Med ro og raushet

Når barn går inn porten til barnehagen for første gang, har de med seg sin historie – ja, hele seg – inn i det store fellesskapet som barnehagen er. Alle har sin bakgrunn, sine erfaringer og sitt liv når de møter deg som barnehageansatt. Du ser barnet, men du ser ikke alt det har opplevd eller alt det bærer med seg.

Barn kommer med hele sin historie

Noen barn har med seg flukterfaringer og vonde opplevelser som kan sette dype spor. Smerten kan komme til uttrykk på ulike måter som kan være vanskelig å forstå, og hele følelsesregisteret kan settes i sving, både hos barnet og hos oss voksne.

Hva trenger barnet? Hvordan kan vi skape en trygg og forutsigbar hverdag? Hvordan møter vi et barn som blir trigget av tidligere erfaringer?

Den viktigste ressursen

I en hektisk arbeidshverdag kan vi ofte handle på intuisjon fremfor å ta gjennomtenkte valg. Vi er preget av våre egne vaner, holdninger og erfaringer, og det gjør at vi ikke alltid klarer å være like påkoblet det enkelte barnets behov.

Det første vi trenger å erkjenne, er at vi selv er det viktigste verktøyet. Vi må møte barn og familier med trygghet, ro og raushet. Når barn slår, gråter eller løper fra oss, trenger de voksne som møter dem uten anklager eller formaning. Å korrigere atferd har liten effekt når barnets følelser er i kaos og barnet er utenfor sitt toleransevindu. Da er vår egen ro, og samreguleringen som kan skje mellom oss, det barnet trenger mest (Brandtzæg et al., 2013).

Barn gjør så godt de kan.

En kultursensitiv start

Vi trenger også en kultursensitiv tilnærming. Vi må være nysgjerrige og åpne når vi blir kjent med en ny familie. Hvem er dere? Hva kan jeg lære av dere? Hva trenger dere i denne nye sammenhengen?

Den første tiden rommer et hav av inntrykk. Da kan det være viktigere å legge bort «malen» for startsamtalen og heller være til stede med vår mellommenneskelighet. Om barnet mangler støvler eller ulltøy, kan vi hjelpe med dette senere. Først må familien erfare at de er velkomne, at de blir møtt med varme, og at barnehagen er et trygt sted å være. Vi må forsøke å forstå familien ut fra deres egen kulturelle kontekst og ikke måle deres valg og praksiser ut fra våre egne normer (Schram & Bergsland, 2022). Slik kan vi nærme oss en kulturrelativistisk tilnærming og samtidig unngå å gjøre vår egen kultur til målestokk.

Slik skapes tillit.

Når kroppen sier stopp

Lisa, fire år, går på en avdeling sammen med 17 andre barn. Etter lunsj skal halve gruppen ut. Når barna reiser seg fra bordet og blir bedt om å kle på seg, skjer det noe inni Lisa. Det bobler og bruser, og toleransevinduet hennes blir smalere. Hun smetter inn på badet og smeller toalettdøren igjen.

Like bak kommer Malik. Han vet hva Lisa trenger når det bruser inni henne.

«Lisa, jeg har så lyst å leke med deg ute. Kom, så skal jeg hjelpe deg med regntøyet.»

Lisa svarer med et høyt «Nei!».

Malik kjenner på tidspresset, men vet at det viktigste nå er å beholde roen og stå støtt.

«Kom til meg, Lisa. Nå setter vi oss og ser på bildene sammen.»

På veggen henger bilder som viser barnehagedagen. Malik setter seg ned, tar Lisa på fanget, holder rolig rundt henne og rugger henne forsiktig.

«Jeg ser at du er lei deg. Jeg ser at du ikke vil kle på deg. Det går fint. Jeg er her. Jeg hjelper deg.»

Etter noen minutter faller Lisa til ro. Hun ser på bildene, reiser seg og begynner å ta på regntøyet.

