Magien i det vi ikke kan se
Et prosjektarbeid om blader synliggjør det forunderlige og fascinerende ved å jobbe med barn.
Vårt arbeid er inspirert av arbeidet i barnehagene i Reggio Emilia, Nord Italia. Kort fortalt er det en pedagogisk praksis som kjennetegnes av forskende barn, medforskende voksne og prosjekter som formes og utvikles gjennom barnas undersøkelser og oppdagelser av verden.
Virkelige øyeblikk av demokrati
Vi jobber prosjektbasert, og det er barna som viser veien i prosjektene. Vi fanger opp barnas tanker og hypoteser og dokumenterer dette. Ut fra dokumentasjonen finner vi veien videre i prosjektene gjennom refleksjon – med personalet og med barna. Med denne arbeidsmåten jobber vi hele tida der barnas interessefelt ligger.
Prosjektene er en dialog mellom ansatte og barn – en demokratisk praksis der alle har rett til å skape, tenke og uttrykke idéer.
«Dokumentasjon kan tilby barn og voksne virkelige øyeblikk av demokrati», skriver Göthson, Lindstrand og McConnachie (2021, s. 65). De forstår dette som et demokrati med utgangspunkt i erkjennelse og synliggjøring av ulikhet som oppstår gjennom dialog. Prosjektarbeid med barn i barnehagen handler med andre ord om verdier og etikk.
Det som skjuler seg for oss
Årets prosjekt har tittelen «100 verdener under overflaten» og er knyttet til naturen og skogen vi omgir oss med. Vi utforsker det vi ikke ser, det som skjuler seg under overflaten. Oppstarten til prosjektet var enkel: Vi fant noen blader ute i skogen rundt barnehagen.
Barna stoppet opp. De plukket, så, kjente og undret seg. Noen blader var myke, andre var tørre og sprø. Noen hadde sterke farger, andre var nesten gjennomsiktige. Vi brukte god tid. Det fantes verken fasiter eller hastverk. Bare nysgjerrighet.
Hele høsten har vi studert bladene. På mange ulike måter har vi utforsket form, struktur, tekstur og funksjon. Barna har brukt hele kroppen og alle sansene sine. De har samarbeidet, prøvd og feilet, gjort igjen og gjort annerledes. Vi ansatte har vært tett på – observert, lyttet og lagt til rette for videre utforskning.
Noe av det vi har gjort:
- Laget avtrykk og trykk på papir og tekstiler.
- Laget avtrykk i leire.
- Laget avtrykk ved å legge blader under tegnearkene våre.
- Knust blader med morter og stein.
- Luktet og følt på bladene.
- Lyttet på bladene når vinden har blåst.
- Kjent bladene falle mot ansikt og kropp.
- Studert bladene med forstørrelsesglass, digitalt mikroskop og ved hjelp av lys og skygge.
- Gjengitt bladenes form, konturer og linjer med ulike verktøy for tegning og maling.
- Studert bladenes transformasjon i farge, funksjon og tekstur gjennom årstidsskiftet fra sommer til høst/vinter.
Til sist oppdaget vi det bladene skjulte for oss. Det vi ikke kunne se på overflaten. Ved å banke med hammer på bladene mellom to biter tekstil oppdaget vi hva som fantes på bladenes innside – under overflaten.
Fra innsiden av bladene og stilkene kom det ut pigment. Linjer, mønstre og detaljer viste seg tydelig på stoffet. Det var ikke maling vi hadde brukt, men farge fra naturen. Bladene ble overført til en ny overflate med farge fra sin egen innside.
For barna var dette magi. De banket og banket, som om det gjaldt livet, og med forundring og glede så de at bladenes linjer, konturer og farger overføres og foreviges.
Skogen inviterer
Når vi er ute sammen over tid, får barna rom til å være hele seg – med kropp, fantasi og nysgjerrighet. I skogen får tida en annen rytme. Barna går inn i sin egen flyt. En pinne kan bli et sverd, en tryllestav eller en fiskestang. En stein kan være en skatt. Det er ingen klokker som maser, bare undring og oppdagelse.
Leken vokser frem helt av seg selv. Skogen inviterer til rollelek, samarbeid, forhandlinger, konstruksjon og problemløsning. Barna lærer av hverandre, tester grenser og finner løsninger, ofte uten at vi ansatte trenger å styre det.
De små øyeblikkene blir store: en bille på hånden, spor i gjørma, en fugl som letter mellom trærne eller et stille øyeblikk før latter tar over. Det er ofte disse øyeblikkene som setter seg, selv om de kan virke små der og da.
Vi bruker skogen aktivt i vår hverdag, og vi har en tanke om å viske ut skillet mellom ute og inne. Barna som er på utedag, kommer alltid tilbake med spennende ting de har oppdaget i løpet av dagen. Materialene og utforskningen får fortsette også inne på atelieret eller i avdelingsrommene.
Dette har gitt barna mulighet til å virkelig fordype seg i bladene. Ved bruk av blant annet leire, tegning med kull, maling, ulike trykkteknikker og digitalt mikroskop får barna mange muligheter til å uttrykke sine tanker og funn.
En indre skog av minner
Skogen gir både ro og bevegelse. Barn som strever inne, finner ofte bedre balanse ute. Kroppen får jobbe, sansene får puste, og følelsene får plass. Naturen rommer både det ville og det trygge.
