Jonas, som alltid kom løpende inn døra om morgenen. Line, som trengte to minutter tett inntil meg på fanget før dagen kunne starte. Lui, som viste meg skattene i jakkelomma si, de han hadde funnet på vei til barnehagen. Emilie, som ikke tålte en eneste krøll på sokken. Marcus, som var lidenskapelig opptatt av kuer. Ella, som ikke snakket. Mona med den rungende latteren. Sofia, som plutselig flyttet til England, og som vi aldri så igjen. Lucas, som alltid argumenterte overbevisende. Hedda med de varme kinnene. Olivia med de viltre krøllene og det store temperamentet. Kasper, som alltid gjemte seg i skapet sitt, når livet ble vanskelig. Selma, som måtte ha den rosa lekegrisen i sekken på tur. Liam med den tunge bagasjen. Theodor, som med varsomme hender reddet alle insekter som hadde forvillet seg inn. Emma, som blunket til meg når hun fortalte en vits. Ellinor, som knuget hånda mi. Noah, som startet dagen med å rope: «Her er jeg!»
Dette er barn som har prentet seg fast i hukommelsen min.
Et yrkesliv i barnehagen innebærer utallige møter med barn. Barn som trenger deg, barn som viser deg hvem de er, og barn du aldri glemmer. Alle med hver sin måte å se verden på. Når du som barnehageansatt går inn døren på morgenen, får du alle disse ulike forståelsene slengt imot deg – det fortelles, det vises kunster, det spørres. I mylderet av kropper, tegnesaker, dyrefigurer og melkesøl deles verdener hver eneste dag. Du går på jobb, møter gjengen din, og så er dere i gang.
Du vet hvem som må starte dagen med den lange klemmen, og hvem som vil ha en skikkelig high five. Du ser det om et av barna er litt annerledes i dag enn i går. Du hører det om stemmen til det trygge barnet er skjørere. Du merker det om en har mye energi, triste øyne eller mindre futt i steget. Du fornemmer om dette er dagen for eventyr og utforskning eller lek i kjente omgivelser. Du kan nærmest lukte hva akkurat denne gjengen trenger fra deg akkurat i dag. Du tar til deg all informasjonen barna sender ut, og omsetter dette til handlinger, planer, aktiviteter og beslutninger.
Det er alle de mange små og store møtene med barna som former dagene deres sammen. Et lite smil, et nysgjerrig blikk eller en bråstopp på skogsstien kan endre alle planer og gi ny retning for dagen. En tjukk snegle, et blått tau eller en krøllete løvetann kan bli starten på et langvarig prosjekt. Barnas innspill, initiativer og responser er avgjørende for hvordan det pedagogiske innholdet blir.
Når du tar hånda på barnehageporten og går inn, tar du samtidig på deg et stort ansvar. Samfunnet har gitt deg tillit til at du møter barn med respekt, tar avgjørelser med utgangspunkt i deres beste og ivaretar deres behov for trygghet, tilhørighet, omsorg, lek og læring. Idet du hilser på barna om morgenen, hviler dette ansvaret på dine og dine kollegaers skuldre. Det kan være overveldende, men for meg har det aldri føltes tyngende. Det store ansvaret det er å forvalte et samfunnsmandat, har gitt meg styrke og nye krefter, både i hverdagslige og vanskelige situasjoner. Når et barn mestrer noe nytt, leken varer lenge og barnegruppa jubler, og når barn utagerer, familier strever og barn har det tøft – da kjenner du på kroppen hvor betydningsfull jobben din er.
Når veien føles lang og arbeidet nærmest umulig, har jeg funnet støtte i formålsparagrafen, rammeplanen, faglitteraturen og lærerprofesjonens etiske plattform og kjent på ansvarsglede. Jeg har kjent på en glede over å ha en utdanning som gjør meg i stand til å gi barn det de har behov for, og til å leke meg inn i deres verden. Jeg har følt på en glede over å kunne bruke det jeg kan og er, for å gjøre livet til Lui, Ella, Kasper – og alle de andre barna jeg har ansvar for – litt bedre, litt rikere, litt mer meningsfylt. En glede over å ha verdens viktigste jobb. I denne utgaven dykker vi ned i hva det innebærer.
God lesning!
