Undertegnede har sammen med Siri Søftestad
(ph.d.) og Læringsverkstedet utviklet verktøyet
«Kroppen er min!». Læringsverkstedet har dekket
kostnadene til utvikling av verktøyet, men verken
de eller vi krever vederlag fra andre som måtte ta
det i bruk. Søftestad og jeg tar kun betalt for kursdagene
etter ordinære satser for undervisning.
Vår motivasjon og bakgrunn for å lage dette verktøyet
har vokst frem etter å ha arbeidet med fagfeltet
i nærmere 30 år. Vi har sett hvor vanskelig det
er å avdekke overgrep tidlig nok, og vår erfaring er
at barn trenger mye trygghet og mange anledninger
før de forteller om vanskelige hemmeligheter i
livet. Det er mange årsaker til at det er vanskelig for
barn å fortelle om vold og overgrep, men en vanlig
grunn barn oppgir, er at de ikke visste at det som
skjedde, var uvanlig og ulovlig. Først da de fikk vite
dette, våget de å si ifra om hva de var utsatt for. Vår
erfaring, støttet av forskning på feltet (Albæk et al.,
2019), viser at det også er vanskelig for voksne å
ta opp bekymring med barn og at det er krevende
å stå i denne bekymringen over tid. Dette kan igjen
påvirke hvilken hjelp barnet får.
Kritikk kan være kilder til utvikling
Vi er takknemlige for at «Kroppen er min!» blir evaluert,
og at det skrives masteroppgaver basert på
bruken og nytten av verktøyet. Hvert eneste ferdighetstreningskurs
blir evaluert når det gjelder innhold,
nytte og egnethet i barnehagen. Det har også
vært gjennomført evalueringer flere steder etter at
de har brukt verktøyet over tid. Vi ønsker tilbakemeldinger
for å kunne vurdere justeringer av verktøyet.
Vi er imidlertid avhengige av at tilbakemeldingene
baserer seg på riktig informasjon om hva
verktøyet er, og hvordan det er tenkt brukt.
Skogstad har helt rett i at vi ikke jobber med temaet
barns naturlige seksuelle utvikling i verktøyet.
Vi har likevel de siste årene hatt med en kort
gjennomgang av hva som kjennetegner normal og
sunn utvikling, bekymringsfull seksuell atferd og
skadelig seksuell atferd. Vi benytter «trafikklysmodellen
» (Hegge, 2016), som er anerkjent i Norge til
dette formålet. Det er viktig at barnehagelærere har
kunnskap om barns naturlige seksuelle utvikling og
kroppsnysgjerrighet. Vi ønsker at pedagogene skal
få økt kunnskap om og ikke minst trygghet rundt naturlig seksuell utvikling, selv om det ikke har stor
plass i vårt opplegg. Vårt verktøy har fokus på å forebygge
og avdekke krenkelser mot kroppen.
Det er ikke en tilsiktet effekt dersom barn blir begrenset
i kroppsnysgjerrighet og seksuell lek i barnehagen.
Jeg er enig med Skogstad i at det kan ha
sammenheng med usikkerhet hos de ansatte, men
jeg savner løsningsforslag i hennes diskusjon. Vi
tror at økt trygghet på tematikken vil bidra til at
man kan se forskjell på det som er sunt og normalt,
og det som kan være bekymringsfullt. Underveis vil
det kunne begrense den normale leken, men gevinsten
på sikt er stor.
Hva er egentlig «Kroppen er min!»?
«Kroppen er min!» er et samtaleverktøy til bruk i
førskolegrupper (basert på bl.a. Søftestad & Andersen,
2014 og Søftestad, 2018). Verktøyet er utviklet
med utgangspunkt i erfaring og forskning på
fagfeltet (Steine et al., 2016; Gamst, 2016).
I vårt fagdokument fremgår det tydelig hva som
er hovedmålsettingene med «Kroppen er min!»:
Å styrke barnehageansattes kompetanse på å
kommunisere med barn om kropp, grenser,
omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep.
Å styrke barnas begrepsapparat, selvfølelse,
egenverd og respekt for sin egen og andres
identitet, kropp og grenser.
Å styrke mulighetene for å avdekke krenkelser
som omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep
mot barn.
Å forebygge fremtidige krenkelser som omsorgssvikt,
vold og seksuelle overgrep ved at barna lærer
å respektere andres kropper og grenser.
Det gjennomføres fire samlinger med førskolegruppen,
som starter med temaet, fortsetter med felles
aktiviteter som utdyper temaet (bl.a. forming, rollelek
og spill), og avsluttes med et felles måltid.