For oss ansatte blir rollen annerledes. Vi er medvandrere mer enn regissører. Vi deler undring, stiller åpne spørsmål og opplever sammen med barna. Det skaper nære relasjoner og ekte tilstedeværelse.
Kanskje det viktigste av alt er at vi gir barna en indre skog. Et sted hvor de kan vende tilbake til senere i livet – når de trenger ro, fantasi, mot eller trygghet. Det er mer enn utedager. Det er barndom i støvler, minner mellom trærne, magi som lever videre.
For lukta av mose minner oss om at de viktigste øyeblikkene i barndommen ofte skjer der ingen vegger finnes. Lukta av mose, våte votter og barn som roper «se på meg!» Det er sånn barndom skal kjennes.
Komplisert utforskning
Barnas egne ord er verdifulle for prosessen med et prosjektarbeid, og de blir en del av vårt refleksjonsarbeid. Vi fanger opp barnas hypoteser og spørsmål.
«Det ser ut som maling, men det er bare naturen!»
«Det ble så fint, nesten som maling. Men det er jo magi!»
«Bladet lager farger.»
«Se, det ble grønt på duken!»
«Jeg vil banke mye, helt til jeg kan tegne et blad.»
«Dere må ikke glemme stilken, for den er viktig.»
«Vi må presse den, sånn at fargen kommer ut.»
«Den lilla blomsten har mest farge i seg.»
«Blomsten ble borte, men fargen er der.»
«Se, fargen var inni bladet!»
«Vi må banke mer, så det kommer mer farge.»
Barna viser oss her hvor kompetente de er, og hvor komplisert utforskning de er i stand til – om de blir gitt rom og mulighet til det. De beskriver fenomener og prosesser i naturen som de ikke ennå har forutsetning for å sette ord på.
De oppdager klorofyll, som er en del av fotosyntesen. Tenk for en læring det ligger i disse oppdagelsene. Barna konstruerer sin egen kunnskap, og de lager knagger som de senere kan henge denne på.
Formidlingsfella
Det er ikke viktig for oss å formidle faktakunnskap til barna nå. I det øyeblikket vi kommer med vår faktakunnskap, er det fare for at barnas naturlige nysgjerrighet dør ut. Her må vi ansatte holde igjen vårt behov for å utøve formidlingspedagogikk.
Som pedagog er det så lett å gå i formidlingspedagogikkfella når spørsmålene fra barna kommer: «Hvor kommer den fargen fra?» eller «Hvorfor er det farge inni stilken?» Instinktet vårt er å svare dem basert på faktakunnskap. Men heldigvis vet vi bedre.
Vi vet at barnas utforskning vil dø med vår voksne kunnskapsformidling. Vår oppgave må være å pirre nysgjerrigheten og å stimulere barna til å selv utforske mer. Vi må gi dem verktøy og materialer nok til å kunne utforske på flere ulike måter og heller stille spørsmål tilbake: «Hva tror du?» eller «Ja, er det ikke utrolig? Lurer på hvordan det kan skje!»
For – er det så viktig at fireåringer lærer om fotosyntesen, egentlig? Vi mener at det er mye viktigere å stimulere kunnskapstørsten som finnes der naturlig.
Svar som åpner opp
Det er en kunst å holde tilbake svar når barn spør om alt mulig. De vil jo så gjerne ha svar. Men det er så verdifullt om vi klarer det. Om vi kan svare ved å gi dem så mange ulike muligheter for utforskning som mulig i stedet for voksne ord og forklaringer som avslutter undringen.
Dokumentasjonene viser ikke bare et ferdig resultat, den viser en prosess: en vei som er blitt til mens vi gikk. Et møte mellom barn, natur, materialer og tid. Bladene vi startet med, skjulte mer enn vi først kunne se. Akkurat som barna: Det finnes mange verdener under overflaten.
I vinter har avtrykkene barna lagde av bladene faktisk reist hele veien til Japan. Etter et lengre samarbeid hvor vi har vært part i et forskningsprosjekt, ble daglig leder og pedagogista invitert av japanske forskere til å delta på en workshop og presentere vårt arbeid for lærere og studenter ved Rissho universitet utenfor Tokyo.
Det var en utrolig opplevelse, hvor vi også fikk besøke barnehager og delta i refleksjonssamtaler. Hele den reisen ble et eget eventyr i form av kompetanseutveksling, kulturmøter og refleksjon.
Det er kanskje akkurat det som er hele magien – at vi aldri vet hva som kommer til å skje. Når vi klarer å være medforskere sammen med barna, handler mye om å slippe kontrollen.
Det å få være til stede når barn oppdager noe. Følelsen av eufori og undring som ligger i lufta, øynene som lyser og vil oppdage mer. I disse øyeblikkene ligger magien og glitteret i barnehagehverdagen.
Når vi snakker om lek hos oss, handler det ofte om hva vi kan gjøre for å berike leken og få den til å vare lenge. Når vi snakker om barnas utforskning, dreier det seg om hva vi kan tilføre for at utforskningen skal kunne fortsette.
Om vi hopper over refleksjonsbiten og ikke får med oss hva som faktisk interesserer barna, treffer vi ikke. Da dør leken og utforskningen ut, og barna flytter seg over på noe annet. Men når vi treffer – da oppstår øyeblikkene. Og da lyser det i pedagoger og ansattes øyne også. Da er det skikkelig gøy å gå på jobb!
Referanser
Göthson, H., Lindstrand, S.H. & McConnachie, M. (2021). Förskolan som demokratisk mötesplats. Natur & Kultur.
