbeidet med å forebygge
seksuelle overgrep mot barn.
Det er utfordrende å definere hva som er vanlig
seksuell atferd hos barn – det er svært individuelt.
Likevel kan en se hvilke seksuelle uttrykk som opptrer
mer og mindre sjeldent, og hva som er tegn på
at noe er galt. Om de ansatte har kunnskap om de
alderstypiske tegnene når det kommer til seksuell
utvikling hos barn, vil de ha bedre forutsetninger
for å kunne skille mellom naturlige seksuelle handlingsmønstre
og noe som kan være et uttrykk for at
barnet har vært utsatt for en ulovlig handling (Vildalen,
2014).
Barnehagen som en trygg arena
Manglende kunnskap om barns seksualitet er problematisk
fordi deres naturlige seksualitet dermed
kan mistolkes. Barns seksualitet er en oppøvelse til
seksualitet som en nærhetsutøvelse og utforskning
av egne grenser. På denne måten lærer barn av erfaringer
de gjør i samspill med andre, mer enn å lære
gjennom en ny forståelse. Utdanningsforskeren
Gert Biesta beskriver barns seksuelle lek som deres
respons eller forsøk på å rekonstruere inntrykk eller
kunnskap om seksualitet, uttrykt gjennom lek
og ikke gjennom en imitasjon av handlinger barnet
ikke har forutsetninger for å forstå (2006).
Det er større sjanse for at barn forteller om seksuelle
overgrep om man normaliserer, opplyser
barnet om det som er fint, gjør det trygt på sin egen
kropp og lar barnet erfare å utforske hverandres
kropper med jevnaldrende på en trygg arena i barnehagen.
Den ansatte må «puste med magen», glede
seg over det som skjer, sammen med barna og
samtidig korrigere det som ikke bør skje. Det kan
tenkes at det vil gi barna nyanser. Når barna har
erfaring med det som anses som «sunn» eller godtatt
seksuell utfoldelse, vil de lettere forstå hva som
ikke er lov. Dette betyr ikke at personalet ikke skal
være oppmerksom på om barnet er utsatt for noe,
eller at dette ikke skal bli tatt på alvor og bli tatt tak
i. Likevel skal ikke barnet bli møtt av negative reaksjoner
som kan føre til skyld og skam.
Manglende kompetanse om barns naturlige seksualitet
kan føre til at den blir mistolket, og at
noe som vekker bekymring og stoppes, egentlig
bare er en del av en sunn utvikling – men at det
er de ansatte som tolket leken som seksuell. Da er
det forståelsen og tolkningen som skaper risiko,
ikke handlingen i seg selv. For å overleve er mennesker
avhengige av hverandre – av psykisk nærhet
og fysisk kontakt. Seksualitetens hovedfunksjon
er å danne relasjoner som sikrer overlevelse i
form av ivaretakelse, god psykisk og fysisk helse og produksjon av nye generasjoner. Seksualitet er en
medfødt egenskap; likevel er seksualitetens utviklingsmessige
og relasjonelle perspektiver et ikketema
i de fleste sammenhenger, slik det for eksempel
er i samtaleverktøyet Kroppen er min.
Konsekvenser av bruken
Flere av barnehagelærerne fortalte at barna i mindre
grad lekte seksuelle leker i barnehagen etter
bruken av samtaleverktøyet. En barnehagelærer
forklarte: «Det har vært lite seksuell lek den siste tida,
vi hadde mer før.» Dette er i tråd med Langfeldt
(2000), som hevder at barn i dag blir styrt mer av
voksne, noe som ikke var vanlig tidligere. Kan det
tenkes at leken uteblir, siden barna blir veiledet til
å leke den seksuelle leken hjemme, og på grunn
av samtaleverktøyets oppmerksomhet mot alt som
ikke er lov? I mine funn opplever barnehagelærerne
at de trenger et verktøy for å bli trygge i det forebyggende
arbeidet mot seksuelle overgrep. Da stiller
jeg spørsmålet: Hvem definerer hva som er normal
og unormal seksualitet hos barn? Hvis barnehagelærerne
er utrygge på barns seksualitet og allikevel
gjennomfører samlingene, er det en risiko for
at de har definert hva som er sunt og usunt. Dette
kan påføre barn skam.
En barnehagelærer opplevde endringer hos barna
i relasjon til sin kropp etter bruken av verktøyet:
«Jeg har sett endringer mest de ukene vi har samling,
ved at barn har sagt: ‘Noen barn vil se på tissen min’
og ‘jeg vil gå alene på doen’. Barna viser at de er mer
bevisst på grenser, og at det er ikke greit at noen kikker
under doen. Barna har blitt mer bevisst på at når
de skal kle av seg, så vil de gå inn på eget rom, for de
vil ikke at alle skal se på.»
