Håpebobler, tid og tålmodighet

Mohammed er bare 5 år gammel, men over ansiktet hans ligger det et bekymringsslør som om han hadde levd et langt og krevende liv. Selv om livet har vært kort, har livet for den lille gutten fra Syria vært fullt av utfordringer. Da borgerkrigen i landet hans brøt ut, valgte familien å bli. De hadde sterke røtter til landet, språket, kulturen og familien. De kunne ikke se for seg å reise fra alt dette. Men de ble etter hvert tvunget til å søke tilflukt i nabobyen. Da bombene kom stadig nærmere også der, måtte de flykte videre internt i Syria. De håpet inderlig at krigen skulle ta slutt, eller i det minste roe seg, slik at barna kunne fortsette å leve og vokse opp i landet de elsket. Det håpet ble knust da et missil traff huset deres grytidlig en morgen mens alle fortsatt sov. Det var dagen da alt snudde for lille Mohammed. Selv om ingen, som ved et mirakel, ble alvorlig skadet, var angsten skutt inn i den lille barnekroppen. Han ble helt stille. Mens foreldrene pakket de få eiendelene de kunne få med seg og organiserte transport til grensen, virret Mohammeds søsken bekymret rundt og stilte tusen spørsmål om hvor de skulle, hvor de skulle sove neste natt, og hva de skulle ta med. Mohammed satt som en statue i stuen, som nå bare hadde to vegger, og stirret ut i intet. Da de skulle dra, ble han løftet opp som et kolli og tatt med. Ingen forsøk på kontakt ga respons.

Ikke et sted for barn

Da jeg møter gutten med det mørke, glatte håret, er han fortsatt stille. Han har ikke snakket siden den skjebnesvangre natten for tre år siden. Armene har han lagt stramt i kors over brystet, og han bæres inn på terapirommet av sin far. Øynene er knepet sammen, og det kjennes som om han sender visuelle piler i min retning. Det er lett å se at han ikke vil være her på klinikken til Leger Uten Grenser ved flyktningleiren Moria i Hellas, Europas største leir noensinne med over 20 000 «innbyggere», men med fasiliteter for om lag 3000. Dagene i leiren er preget av stor uro. Det er for lite mat, og det oppstår slåssing i matkøen de fleste dager. Skal man på do, er ventetiden ofte opptil to timer, søppelet flyter, og om natten har man bare en tynn presenning over seg og en papplate til madrass. Dette er ikke noe sted for barn; likevel er det 7500 barn som lever i leiren. Noen på tredje året.

Far forteller at også her sitter Mohammed inne i teltet og stirrer foran seg mesteparten av dagen. Han vil ikke gå ut, han vil ikke leke med sine søsken eller andre barn, og han makter ikke si hva han vil eller trenger.

Tilbaketrekning eller utagering

Når barn opplever krig, overgrep eller lange tider med usikkerhet, kan de grovt sett reagere på to ulike måter: Den ene er at de kan bli urolige, irritable, høylytte og uten evne til å slappe av. Jeg har sett barn helt ned i to års alder som har dunket hodet i gulvet eller bitt seg selv til blods på grunn av en slik uro. Eller de har tatt risiko de ikke burde tatt ved å hoppe ned fra høye murkanter eller plutselig sprunget ut i veien. De har vært «høyt og lavt» slik at de voksne måtte passe på hele tiden. Dette er barn som ikke hadde noen tegn på hyperaktivitet før de opplevde flukt eller traumer, så dette må ikke misforstås med ADHD. Disse barna har opplevd at traumene har satt seg i kroppen, og de lever med et høyspent nervesystem der reguleringsknappen ikke fungerer. De har ikke hatt språk eller kapasitet til å uttrykke uroen på annet vis, og nå er det kroppen som uttrykker fortvilelsen.

Den andre måten traumer kan uttrykke seg på hos barn, er at de kan bli helt apatiske, trekke seg unna verden og slutte å leke. Noen kan helt eller delvis slutte å snakke og uttrykker i liten grad hva de trenger eller er bekymret for. Ikke alle i så ekstrem grad som Mohammed, men likevel nok til at de går glipp av viktig utvikling.

