Augustsola varmer når jeg finner meg et utebord på kafeen Fyrhuset på OsloMet, og jeg har akkurat rukket å ta en slurk av kaffen da jeg får øye på han jeg skal møte. Universitetslektor Emad Al-Rozzi er nemlig en du legger merke til, med sitt store smil og gestikulerende armer. Etter en klem setter han seg ned på den andre siden av bordet.
– Er det du som er Birgitte?
Han ser vennlig ut. Det er første gang vi møtes, men Emad har en varme som gjør at det ikke føles sånn. Og jeg er veldig spent på å høre hans historie.
– Kan du fortelle litt om deg selv? Hvem er Emad?
– Jeg er født på Gazastripen i en flyktningleir i 1975. Det var hjemmet mitt, jeg bodde der sammen med mine seks søsken og mamma og pappa. Og rundt 60 000 andre mennesker. Jeg vokste opp der, jeg har levd hele min barndom i flyktningleiren. Fram til jeg var tretti år.
Oppstykket skolegang
I 1948 ble staten Israel opprettet. Det skjedde gjennom krigføring og på bekostning av den palestinske befolkningen som bodde i området fra før. Siden da har konflikten vært preget av et skjevt maktforhold: et militært sterkt Israel på den ene siden og et delt palestinsk folk uten en egen stat på den andre. Seksdagerskrigen i 1967 førte til at Israel tok over kontrollen av Gazastripen, Sinai-ørkenen, Vestbredden og deler av Golanhøydene – en ekspansjon som førte til at over 300 000 palestinere mistet sine hjem. Bortsett fra Sinai er disse områdene fortsatt under israelsk okkupasjon.
– Siden vi var under israelsk okkupasjon, var det mange tilfeller hvor jeg opplevde fæle situasjoner med skyting, med bombing og arrest. Som elleveåring opplevde jeg tortur. Det var vanlig at skolen ble stengt eller angrepet med gass eller militærmakt. Så, ja, det var en ganske vanskelig barndom.
Emad gikk på både barneskole, ungdomsskole og videregående, men grunnet urolighetene og fordi den offentlige skolen var organisert av selve okkupasjonen, ble skolegangen hans veldig oppstykket.
– Min skole var stengt nesten mesteparten av året. Jeg husker at jeg i førsteklasse på videregående bare var elleve dager på skolen.
Barnefellesskap og krigslek
Emad forteller at barnefellesskapet var sterkt i flyktningleiren. Han hadde mange venner, og relasjonene var sterke.
– Positive relasjoner kan ta deg fra helvete og opp til himmelen.
Alle barna var velkomne hos hverandres familier, det var «alles» barn. De lekte for det meste ute og måtte finne kreative måter for å skaffe seg leker. De lagde leker av gummihjul og søppel, og det var mye rollelek.
– Vi lekte mye Palestina–Israel. Vi lekte krig, vi kastet stein mot soldater, og soldatene liksom skyter tilbake før ambulansen kommer. Det var en slags dramatisering og bearbeiding som vi kunne holde på med i flere timer hver dag.
Barna holdt seg mest i de små gatene i leiren, for på store, grønne områder var de mer utsatt for skyting eller arrest. Han tror denne oppveksten sammen med de andre barna og familiene er speilet i hans personlighet i dag.
– Jeg er fortsatt veldig opptatt av fellesskap.
Endrede liv med lek og drama
I 1993 var Emad ferdig med videregående skole. Han var heldig og fikk et stipend for å studere ergoterapi i Jordan, men han kom ikke lenger enn til grensa fordi Osloavtalen hadde blitt signert dagen før, og det var ikke lov å reise utenfor Gaza. Han måtte reise hjem igjen. Faren var syk og trengte pleie, og utdanning i Gaza var dyrt, så utdanningen ble utsatt ett år. Året etter fikk han endelig bli ergoterapeut i Jordan, han begynte å jobbe for Palestinsk Røde Halvmåne (humanitær organisasjon og del av Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelsen, red.anm.). Der jobbet Emad for det meste med barn med nevrologiske utfordringer, og han fikk sin første lederstilling allerede som 23-åring. I 2020 ble han ansatt i Qattan centre for the child – et stort kultursenter og barnebibliotek i Gaza by. Senteret tilbyr aktiviteter og trygge rom for barn opp til 17 år.