Dette gjøres for å «runde av» temaet og hjelpe barna
i overgangen til frilek.
Alle samlingene har to målsettinger. Hvordan pedagogene
oppnår disse målene, er helt opp til hver
enkelt. De bruker sin kunnskap og erfaring, men
får en idebank som de kan bruke frem til de finner
«sin vei» i dette. Alle samlingene baserer seg på å
invitere barna til samtale.
Opplæringen består av en basisdel med tolv timers
undervisning om temaene grov omsorgssvikt, vold,
seksuelle overgrep, traumeforståelse og traumebevisst
tilnærming samt kommunikasjon med barn.
Dette tilbys alle ansatte i barnehagen for å sikre en
felles faglig plattform.
Pedagoger tilbys i tillegg et ferdighetstreningskurs
(syv timer), der vi øver på:
– Å holde samlingsstundene
– Planlagte samtaler med barn vi er bekymret for
– Å følge opp spontane utsagn som kommer fra
barna.
Etter gjennomført kurs skal pedagogene øve videre
på disse ferdighetene med kollegaer i sin egen
barnehage. På denne måten har både pedagoger og
fagarbeidere fått øve på hvordan de skal følge opp
spontane utsagn fra barna. Det legges særlig vekt
på å unngå ledende spørsmål og at det skal være
en åpen og undrende dialog. Videre inngår informasjonsmateriell
til foreldre.
Totalt har flere tusen ansatte fra mer enn hundre
barnehager deltatt i basisopplæringen, og mer
enn 400 pedagoger har deltatt i ferdighetstrening
i «Kroppen er min!» Mange barnehager har nå fire
års erfaring i å bruke verktøyet, og evalueringene
er veldig gode.
Rammeverk heller enn læringsprogram/modell
Læringsverkstedet og vi hadde et felles ønske om å
lage et kommunikasjonsverktøy som barnehagens
egne ansatte kunne drifte, og hvor vi sikret at viktige
temaer ble løftet frem. Verktøyet tok form etter
betydelige innspill og mange drøftinger med både
pedagoger og styrere. For oss var det viktig å lage
et rammeverk snarere enn en modell eller mal.
Barnehagelærere er forskjellige mennesker med
ulik kompetanse og erfaring, og barnegruppene er
også svært uensartet. Det var derfor viktig å lage
et opplegg der hver enkelt fikk mulighet til å utøve
faglig skjønn ut ifra hvordan de ønsker å bruke
verktøyet, men hvor vi sikrer at pedagogene undrer
seg sammen med barna om de samme temaene.
Et rammeverk gir også rom for tilpasning til ny
kunnskap, uten at pedagogene må læres opp i et
helt nytt verktøy. Å kritisere samtaleverktøyet slik
Skogstad gjør i sin artikkel ved å hevde at «Kroppen
er min!» er et eksempel på et læringsprogram basert
på manualtenkning, er derfor vanskelig å imøtekomme.
Å kritisere samtaleverktøyet slik Skogstad gjør i sin artikkel ved å hevde
at ‘Kroppen er min!’ er et eksempel på et læringsprogram basert på
manualtenkning, er derfor vanskelig å imøtekomme
Oppklaring av feil i Skogstads artikkel
Skogstad hevder at «Kroppen er min!» bruker en
TV-serie i fire deler fra NRK Super når vi skal introdusere
temaene i samlingsstundene. Dette er
ikke riktig. Ingen filmer blir brukt som introduksjon
til temaene. To av disse filmene har dessuten
aldersgrense ni år og egner seg ikke til bruk i barnehagen
og blir derfor heller ikke anbefalt av oss.
De to andre filmene har aldersgrense seks år, og
vi har vurdert at i en trygg setting med omsorg og gode pedagogiske rammer er det forsvarlig å se disse
sammen med barna. På forhånd skal foreldrene
ha blitt informert om dette på foreldremøte, der de
også oppfordres til å se filmene hjemme sammen
med barna før de skal vises i barnehagen.
Gjennomgående i «Kroppen er min!» sier vi at vi
ønsker å bruke så få konkreter som mulig. Vi tror
at noen barn kan trenge det, men vi tror også det
kan virke begrensende på barn som ikke kjenner
seg igjen i det som blir vist eller fortalt, selv om
de kan ha opplevd krenkelser og overgrep. Etter
30 år på fagfeltet er vi kommet til at vi må undre
oss sammen med barna mer enn å undervise barna.