Overaktivert amygdala

Etter 12 år som internasjonal hjelpearbeider, sist i Gaza, har jeg møtt mange barn som Mohammed, som har opplevd så mange traumer at de kollapser i sin fungering og ikke klarer å gjøre sine utviklingsoppgaver: kort sagt at de er så preget at deres barnlige utviklingsløp blir forstyrret. Dette er ikke noe som preger dem bare der og da, men kan potensielt ha konsekvenser for dem hele livet.

Barns hjerner er i konstant utvikling og blir dermed påvirket av det de opplever. Et viktig område i våre hjerner er amygdala. Dette er senteret som lagrer sterke følelsesmessige erfaringer, og er det som lyser opp når vi skvetter til og tror vi er i fare. Det er vesentlig for vår overlevelse slik at vi kommer oss unna eller slåss imot dersom noe truer oss. Når amygdala først har blitt preget av traumer og kriser, er den imidlertid svært dårlig til ikke å tolke ukjente situasjoner som fare. Den aktiveres svært lett og vil få barn til å reagere mye sterkere enn situasjonen tilsier. Fordi en traumepreget amygdala alltid vil være på den sikre siden, slår den heller alarm en gang for mye enn å risikere at barnet opplever faretruende situasjoner på nytt.

Dette fører til at for eksempel Maria på tre år, som jeg møtte i Gaza, gråter hver gang hun ser noen av oss som jobber på sykehuset. Hun har alvorlige brannskader på beina etter et bombenedslag, og nå er hun redd mesteparten av tiden. Hennes amygdala holder henne på tå hev hele tiden og har laget en forbindelse mellom frykten ved bombene og oss som prøver å hjelpe. Vi blir for henne en påminner om det vonde som skjedde, ikke en kilde til trygghet og omsorg. For Maria er det en kroppslig respons som ikke gir seg med at vi sier at hun er trygg. Det som hjelper, er å gi henne tid til å erfare at vi vil henne vel. Slik at amygdala sakte roer seg ned.

En overaktiv amygdala gir barn som Maria ikke bare frykt og engstelse der og da, men det tar også krefter og overskudd bort fra normalutviklingen til hennes hjerne. Den delen av hjernen som utvikler seg sist, og som faktisk ikke er ferdigutviklet før ved om lag 18 års alder for jenter og 25 år for gutter, er prefrontal cortex, ofte kalt tenkehjernen. Den er blant annet ansvarlig for vår kapasitet til å tenke rasjonelt, til å regulere følelser, til å planlegge en dag eller finne gode løsninger på et problem. Den hjelper oss til å sette oss inn i andres opplevelser og å stoppe våre egne impulser. Den er med andre ord helt vesentlig for å fungere på skolen, under utdanning, i jobb og i mellommenneskelige relasjoner. Når amygdala er overaktiv, vil tenkehjernen få for lite krefter til å utvikle seg normalt. Stress, bekymring og traumer gir med andre ord en skjevutvikling. Og om barn ikke hjelpes til å være mindre redde, overaktiverte eller bekymrede, vil dette være en signifikant skjevutvikling. Jeg kaller dette at barna får «kognitive krigsskader». Usynlige skader, men dog likevel helt reelle. Og uten hjelp varer de livet ut.

Er så alle barn som kommer fra krig og som har flyktet, så traumatiserte at de trenger spesialisert hjelp? Langt derifra! Barnehagen er en av de viktigste «behandlingsarenaene», og jeg skal snart forklare hvorfor.

Å blåse liv i håpet

Maria var som sagt redd hele tiden. Hun satt mesteparten av tiden på sengen i sykehusrommet tett, tett inntil moren sin. Når en av oss ansatte kom inn i rommet, hylte hun. Når fysioterapeuten prøvde å få henne til å sette beina på gulvet slik at hun kunne øve på å gå igjen, hylte hun. Ikke av smerte, men av frykt. Jeg så at mine kolleger prøvde å avlede henne med lek og filmer slik at hun orket å komme seg gjennom den medisinske behandlingen, men det hjalp lite. Hennes amygdala lyste opp som en alarmsentral ved en nasjonal katastrofe uansett hva vi prøvde på. Hun klarte å formidle sin frykt, men ikke hva hun trengte.