– Jeg begynte å forstå at barna slet mye på skolen, strevde med lav konsentrasjon, mareritt og lite søvn. Det var da jeg begynte å interessere meg for traumebehandling.
Dette inspirerte han til å utvikle et dramaintervensjonsprogram. Emad og kollegaene, som alle var profesjonsutøvere og i tillegg veldig opptatt av teater, snakket med foreldrene, kartla barnas utfordringer og symptomer og brukte dramatisering som metode i møte med barna.
– Hva konkret var det dere gjorde?
– Det var ikke snakk om verken psykoterapi eller kognitiv terapi eller andre kompliserte begreper. Det vi egentlig gjorde, var å leke med barna. Vi lekte, og vi hadde mye kjærlighet og omsorg.
Emad glemmer aldri foreldrenes ansikter når de kom tilbake for evaluering etter at det første pilotprogrammet var avsluttet etter tre måneder.
– Det hadde skjedd så mye positive endringer med barna. Det at de fikk delta i meningsfulle aktiviteter sammen med trygge voksne, gjorde noe med deres motivasjon og engasjement for livet generelt.
Han forteller at barna ble engasjert i skolen igjen, de sov bedre, de lærte mer, og de hadde begynt å drømme om fremtiden.
– De fikk håp. Vanligvis når man spør barn hva de vil bli når de blir store, svarer de lege eller ingeniør eller politi, ikke sant. Det var forferdelig vondt å oppleve barn som svarte at de ville bli borte. Hvordan kan drømmen til et lite barn være å dø? Det var derfor helt fantastisk å se hvordan lek og meningsfulle aktiviteter påvirket barna positivt.
Uten mulighet til å komme hjem
I 2005 kom Emad til Norge for å skrive sin masteroppgave om Qattan-senteret på Universitetet i Oslo. Der fikk han formalisert erfaringene og kunnskapen fra arbeidet. Da masteren var levert i 2007, var planen hans klar: Han skulle reise tilbake til Gaza, til kjæresten og det forestående bryllupet, til jobben sin og familien. Studiekameratene arrangerte avskjedsfest med grilling og norske og palestinske flagg. Festlokalet var booket, invitasjonene sendt ut og cateringmaten klar. Men i juni, én dag før avreise, ble blokaden av Gaza gjennomført.
– Det førte til den største endringen i mitt liv.
Det han trodde ville bli en midlertidig situasjon, viste seg å forandre livet hans. Da alle hans studiekamerater dro fra Oslo og hjem på sommeren, stod Emad alene igjen. Alene og hjemløs. Studentboligen var sagt opp og studentvisumet utgått, så han hadde ikke rettigheter til å jobbe heller. Det står ingenting i lovverket om personer som ikke får lov til å reise tilbake til hjemlandet. Uten bosettings- eller oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap havnet han utenfor systemet. Av politiet ble han rådet til å søke asyl. Det ville ikke Emad.
– Målet mitt var ikke å få asyl og bli i Norge. Jeg bærer også med meg min families flukt fra 1948 til 1967 og ville ikke gjenta det. Målet mitt var å komme hjem. Jeg er nok litt sta.
Etter seks måneder, i desember, fikk han til slutt oppholdstillatelse her, begynte å søke jobber og kunne få litt hjelp av nav. Men etter at leia var betalt, hadde han ikke mye igjen. Det var en tid med lite penger. Emad forteller at han fant på unnskyldninger når venner ville ta en kaffe. Han hadde ikke råd. Vintersko var også for dyrt.
– Jeg husker at beina mine var helt frosne mens vi demonstrerte utenfor Stortinget.
Han forteller om vaskejobb med dårlige arbeidsforhold og jobb på uteservering hvor han lagde pizza og burger, til tross for mastergraden med karakter A. En dag ble det utlyst en stipendiatstilling på fakultet for samfunnsfag ved Høgskolen i Oslo (nå OsloMet, red.anm.), og til sin store overraskelse ble han innstilt som nummer én. Plutselig var situasjonen en ganske annen med studier og lønn – innenfor et fagfelt han kan og brenner for. Av ulike private årsaker avbrøt han doktorgraden, for han var ikke innforstått med muligheter for sykemelding og permisjon.