Dette standpunktet fremkommer helt tydelig
og eksplisitt i bakgrunnsdokumentet som alle deltakerne
får, samt i ferdighetstreningen.
I Skogstads fremstilling hevder hun at samtaleverktøyet
gir barnehagelærerne «ord og setninger
som er nødvendig for å kunne formidle kunnskap
om kropp, grenser og seksuelle overgrep». Dette
er i beste fall en misforståelse. Vi legger vekt på at
barnehagelæreren ikke skal fortelle barna om ulike
benevnelser på kroppsdeler eller hendelser. Vår
erfaring er at det ikke alltid er hjelpsomt for et barn
å høre at det heter guttetiss/tissemann/penis,
jentetiss/
tissekone/vagina eller noe annet hvis barnet
selv sitter med erfaringer der helt andre ord er
brukt. Vi har møtt barn som kaller tissen for mopeden
fordi det var den betegnelsen onkelen brukte
når han penetrerte dem og «kjørte» rundt i stua
som om de kjørte moped. En jente var livredd for å
«gå på skjær» fordi det var akkurat det pappa hadde
kalt det når han badet med henne i badekaret og
det plutselig gjorde veldig vondt. For å få tak i denne
typen erfaringer må vi undre oss sammen med
barnet, og vi må være like nysgjerrig på det som er
tilforlatelig, som det som er bekymringsfullt. «Hva
kaller dere det dere tisser med? Er det noen andre
som kaller det for noe annet?» vil være spørsmål
som inviterer til barnets egne ord og erfaringer.
Skogstad problematiserer at vi i fagdokumentet
har en setning om at «barn ikke trenger kunnskap
om voksenseksualitet og forplantning for å kunne
gjenkjenne seksuelle overgrep». Hun hevder at fagdokumentet
assosierer barns seksualitet med voksenseksualitet.
Setningen i fagdokumentet er tatt
med nettopp for å markere det skillet.
Å hevde at samtaleverktøyet er en del av en bekymringsindustri,
får stå for Skogstads regning. Vi
fremholder veldig klart og tydelig at vi er opptatt
av barns erfaringer, på godt og vondt. Vi er opptatt
av at vi voksne må skape arenaer der det blir mulig
for barn å fortelle om vanskelige livshendelser
og overgrep. For å få til dette trenger vi voksne som
klarer å se og tør å handle. Vi har en rekke eksempler
på at det har blitt avdekket både vold og seksuelle
overgrep etter bruk av «Kroppen er min!».
Barn har fortalt om krenkelser og overgrep fra andre
barn i barnehagen, fra større barn og fra voksne.
Saker har endt med både domfellelser og tilståelser,
men viktigst er det at barns stemme blir hørt.
Voksnes ansvar
Vi er sikre på at vi trenger voksne som skjønner at
de må forberede seg og øve sammen med andre
voksne, for å bli bedre i møte med barns smerte.
Derfor trener vi på vanskelige samtaler. Vi gjør det
ikke for å lete etter overgrepshistorier, men for å
kunne gripe fatt i de erfaringene som faktisk er der.
Alle casene vi øver på, er reelle saker fra barnehagebarn.
Vi kan ikke overlate arbeidet til tilfeldighetene,
der voksne med manglende erfaring og kompetanse
overser tegn og signaler, eller ser, men ikke
orker å handle eller feiltolker det de ser. «Kroppen
er min!» kan utvikles og forbedres, men barn kan
ikke vente til det finnes et «perfekt» verktøy. Vi vet at det går lang tid fra barn utsettes for seksuelle
overgrep til det blir kjent for voksne – over 17 år,
ifølge den norske «Lisaundersøkelsen» (Steine et
al., 2016, 2017). Dette gapet ønsker vi å gjøre noe
med, og derfor vil vi skape arenaer der barn blir invitert,
der de får høre andre barns betegnelser på
kroppsdeler, og der de får høre at vonde hemmeligheter
ikke skal være hemmelig. Vi tror at vi er med
å forebygge seksuelle overgrep i fremtiden ved at
disse barna vet mer om hva som er lov og ikke lov,
og hva de kan gjøre hvis de skulle bli utsatt for noe
senere i livet. Tenk om alle femåringer i dette landet
kunne få vite at det ikke er lov å ta andre på
tissen hvis de ikke vil, og at vonde hemmeligheter
ikke skal holdes hemmelig.
Gjør som 4000 andre fornøyde barnehagefolk, tegn et abonnent på Barnehagefolk
og få tidsskriftet i posten. (Du får alle nummerne for inneværende år ved
tegning av abonnement)