Det så aktiverte barn trenger, er voksne som tar seg tid, som stadig tilbyr kontakt, men som samtidig er forsiktige med å komme for nærme eller prøve å fikse for fort. Om vi ikke er sensitive nok, vil disse barnas amygdala bare forsterke signalene, og deres frykt vil øke. Jeg bestemte meg derfor for å komme innom rommet til Maria mange ganger om dagen (tilby kontakt), men gjøre besøkene korte (ikke aktivere for mye) og bare stikke hodet inn og ikke gå inn i rommet (ikke komme for nærme). Det hele handlet om å være sensitiv for å unngå for sterk aktivering eller frykt, men samtidig gi henne mange muligheter til å erfare at jeg ville henne vel, og at vi kunne være rolige i hverandres nærvær. Traumatiserte barns nervesystem har en svekket kapasitet til å regulere følelser, og de trenger rolige, tålmodige voksne rundt seg for roe seg ned og på sikt bedre sin egen regulering.

«Hei, det er meg», sier jeg når jeg stikker hodet inn gjennom døråpningen. Maria hyler. «Jeg vet du er redd, men jeg skulle bare se hvordan du har det og stikke innom så du blir kjent med meg», sier jeg videre. Jeg bruker min mykeste stemme og smiler til henne for å understreke budskapet. Maria hyler likevel. Og det fortsetter hun med i en del dager, før hun gradvis er litt roligere, og jeg tar sjansen på å gå inn i rommet. Men også da velger jeg å holde avstand. Kommer jeg for brått på, vil arbeidet jeg har gjort så langt, være forgjeves. Jeg snakker derfor rolig til henne fra den andre siden av rommet. Hun klamrer seg fortsatt til mamma. Først etter en drøy uke med jevn og forsiktig kontakt er Maria såpass rolig at jeg forsøker å nærme meg sengen hennes.

En ting jeg alltid har med meg i felt, er såpebobler. Nå kaller jeg dem håpebobler. For med dem kan vi sammen blåse liv i håpet om et liv uten konstant frykt og med mer ro. Med såpeboblene kan jeg hjelpe barn til å skifte fokus fra angst og bekymring til å se på noe vakkert, fredelig og spennende. Er barnet veldig forsiktig, kan jeg be det om å «poppe» boblene så fort som mulig. Med et hyperaktivt, overspent barn kan vi øve på å vente så lenge som mulig, slik at vi popper dem først rett før de treffer gulvet. Slik blir impulskontrollen og følelsesreguleringen sakte bedre. Og så er håpebobler supre til å øve på å puste! Når vi er stresset, puster vi høyt oppe i brystkassen. Det forteller kroppen at det er fare på ferde. Stresshormonene øker, og musklene spenner seg. Motsatt er det om vi trekker pusten godt ned i magen og puster langsomt ut. Det roer nervene og får musklene til å slappe bedre av. Og det er jo akkurat det vi gjør når vi blåser håpebobler: trekker pusten dypt og puster ut så lenge vi kan, sånn at vi får flest mulig bobler til å sveve gjennom rommet. På lekent vis kan jeg slik få ungene til å puste bedre og slappe mer av.