Da startet en ny fase med jobbsøking. De neste ni månedene sendte Emad ut til sammen 534 søknader uten å få napp.
– Jeg ble aldri innkalt til intervju.
Førstelinja til det norske samfunnet
Menneskene rundt Emad påpekte hans imponerende CV og rådet han til å tenke større om hvilke jobber han kunne søke på. Da dukket det opp en stilling på barnehagelærerutdanningen ved høgskolen. Den ble hans, og seksten år senere er han fortsatt ansatt på samme institutt – seks av disse årene som studieleder.
Særlig etter Russlands fullskalainvasjon av i 2022 har temaet barn på flukt fått stadig mer oppmerksomhet, også på barnehagelærerutdanningen.
– Barnehagen er den første offentlige institusjonen disse familiene kommer til, etter UD og politiet. Det er litt sånn førstefrontlinjeinstitusjon, som ikke har noe med asylsøking å gjøre.
– Hva tenker du er det viktigste barnehageansatte kan gjøre i møte med disse familiene?
– Det er viktig at ansatte forstår at de på en måte er ambassadører for det norske samfunnet og de norske holdningene. Flesteparten av disse barna og foreldrene kommer til å bli norske statsborgere. Inkluderingen som skjer i denne tidlige fasen, vil hjelpe dem å bygge opp sin base her. Måten barnehageansatte møter dem på, setter spor i hele familien. Først og fremst er det viktigste å bygge relasjoner. De dyktigste barnehagelærerne er de som gjør familien trygg.
Er foreldrene trygge på at barnet har det trygt i barnehagen, åpner det opp muligheter for dem til å ta norskkurs, begynne å jobbe, tjene penger og betale skatt, forklarer Emad og legger til:
– Inkludering er investering.
Han beskriver betydningen av god kommunikasjon og informasjon om alt det praktiske. Mange barnehager i andre land er veldig annerledes enn her.
– De må formidle at i Norge er vi mye ute, og de må ha med matpakke og skaffe parkdress. Det er mange tiltak barnehagene kan sette i gang som kan hjelpe foreldrene, for eksempel innsamling av brukt tøy.
Ingen stor pedagogisk forskjell
Likevel er Emad opptatt av at det pedagogiske ansvaret og arbeidet egentlig er det samme uavhengig om familien er flyktninger eller ikke.
– Dette gjør jeg ofte i undervisning med studentene; jeg ber dem sette opp tiltaksplaner for barn på flukt. De bruker masse tid på å finne gode tiltak, og til slutt spør jeg dem: Hva er forskjellen mellom disse tiltakene og det de ville laget for de andre barna i barnehagen? Og da blir de sjokkerte, for det er det samme! Det jeg prøver å si, er at disse barna er akkurat som alle andre barn, selv om de kanskje trenger litt mer av noe.
Kanskje de trenger litt mer hjelp til å sette seg inn i dagsplanen og å forstå de barnekulturelle referansene – eller noe mer fysisk gjenkjennelse i det pedagogiske miljøet, for eksempel med et flagg eller en bok fra hjemlandet, forteller han, og kanskje trenger de litt mer lek i starten.
– Ja, hva vil du si er lekens rolle her?
– Barnas jobb er å leke. Det er deres hovedaktivitet, og det er viktig at de ansatte er aktive deltakere. Min opplevelse er at det varierer veldig hvor aktive de ansatte er i lek. Hvis et barn strever med å komme inn i leken, kan de ansatte hjelpe til å bygge broer med sin deltakelse.
Emad har vært med på å utvikle et nytt emne på OsloMet med tittelen «Nyankomne barn og familier i barnehagen», som startet tidlig i år med en første gruppe på 60 deltakere. Emnet tas digitalt, slik at studenter over hele landet kan delta (se infoboks).
