Kunsten å være pedagog?
I en av sine viktigste pedagogiske tekster kommenterer filosofen Hans Skjervheim at pedagogikken ikke kan være en kunst. Grunnene han har for det, er verdt å se nærmere på.
I Eit grunnproblem i pedagogisk filosofi (1992) utforsker Skjervheim pedagogikkens egenart og egentlige oppgave. Et stykke ut i teksten undrer han om pedagogikken kan kalles en «kunst». Umiddelbart kan det kanskje virke som en god inngang. Pedagogikk er en praksis som må læres gjennom erfaring og refleksjon, og krever en fintfølelse for de konkrete situasjonene man befinner seg i, som kan likne hvordan kunsthåndverkeren forholder seg til sitt materiale.
Kunst har også ofte noe ved seg som er vanskelig å sette ord på. Et sterkt dikt eller et uttrykksfullt maleri kan røre oss på måter vi ikke kan beskrive, men som likevel lærer oss noe om oss sjøl. Det kan være vanskelig å peke på hva som gjorde akkurat de kunstverkene vellykka, mens andre ikke fungerer. I pedagogiske situasjoner kan det også noen ganger være vanskelig å peke på akkurat hva som gjør at én handlemåte er riktig – uansett om man merker at det var riktig måte å handle på.
Likevel avviser Skjervheim at pedagogikken er kunst. Han tar utgangspunkt i at det finnes to ulike måter å forstå hva kunst er på: kunst som håndverk eller kunst som inspirasjon.
Hvis vi forstår kunst som håndverk, legger vi vekt på kunstneren som en som forsøker å lage noe. En dyktig billedhugger er en som kan forme en marmorblokk til en vakker skulptur ved hjelp av hammer og meisel. Det er en som har øye for hvilke materialer som egner seg best, og kan anvende redskapene sine med presisjon og dyktighet. Dette er kunsten som teknikk.
Problemet med å forstå pedagogikken som teknikk er velkjent. Et barn er ikke en marmorblokk som kan formes med hammer og meisel. I pedagogiske situasjoner har man å gjøre med andre mennesker, som må møtes med respekt og verdighet. Det står i motsetning til å se dem som et materiale som man kan forme sånn man måtte ønske.
Den andre måten å forstå kunst på er som inspirasjon. Her trekker Skjervheim linjene tilbake til antikkens Hellas, hvor det å være «inspirert» var å ha fått en åpenbaring fra gudene, som så kunne bringes inn i verden i form av et kunstverk. Troen på de greske gudene har avtatt, men denne forståelsen av kunst finnes fortsatt. Dette er kunstneren som geni – en som får innfall eller idéer, men som ikke kan stilles til ansvar for å forklare meningen med verkene sine.
Sagt på denne måten kan vi kanskje ane hvorfor dette heller ikke er tilfredsstillende som en definisjon på pedagogikk. Pedagogikken er en vitenskap og et praksisfelt med et stort ansvar. Utdanningsinstitusjonene har fått som samfunnsoppgave å forvalte de oppvoksende generasjonene. Det er mange som mener noe om hvordan pedagogikk burde drives. Ofte er det fagfolkene som står i de konkrete situasjonene i barnehagen og i skolen, som veit best hva som burde gjøres, men det betyr ikke at andres oppfatninger kan avfeies.
Det holder ikke å genierklære pedagogene. Hvis du har en magefølelse eller intuisjon om hvordan du burde handle i en bestemt situasjon, kan det godt hende at det gir riktig utfall. Men i møte med samfunnet som finansierer og organiserer utdanningsinstitusjonene, og foreldre som overlater barna sine til barnehagen, er det for tynt. Hvordan kan de stole på at akkurat din magefølelse er den riktige? Pedagogiske situasjoner fører med seg et krav om å handle etter beste evne, men også om å forsvare sine vurderinger med grunner og argumenter som er forståelige for andre.
Pedagogikken omhandler situasjoner som er vanskelige å beskrive. Det er mange hensyn å ta på én gang, og nesten umerkelige forandringer kan gjøre situasjonen til en helt annen. Det kan være fristende å hevde at det betyr at man trenger erfaringer eller personlige intuisjoner for å vurdere hva som er rett å gjøre. Til en viss grad er nok det riktig, men det er også viktig å utstyre seg sjøl med evnen til å forsvare valgene sine med gode grunner.
Lesetips
Bøyum, S. (2017). Profesjonell kunnskapsetikk og intellektuelle dyder i profesjonsutdanning. I S. Mausethagen & J.-C. Smeby (red.), Kvalifisering til profesjonsutøvelse (s. 34–43). Universitetsforlaget.
Pettersvold, M., & Østrem, S. (2017). Håndverk og fagspråk i pedagogisk arbeid. Forskning i Pædagogers Profession og Uddannelse, 1(1), 70–81. https://doi.org/10.7146/fppu.v1i1.26561
Referanse
Skjervheim, H. (1992). Eit grunnproblem i pedagogisk filosofi. I E.L. Dale (red.), Pedagogisk filosofi (s. 65–78). Ad Notam Gyldendal.