Fra skepsis til nysgjerrighet

Dette ville jeg prøve også med Maria, men hun var skeptisk. Hun kjente ikke til teorien om at pust er viktig, og at fokus bort fra bekymring og smerter kan regulere hennes nervesystem. Når jeg tar frem håpeboblene, ser hun skeptisk på meg. Hun trekker seg litt unna når jeg blåser. Det var ikke den effekten jeg håpet på, men hadde jeg kommet så langt, kunne jeg ikke gi meg! Jeg tilbyr mor å blåse bobler. Hun er den tryggeste i Marias liv og kan kanskje fungere som en bro til Marias tillit. Det funker! Når mor blåser og fryder seg over boblene, skjer det noe i lille Marias ansikt og kropp. Hun slapper litt mer av, og skepsis er byttet ut med nysgjerrighet. Det er et stort skritt, fordi hun – i alle fall for et øyeblikk – kan slippe å være redd og anspent. Når jeg nå tilbyr Maria å blåse, tar hun forsiktig røret og ser litt på det før hun blåser. Og med boblene svevende foran henne brer det seg et bredt smil over hennes ansikt. Foran meg sitter det nå et nysgjerrig og ivrig barn, slik barn skal være. Det er en nesten magisk forandring der Maria kan være rolig sammen med andre, le og leke. Det gjør godt for oss alle å se, ikke minst mor. Men den pausen vi har skapt, er også vesentlig for hennes videre utvikling. Med slike små pauser og samregulering kan Marias tenkehjerne gis en mulighet til bedre utvikling, og noen av de langvarige konsekvensene av å vokse opp i en krig reduseres.

Maria og mor får med seg såpeboblene når Maria utskrives. Etter en ukes tid får jeg en melding fra moren om at de har brukt dem aktivt, at Maria nå tør gå ut igjen, og at hun leker og sover bedre. «Takk for at jeg har fått tilbake min datter», skriver hun.

Nye relasjonelle erfaringer

Å hjelpe barn tilbake til trygghet er ikke bare vesentlig for deres kapasitet til å håndtere følelser og deres kognitive utvikling. Det er også med på å endre deres verdensbilde og relasjonene til andre mennesker. Barn som har opplevd krig, flukt og traumer, har kjent på kroppen at andre mennesker er i stand til å skade og skremme dem. De har erfart at det verste kan skje, og de forventer nærmest at hvem som helst kan komme til å gjøre det igjen. De blir tilbakeholdne med å slippe folk innpå seg fordi de må skjerme seg for ytterligere smerte. Og de kan tolke tvetydige signaler i verste mening. Til og med hyggelige forsøk på kontakt kan oppfattes som fiendtlige, fordi traumer gjør at det er vanskelig å skille mellom gode og vonde intensjoner. Barn blir skeptiske og på vakt.

Ved å insistere på kontakt, men på en vennlig, rolig og sensitiv måte, erfarer barna at det finnes gode mennesker som bare vil dem vel. Ved å erfare – igjen og igjen – at de kan få hjelp til å roe seg ned, og at noen er der når de blir redde og opprørte, vil deres verdensbilde endre seg fra kronisk fare til å se nyansene og bli tryggere på at gode ting også hender dem. Ikke minst begynner de å tro på at hjelp finnes. Man kan se det i de små endringene: ved at de venter litt lenger med å reagere når de blir skuffet, sender et blikk i håp om at noen oppfatter det, og at de lener seg inntil en når man setter seg ned, der de før var avvisende eller gikk bort. Som med Maria er det i de små endringene man øyner håpet om bedring.

Lek, lek og atter lek

For barn er lek livsviktig. Gjennom leken lærer barn sosiale regler som å vente på tur, hvordan de snakker til og omgås hverandre, hvordan de kan ta hensyn til hverandre og inkludere andre barn i leken. Det er når de leker at de kan teste problemløsningsferdigheter gjennom nye utfordringer, knyte opp knuter, ta i bruk en ny leke, legge et puslespill eller komme seg over et hinder. I leken kan barn utvikle språket sitt, de må tåle frustrasjon og kan kjenne på glede. De blir sterkere følelsesmessig og kroppslig. I leken lærer de vesentlige ferdigheter de trenger for å bli voksne som kan tåle frustrasjoner, som kan samhandle med andre, og som har kontroll på sine følelser.

Barn flest leker naturlig. De går inn i en leken modus der det å gjøre ting «rett» ikke er så viktig; de retter all oppmerksomhet mot leken og lever seg inn i den. Da blir leken et slags «øvingsrom» for livet, der alt er mulig å utforske, toleransen for feil er stor, og de sanker nye erfaringer om hvem de selv er, og hvilken rolle de har i en gruppe. Men det gjelder bare for barn flest. Å klare å gå inn i en leken tilstand og fritt utforske og erfare krever at barnet kjenner seg noenlunde trygg og ikke har behov for å ha kontroll på alt som skjer rundt dem. Lek krever at følelsene er innenfor et tålbart toleransevindu, slik at barnet kan slippe seg løs.

