«Nå har vi bare tida og vegen», husker jeg pappa pleide å si når vi var litt senere ute enn planlagt, enten det var i bilen på vei til et bursdagsselskap eller til fots mot en togavgang. Det betød ikke nødvendigvis at vi hadde det veldig travelt, eller at vi måtte halse av gårde. Det var heller et signal om at hvis vi nå fortsetter å bevege oss i riktig retning, vil vi komme fram dit vi skal akkurat tidsnok.
Barnehagen skal ha respekt for barns opplevelsesverden, står det i rammeplanen. Det er kanskje ekstra krevende når det gjelder fenomenet tid. Barn har en annerledes måte både å være i og å forholde seg til tid på enn oss voksne. Ofte stopper de opp når vi vil videre, har et veldig tempo når vi vil roe ned, eller bare er i øyeblikket når vi har det travelt.
Hva skjer om vi rensker vekk eksterne programmer og konsepter som ikke er lovpålagt? Hvilken tid frigjøres da, og hva vil vi fylle den med?»
Samfunnet preges av et jag etter framtida og hva som er barnets neste fase. På barnehagefeltet ser vi imidlertid tendenser til motstand mot samfunnets hastige tempo og trang til hurtighet. Langsom pedagogikk har blitt et fenomen. Det handler ikke nødvendigvis om at alt skal gå veldig sakte, men om å stille seg inn på barnets opplevelse og tempo. Gjennom arbeidet med dette temanummeret har jeg blitt enda mer bevisst på hvordan barn kan oppleve tid. En slik bevissthet tror jeg er nødvendig nå som det snakkes mye om hvordan ressurser, bemanning og andre strukturelle rammer påvirker barnehagepraksisen. Hvordan opplever barna tida i barnehagen? Og hva bruker vi tida på?
«Det er behov for å gjenvinne vår profesjonelle selvtillit», sier professor Alison Clark i denne utgavens intervju. I det offentlige ordskiftet beskrives en presset sektor – en sektor i krise. Undersøkelser viser at mange barnehagelærere opplever at de ikke har nok tid til det pedagogiske arbeidet. Da er det et profesjonelt ansvar også å rette blikket innover. Når vi vet at utbredelsen av ulike standardiserte kvalitetsverktøy, konsepter og pedagogiske programmer er stor i barnehagene våre, mener jeg det er nødvendig at vi ser kritisk på vår egen tidsbruk.
Barnehagelærere har masse kunnskap og verktøy i form av rammeplanen, sier førsteamanuensis Camilla Aanstad i et annet intervju i denne utgaven, og hun konkluderer: «Det er mange aktører som tjener masse penger på barnehage, men vi trenger ikke disse programmene.» Enkelte av verktøyene legger opp til sertifisering (og jevnlig resertifisering) av allerede utdannede barnehagelærere, omfattende kartlegging og dokumentasjon av samspill og observasjon ute i andre barnehager. I tillegg kommer tida som brukes til opplæring, kursing og veiledning i det aktuelle verktøyet eller programmet.
Det står ingenting verken i barnehageloven eller rammeplanen om krav til bruk av slike eksterne programmer, og som flere barnehagelærere har beskrevet i debatten den seneste tida: Dette er tid som går utover tida sammen med barna de har ansvar for, og infiltrerer tida til pedagogisk planlegging – som i utgangspunktet ikke er mange timene. Det som faktisk står i det juridiske rammeverket, er at barnehagen skal være en pedagogisk virksomhet som skal planlegges og vurderes.
Hva skjer om vi rensker vekk eksterne programmer og konsepter som ikke er lovpålagt? Hvilken tid frigjøres da, og hva vil vi fylle den med? Tre barnehager i Tønsberg har valgt å gjøre et slikt skifte i bevissthet fra å skulle «fylle dagen» til å «leve den», og i temadelen beskriver de sine erfaringer med å endre innstillingen til tida i barnehagen. Dere kan også lese om øyeblikkets pedagogikk, rolige barnehagedager på en uforstyrret øy, uovervåket og langvarig lek og styrer Line Melvolds ønsker om en praksis hvor ansatte senker skuldrene, tar inn lekepulsen og nyter hverdagen sammen.
Jeg vil oppfordre til en vårrengjøring: Se gjennom hvilke konsepter deres barnehage bruker (og betaler for), og gjør en kritisk vurdering: Er disse nødvendige for å oppfylle samfunnsmandatet? Gå gjennom ukeplaner og organisering av dagen, og reflekter sammen: Hvordan prioriterer vi tida sammen med barna?
Med rammeplanen i ryggen kan vi fortsette å gå i retning av en praksis basert på barnehagens grunnleggende verdier om respekt for barns opplevelsesverden, anerkjennelse av barndommens egenverdi og et helhetlig læringssyn.
For vi har det ikke travelt. Vi har faktisk tida og vegen.
God lesning!
