Aldri hadde jeg hørt støy på den måten. Det buldret og braket, og det var umulig å høre hva noen sa. Utenfor murveggene suste svære keramikkpotter forbi som om de var av papp. Vi satt klemt sammen inne på badet, de små barna tett i tett inntil meg. Så ble det plutselig helt stille. Ikke en lyd hørtes. Endelig, tenkte jeg, nå er det over. Det viste seg å være feil. Vi befant oss midt i tyfonens øye.
I november i 2013 dro jeg og en venninne til Filippinene, i den lille byen Tacloban, for å jobbe som frivillige for organisasjonen Streetlight, et senter for barn og familier grunnlagt av trønderen Erlend Johannesen. Da flyet vårt landet, ble vi sendt rett i et beredskapsmøte. Det var en stor tyfon på vei, og dagene på barnehjemmet for å erfare og lære om barn på den andre siden av kloden skulle bli noe helt annet enn vi hadde forestilt oss. Da tyfonen nærmet seg, ble jeg og min venninne plassert i andre etasje på et hotell som ble ansett som relativt trygt, sammen med de yngste barna og noen ansatte fra barnehjemmet. Det var voldsomme krefter i sving, tredje etasje ble blåst bort av vinden, første etasje ble fylt opp av vann. Jeg kan fortsatt høre skrikene til de som var under oss.
Da det plutselig ble helt stille og jeg trodde tyfonen var over, ble vi fortalt at vi nå var i sentrum av det hele, og at bråket snart ville sette i gang igjen når tyfonen var på vei videre. Ingen av oss hadde annet enn det vi stod og gikk i, jeg hadde passet mitt i en plastpose under trøya. Etter at stormen hadde lagt seg, så vi for første gang hvordan det så ut utenfor hotellveggene.
Alt var revet bort av stormen, folk satt på bakken utenfor det som en gang hadde vært deres hjem, og svære hauger med rester av byen lå spredt rundt omkring. Det som var igjen av butikklokaler, ble raidet. Ingen hadde lenger noe, og alt var fritt vilt. Et sus av desperasjon hang over gatene, vi hørte skudd bli avfyrt og fikk beskjed om å unngå steder der mange lik hadde blitt skylt i land. Av sikkerhetshensyn flyttet vi på oss flere ganger til steder som ble ansett som tryggere enn det forrige. Det var omtrent ikke mat å oppdrive, vi fikk utdelt en håndfull ris om morgenen. Det tok flere dager før Streetlight fikk gitt beskjed til foreldrene våre hjemme om at vi hadde overlevd. Disse dagene var de skumleste i mitt liv, men det var også da jeg erfarte hva som skjer når leken virkelig trengs.
De seks døgnene det tok før vi ble evakuert ut av landet, tilbragte jeg sammen med barn. Jeg hadde en rolle jeg kunne gå inn i, en rolle som gav meg en oppgave om å gjøre situasjonen så levelig som mulig for disse barna. Jeg var nemlig barnehagelærer.
Og vi lekte. Når virkeligheten er for brutal, blir behovet for å rømme vekk fra den stort. Vi fant på eventyr om skattkister og glitrende slott, vi fløy som de lysende ildfluene vi var, inn i mørket og forvandlet oss til skumle hekser med fortryllende eliksirer. Vi lekte oss gjennom dagene.
Noe av det som slo meg, var at barna fortsatt var nettopp det: barn. De hadde mistet mye, de hadde lite mat og vann, og de var i livsfare. Men de var også toåringene som ville sitte på fanget og synge sanger, fireåringene som lo seg skakke av mine tullehistorier, og seksåringene som lekte rollelek i flere timer.
Tyfonen Haiyan etterlot seg 6293 døde, 1061 savnede og 4,1 millioner husløse mennesker i 2013. Siden den gangen har verden blitt rammet av en rekke naturkatastrofer, kriger og konflikter. Utallige familier og barn har blitt tvunget ut av sine hjem, vekk fra sine familier og til ukjente land. I denne utgaven av Barnehagefolk er oppmerksomheten rettet mot barna på flukt og hvordan barnehagene kan ruste seg opp slik at vi er beredt til å ta dem imot. Det samme budskapet går igjen i mange av tekstene, enten de er skrevet av barnehagelærere eller psykologer: Husk at selv om disse barna har traumatiske opplevelser og vonde erfaringer, er de fortsatt barn. Selv om traumene selvsagt skal anerkjennes, trenger de egentlig bare det alle barn trenger: omsorg, trygghet, gode relasjoner og lek. Emad Al-Rozzi levde hele sin barndom i en flyktningleir, og i utgavens intervju slår han fast: «Disse barna er akkurat som andre barn, selv om de kanskje trenger litt mer av noe.» Hva dette «noe» er, og hva barnehagen kan gjøre for å trygge og støtte familier i en vanskelig tid, håper jeg vi alle blir litt klokere på etter å ha lest denne utgaven.
God lesning!