Vi må låne ut vår ro

Barn som har opplevd krig, flukt eller andre traumer, strever ofte med det. De har levd med stor usikkerhet over lang tid, og det har formet deres nervesystem og følelsesmessige responser. De er ofte anspente, redde, på vakt og har et stort behov for kontroll fordi de har erfaring med at alt plutselig er ukontrollerbart. De kan ha vært vitne til at familiemedlemmer har blitt drept eller skadet, de kan ha levd i betingelser der de over år ikke har visst hvor de skal bo eller hvordan livet skal bli, eller de har levd i familiekonstellasjoner som langt fra var trygge.

Barn som Maria og Mohammed slutter helt å leke. Og med det stopper deres utvikling. Heldigvis vil mange barn beholde – i alle fall delvis – sin lekekapasitet. Likevel er ikke leken helt uproblematisk. Traumatiserte barn kan plutselig reagere på ting andre barn ikke reagerer på. Det kan være en lyd, en lukt, en bevegelse eller noe de ser som minner om de traumene de har opplevd. Hele kroppen reagerer umiddelbart; de kan plutselig bli sinte, slå, springe eller begynne å gråte uten at vi som er rundt, forstår hvorfor. Barnet selv klarer som oftest ikke å sette ord på hva som skremte dem. Det er da vi voksne må «låne ut» vår ro. Når barnets følelser koker og reguleringskapasiteten blir borte, kan vi, som fra et følelsesbibliotek, låne bort ro og trygghet. Dette er noe som gjøres mange ganger hver dag i en barnehage fordi barnas reguleringskapasitet ikke er ferdig utviklet. For traumatiserte barn er imidlertid kapasiteten enda dårligere enn for barn som har vokst opp med trygghet og stabilitet. De trenger mer tid til å roe seg, kanskje skjerming fra de andre og en voksen som ikke har det travelt.

Det er dere som er der

I møte med barn som har opplevd krig, flukt og traumer, er det lett å bli usikker på hva man skal gjøre. Ingen vil åpne sår som gjør det verre for barna, og det er lett å tenke at dette er for stort for meg, og at «ekspertene» må hjelpe. Derfor prøver vi så godt vi kan og henviser til BUP om det blir for vanskelig. For noen barn kan det være det riktige, men hjelpen BUP kan tilby, er ikke det eneste disse barna trenger. For noen er det heller ikke den riktige hjelpen fordi BUP ikke er der i barnets hverdag. De er ikke der når følelsene raser, når leken går på tvers, og når barnet er nærmest utilgjengelig fordi kroppen reagerer på et vondt minne. Det er det dere i barnehagen som er! Det er dere som er kilden til ro, trygghet og omsorg fra dag til dag. Som låner ut deres ro når uroen hos barnet tar over. Som ser og som tilbyr et smil når et barn virker utrygt. Som tar barnet på fanget eller sitter ved siden av i sandkassen for å gi den støtten barnet trenger for å være mindre redd og å makte å leke.

Som med Maria er det ofte slik at vi som møter de traumatiserte barna, ikke kan hjelpe dem med alt de strever med. Jeg kunne ikke tilby Maria traumeterapi midt i en krig. Men jeg kunne gi henne hjelp til å roe seg ned og skifte fokus fra bekymring til nysgjerrighet. På samme måte skal man ikke undervurdere hvor viktig «nærhjelpen» er – den som trygge, kloke, rolige og forståelsesfulle voksne kan gi barna i sin hverdag. Det er i barnehagen store deler av dagen for barna leves. Det er derfor også her mye av hjelpen kan gis. For de traumatiserte barna vil det være vesentlig, og for en del er det også nok til å gjenfinne trygghet, roe ned amygdala og gjenfinne lek og utvikling.