Frastjålet barndom
Siden Hamas’ angrep på Israel 7. oktober 2023 har Israel ført krig mot Gaza. Over 74 000 palestinere er drept, og flere enn 21 000 av disse er barn. FN har slått alarm om katastrofal sult, og UNICEF advarer om en enorm humanitær krise.
– Situasjonen på Gaza de siste tre årene kan nesten ikke beskrives. Vi har aldri opplevd en så brutal krig eller folkemord.
Tidligere leste vi om krigshandlinger i ettertid, i aviser og på TV. Nå, i 2026, skjer det omtrent på direktesending gjennom sosiale medier. Alle vet hva som skjer, til enhver tid, påpeker Emad.
– Folkemordet i Gaza er en test for verden, for vår etikk og våre verdier. Vi snakker om menneskerettigheter, om barns rettigheter, om frihet og menneskeverd. Er det egentlig sant at vi har menneskerettigheter, når vi ser hva som skjer der? Når ikke verden klarer å slippe ned en flaske vann engang? Vi kan sende våpen til Ukraina, men vi kan ikke sende vann til Gaza. Det er uforståelig for meg. Men det verste er å se alle barna som blir drept.
Hittil har også 17 000 blitt foreldreløse, 6000 barn har måttet amputere et bein eller en arm, og tallene stiger stadig.
– Min nevø er ni år og har aldri gått på skole. Barna i Gaza vil få langvarige framtidige utfordringer knyttet til både traumer, atferd og utdanning. De får frastjålet sin barndom.
Emad forteller at han dagen før intervjuet var i en begravelse her i Norge av en jente på 3 år. Hun ble evakuert fra Gaza sammen med familien sin for å få behandling her, men døde på Rikshospitalet.
– Jeg er bare trist. Det er tusenvis av folk som trenger behandling.
Den engasjerte lektoren har nå fått midler til å utvikle to nye prosjekter i Gaza gjennom NorPal – Norsk konsortium for høyere utdanning og forskning i Palestina. Det ene handler om barnehage, mens det andre handler om psykososial støtte.
– Målet er at vi skal levere en opplæringspakke til lærere på universiteter i Gaza, slik at lærerstudentene kan gjennomføre direkte aktiviteter, workshops og rekreasjon med barn på hele Gazastripen.
«Når er krigen slutt, onkel?»
Siden blokadene ble iverksatt for 19 år siden, har Emad altså vært her i Norge. Han sier at noe av det vondeste er å kjenne på hjelpeløsheten, at han ikke kan hjelpe familien, vennene og det palestinske folket. Han har sporadisk kontakt med familien sin i Gaza og forteller om søsteren sin, som har fem barn.
– Når de ringer og spør meg «Når er krigen slutt, onkel?», da er det vanskelig å svare, for jeg kan ikke gi dem håp.
Selv har han tvillinger i Oslo.
Det er ekstremt vanskelig å ha egne barn i Norge og familie på Gaza. Når jeg sender barna mine av gårde på skolen med varme klær, matpakke og skolesekk, samtidig som min familie sliter med å finne en halv kilo ris og vann. Vi har alt vi trenger her, der nede mangler de alt.
Motsetningene er store når han tar med barna på fine lekeplasser og julemarkeder, men hvis han tar ett blikk ned på telefonen, får han opp de mest grusomme bildene av barn som blør og lider. De to elleveåringene hans har arvet farens engasjement for saken.
– De boikotter, ja! De har sluttet å spise på Dominos Pizza, Burger King og McDonalds, selv om de elsker det. De velger i stedet Max, som er svensk. De drikker heller ikke Pepsi Max eller Coca-Cola.
Ikke bare tall
Tida vår her sammen i ettermiddagssola på campus denne fredagen nærmer seg slutten, og vi småprater litt mens vi pakker sammen sakene våre. Rundt oss svirrer unge, ferske studenter og faddergrupper som planlegger fest. Det er boder med gratis OsloMet-merch, utdeling av vafler og informasjon om studielån og studentforeninger. Kontrastene er store til brutaliteten som utspiller seg i Palestina, hvor en hel generasjon av barn har ganske annerledes utsikter og fremtidsmuligheter.
– Disse barna er ikke bare tall. Det er mennesker som har masse å gi til verden, avslutter Emad Al-Rozzi.