Malik vet at Lisa, og andre barn som har opplevd vanskelige ting, trenger trygghet, forutsigbarhet og regulerte voksne. Barn som har vært utsatt for utrygghet og traumer, har gått glipp av mange av omsorgserfaringene alle barn trenger for å utvikle seg godt. I møte med Malik og de andre ansatte kan Lisa gradvis få noen av disse erfaringene tilbake.

Når tenkehjernen er stengt

Malik forstår at Lisas uro og sterke reaksjoner kan handle om tidligere erfaringer som fortsatt sitter i kroppen. Det kan være opplevelser av krig, bomber, flukt, redsel eller isolasjon som blir aktivert av noe i situasjonen her og nå (Lygre, 2016).

Derfor prøver han ikke å irettesette eller formane henne. Det har liten verdi å «snakke barnet til fornuft» når følelsene har tatt overhånd. I faglitteraturen, for eksempel hos Nordanger et al. (2026), beskrives dette ofte som at barnet ved stressaktivering kommer utenfor sitt toleransevindu; vi sier metaforisk at tenkehjernen er stengt.

Når barn blir redde eller overveldet, overtar kroppens alarmsystem. Da når vi ikke inn med forklaringer eller formaninger. Barnet trenger oss først og fremst relasjonelt og sanselig, det trenger vår ro. Når vi husker at tenkehjernen midlertidig er utilgjengelig, blir det lettere å forstå hvorfor ordene våre ikke når fram (Nordanger & Braarud, 2014).

Malik setter seg ned, åpner armene og inviterer Lisa inn i trygghet og nærhet. Han sier ikke mye, men nok til at hun kjenner at hun ikke står alene: «Lisa, jeg ser at du er lei deg. Jeg er her. Kom, så sitter vi litt sammen. Det er lov å være sint. Det er lov å være lei seg.»

Har vi tid?

Kanskje tenker du: «Dette har vi ikke tid til i barnehagen.» Det er en forståelig tanke. Samtidig viser erfaring at det ofte tar mer tid å prøve å stoppe eller endre barnet enn å hjelpe barnet tilbake til ro. Mange av oss har lært at vi skal korrigere atferd når barn gjør noe vi ikke ønsker. Det sitter nesten i ryggmargen. Men den gode samtalen fungerer best når barnet er rolig. Sinding (2019) skriver at midt i sterke følelsesutbrudd er det vår egen regulering som gjør den største forskjellen.

Når vi setter oss ned, puster rolig og finner vår egen ro først, blir det lettere å hjelpe barnet tilbake til sitt toleransevindu.

Når barnet slår

Kanskje tenker du også: «Skal ikke barnet få høre at det ikke er lov å slå?» Jo, men tidspunktet er avgjørende. Et barn som nettopp har slått et annet barn med en spade i sinne, har sjelden tilgang til den delen av hjernen som kan ta imot forklaringer eller moralske resonnementer. Da handler det først om å hjelpe barnet tilbake til ro (Johannessen et al., 2020).

Når barnet igjen er regulert, kan vi snakke om det som skjedde, sette grenser og hjelpe barnet til å forstå egne handlinger.

Ved å møte barnets sterke følelser med ro og samregulering hjelper vi ikke bare barnet gjennom den vanskelige situasjonen. Vi gir også erfaringer som gradvis styrker barnets evne til å regulere seg selv neste gang følelsene blir store.

Det viktigste verktøyet

Vi må heller ikke glemme at barn i barnehagealder er midt i en utvikling der egosentriske reaksjoner er en naturlig del av modningen. En treåring som slår, ønsker ikke å slå. Barnet er overveldet, frustrert eller lei seg.

Med ro og raushet kan vi møte alle barn, enten reaksjonene handler om det som skjer her og nå, eller om erfaringer de bærer med seg fra tidligere. Det viktigste verktøyet har vi allerede. Det er oss selv.