Det er en del av barns seksuelle utvikling å være
nysgjerrig på hverandres kropper – de sammenligner
seg med andre og utforsker hvordan kropper
ser ut. Gjennom seksuelle leker kan barn lære seg
å lese andres signaler og grenser, respektere disse
grensene, sette egne grenser, vise empati og glede.
Dermed gis barn mulighet til å utvikle en sunn og
god seksuell helse. En bevissthet rundt grenser, respekt
for egen og andres kropper, hva en liker og
ikke liker, kan bidra til en forståelse av seksualitet
som favner undersøkelse, lyst og glede (Skarpsno,
2013). Derfor er det viktig at det er en felles forståelse
i barnehagen om hva som er normalt og ikke
normalt, slik at personalet ikke skaper frykt.
Ved å bruke forebyggende verktøy legger man til
rette for en arena hvor barn får mulighet til å komme
med spørsmål og fortelle om sine egne erfaringer.
Det fordrer at barnehagelærerne er klar over
hvordan de skal stille de rette åpne spørsmålene for
å få den informasjonen de er ute etter. I masteroppgaven
kommer det frem at det er mye usikkerhet i
disse barnesamtalene. I et oppfølgingsspørsmål om
hvordan barnas bekymrende utsagn blir ivaretatt i
samlingene, svarte en barnehagelærer:
«Når barn har sagt noe i samlingen, da har vi opplevd
at barna har kommentert i etterkant. Vi har
opplevd at barn har gått hjem og fortalt foreldre hva
som har blitt sagt av andre barn. Når foreldre spør,
kan vi ikke si noe på grunn av taushetsplikten.»
Flere fortalte at de hadde opplevd at barn som
snakket foran de andre barna i samlingen, utviste
en utrygghet. Da blir barnets og barnets families
omdømme satt på spill. Barnets rett til personvern
presiseres i barnekonvensjonen (2003), og dette er en utfordring å ivareta når barnehager bruker samling
som metode. Når barn oppfordres til å fortelle
om intime helseopplysninger i plenum, kan det
nettopp spres til offentligheten. Samtidig er det
en veldig krevende situasjon for små barn å måtte
snakke om disse tingene i barnegruppen dersom de
faktisk har opplevd overgrep. Jeg stiller meg derfor
kritisk til at barnehagene tar i bruk et slikt verktøy,
uten å sikre at barnehagelærere på forhånd har
kunnskap om det som er normal seksuell utvikling
hos barn. Ingen av barnehagelærerne som var med
i masteroppgaven, hadde erfaring med at barn forteller
om seksuelle overgrep ved hjelp av verktøyet.
«Du vet at du har meldeplikt til barnevernet, det skal
jo stå hva du har sagt i barnesamtalene. Helt ærlig så
ser jeg at jeg gjør feil hver gang.»
Usikkerhet rundt meldeplikt
Samtaleverktøyets rammer vektlegger at man skal
avdekke seksuelle overgrep. Legger verktøyet et
for stort ansvar over på profesjonen for å avdekke
det? Er det egentlig hensikten? Det er ikke barnehagelærernes
jobb å avdekke seksuelle overgrep.
Den profesjonelle må vurdere grundig om det er
nok til å melde inn bekymring til barnevernet eller
politiet og kjenne godt til opplysningsplikten. Flere
fortalte at det var blitt gjort mange feilvurderinger
i samtalene de hadde hatt med barn. En barnehagelærer
opplevde at et barn hadde sagt et konkret
utsagn.
«Barnet sa: ‘Jeg må ta på tissen til pappa og pappa
på min’. Observatøren skriver ned det som sies. Da
svarte jeg barnet at det var bra barnet fortalte, og at
vi skulle snakke mer om det etterpå. Vi fulgte veldig
opp den biten så barnet ikke skulle snakke høyt foran
de andre barna, så da sendte vi de andre barna ut
og tok barnet med inn på et rom.»
I dette tilfellet gjentok barnet bare det samme utsagnet
som var blitt sagt i samlingen. Barnehagelæreren
opplevde at det ikke var nok til å melde, og at
barnet skulle følges opp i neste samling.
Saken ble fulgt opp igjen i neste samling med en barnesamtale.
Vi er alltid to, en som skriver, og en som
spør. Dette barnet var vi usikre på, vi trodde ikke barnet
fant det på. Endte opp med at vi ikke hadde nok til
å melde det videre.»
I barnesamtalene gjentok barnet fremdeles det
samme som tidligere. Barnehagelæreren kontaktet
barnevernet anonymt for å drøfte saken.
«I anonym drøfting med barnevernet sa de at vi måtte
melde. Men etter at styrer hadde pratet med en i
BTI (Bedre tverrfaglig innsats), valgte vi å vente til
vi hadde mer kjøtt på beina, skrive ned og følge med.
Veien videre i denne saken er at vi må vente på neste
bolk med gruppesamling om kroppen min i løpet av
høsten for å sjekke ut om det kommer mer da.»
Barnehagelærerne fikk råd om å melde ifra av barnevernet,
men BTI rådet dem til å innhente mer dokumentasjon
og skrive mer ned. Alle informantene
opplevde at de hadde flere barnesamtaler nå enn
tidligere, men at når de først meldte inn bekymring,
fikk de oftest beskjed om å hente inn mer informasjon,
og at saker som ble meldt inn, som regel
ble henlagt.
Barnehageansatte har opplysningsplikt hvis det
er mistanke om mishandling eller seksuelle overgrep
(Barnehageloven, 2005, § 46). Herunder
ligger en forpliktelse om å melde fra om sine bekymringer
og dele opplysninger med barnevernet.
Fører verktøyets syn på seksualitet til at det som er
normalt, blir definert som unormalt? Og blir personalet
for opptatt av å avdekke? Problemet er at
verktøyet griper inn i barnehagens praksis på en
uheldig måte og påfører profesjonen et ansvar den
verken skal ha eller har nok kunnskap om.
Det er en del av barns seksuelle utvikling å være nysgjerrig
på hverandres kropper – de sammenligner seg med andre og
utforsker hvordan kropper ser ut.
Kan verktøyet bli en hvilepute?
Verktøyet har størst fokus på at barn skal verbalisere
at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Samtidig
bør en være bevisst på at barns smerteuttrykk
også signaliseres i atferd med kroppen ved for eksempel
at barn trekker seg unna. Den franske filosofen
Maurice Merleau-Ponty (1994) forklarer at
det må være gjentagende atferd over tid i måten
barnet uttrykker sine følelser på kroppslig, for at
det skal vekke bekymring.
Barnehagelærerne fortalte om en sterk tematisering
rundt avdekking under arbeidet med verktøyet.
Da kan de fort finne ting som ikke fins, men
samtidig er de usikre på om de overser signaler på
overskridende seksuell atferd. Når barnehagelærere
kun arbeider med temaet i den perioden de
bruker verktøyet, blir det en fare for at det kan bli
en hvilepute, slik at forebyggings- og avdekkingsarbeidet
ellers blir lidende. For et barn er det kjempevanskelig
å skulle fortelle om overgrep i en konstruert
samling hvor de får informasjon om at det
ikke er lov. Ofte har barnet en nær relasjon med
den voksne som er overgriper, og ønsker å beskytte
overgriperen av mange ulike grunner, for eksempel
at barnet har blitt truet.
Avmakt og tilfeldigheter
Funnene mine viser at barnehagelærerne opplevde
avmakt når de skulle arbeide med barns seksualitet.
De opplevde å ha lite kunnskap om temaet
og følte seg utilstrekkelige når de skulle møte barnas
seksuelle utvikling og seksuelle leker. De ansatte
fikk altså en frykt for å forholde seg til seksualitetsperspektivet.
Det er behov for mer kompetanse
omkring seksualitet og konkrete redskaper
for å håndtere bekymringssituasjoner i det daglige
arbeidet. I masteroppgaven fremgår det at hvordan
barn blir ivaretatt ved mistanke om seksuelle overgrep, er tilfeldig og avhengig av engasjement
hos enkeltpersoner. Det er derfor urovekkende at
det ikke finnes noen nasjonale føringer for hvordan
slik virksomhet skal foregå, og at barnehagelærerne
mener at de ikke har nok kunnskap om temaet.
Det er ikke blitt forsket på bruken av forebyggingsverktøy
mot seksuelle overgrep i Norge. For
at slike verktøy skal kunne brukes på en ansvarlig
og trygg måte, må forskning på bruken av dem
ligge i bunn, og barnehagelærere må ha den riktige
kunnskapen. Først da kan de snakke med barn
om dette sensitive temaet. Kroppen er min inngår i
en «bekymringsindustri» som næres av problemer,
hvor fokuset er å se farer overalt. Ofte behandles
alle slags farer med samme verktøy. En opplagt risiko
med å se problemer overalt er at de virkelige
problemene kan bli oversett. Måten Kroppen er min
brukes på i barnehagen, kan føre til at normal seksuell
utvikling blir definert som unormal. Alle verktøy
har styrker og svakheter. Min påstand er imidlertid
at de beste verktøyene er de som utvikles
over tid, basert på erfaring og innsikt. Da er skylappene
av, og man er åpen for at enhver teori og
verktøy har sine forbedringspotensial.
Gjør som 4000 andre fornøyde barnehagefolk, tegn et abonnent på Barnehagefolk
og få tidsskriftet i posten. (Du får alle nummerne for inneværende år ved
tegning av abonnement)
