SENK FARTEN — BARNDOM PÅGÅR

I en seng våkner en gutt. Han er tre år og heter Iver. Det er helt stille i huset, og han sniker seg ut av senga og inn på soverommet til mamma og pappa. «Pappa. Pappa. Det er morgen!» hvisker han. «Nei, nei, nei. Det er nesten natta. Sove litt til, vær så snill», gjesper pappa trøtt. Han tusler tilbake til senga si. Pappa er dum. Han vil ikke legge seg, så han går tilbake igjen. «Kan vi plukke gåsunger i dag? Kan vi det, pappa? Kan vi det?» «Det er natta ennå! Gå og legg deg litt til! Vær så snill.»

I en annen seng, i et annet hus, er det en annen som våkner: Hva er den lyden? Langt der borte? Er det en drøm? Lyden fortsetter. Kommer nærmere og blir høyere og høyere. Det er alarmen på telefonen. Åh nei, er det morgen alt? Bare slumre litt til. Og litt til … og litt til … Og der er det plutselig dårlig tid! Vil han rekke tidligvakta klokka 07:00?

En dum morgen og noen magiske gåsunger

Ola rekker det akkurat. Han låser opp døra, og to minutter etter kommer Iver og pappaen inn. Ansiktene deres viser at det har vært en dårlig start på dagen, og de snakker ikke noe særlig der de står i garderoben. Det er rett og slett for tidlig for dialog. Livet er dumt i dag. Iver vil ikke at pappa skal gå. Pappa vil ikke at Iver ikke vil at pappa skal gå. Og Ola vil helst ikke at starten på dagen skal være slik, men sånn fortsetter det. Minuttene er lange. Følelsene sterke. Søvnen sitter fast i øynene og kroppene til alle tre i garderoben. Noen flere barn med foreldre kommer. «Hei, hei! Der er dere ja. Godt å se dere! Velkommen inn. Hva vil dere ha til frokost i dag, da?» Jo da, det går da greit, dette her, selv om Ola ikke synes det føles helt ekte. Men livet føles tungt. Lyden av barna er høy. Kravene og behovene er mange, og Ola føler seg som verdens verste utgave av seg selv. Han merker at han blir stille. Litt mekanisk, kanskje? Serverer frokost. Smiler etter beste evne til barn og foreldre. Kikker på klokka. Ti minutter til kollegaen kommer. Det blir godt å bli to om dette.

Etter hvert er klokken snart ni. Iver har vært i mange små konflikter siden han kom. Det er på høy tid å komme seg ut. Litt frisk luft vil være bra for alle. Gå en liten tur, kanskje? Ja, vi trenger det i dag, alle sammen. Til slutt er det kun Iver og Ola igjen i garderoben. De andre barna bare smatt inn i klærne. Lett som en plett. Men ingenting er lett for Iver i dag. Ingen av dem sier noe. Ola kjenner at han blir for stille. Og litt for rask. Han merker fravær av energi og at morgenen fortsatt preger stemningen i dem begge.

Men så. Så møtes blikkene, og de to som startet dagen så dårlig på hver sin kant, ser på hverandre. For første gangen den dagen ser de hverandre. Blikkene møtes, og de holdes lenge. Smilene kommer til syne hos dem begge. Musklene i ansiktet slapper av. De raske bevegelsene til Ola stopper. Varmen brer seg fra ansiktet til resten av kroppen. Skuldrene senker seg. Iver sukker. Han lener kroppen sin inntil Ola. Ola sitter nå på kne og kjenner tyngden av den lille kroppen mot sin. De ser på hverandre, og plutselig begynner begge å le. De ler høyt sammen. Lenge. Det føles forløsende. Når det etter hvert blir stille, sier Iver: «Ola, jeg er glad i deg. Jeg er så glad i deg jeg, Ola.» Noe brister inne i Ola. Det er som om lyset varmer i sjelen. Nå kan de starte på nytt. «Jeg er glad i deg også, Iver. Skal vi se om vi kan finne noen gåsunger sammen?» Ola vet at Iver elsker gåsunger. Det skal gå bra, det her.

Alltid parat for det neste

Under en forelesning på Nordiske impulser 2025 fikk jeg mulighet til å høre Kim Rasmussen forelese. Det var tankevekkende å høre ham prate, og det jeg sitter skikkelig igjen med, var ordet parat (Rasmussen, 2025). Fritt fortalt slik jeg forstod det, beskrev han et samfunn der man gjør seg parat til at et barn kommer til verden, naturlig nok. Selvfølgelig er det lurt å ha ting noenlunde klart og være forberedt til en slik livsendring. Men det stopper liksom ikke her, for i permisjonen starter familien prosessen med å gjøre barnet parat til å starte i barnehage. Rasmussen fortsatte med at barnehagen skal gjøre barnet parat til å begynne på barneskolen, og dette følger videre i utdanningsforløpet som skal gjøre mennesket parat til å stå i arbeidslivet. Etter arbeidslivet skal man da gjøre seg parat til å gå ut i pensjon, før den «siste paraten» går med på å gjøre alt klart til reisen ut av livet. Han sa det ikke helt på denne måten, men essensen var at «her og nå» og livets viktige øyeblikk fort kan komme i skyggen av hele tiden å være på vei og se fremover til et sted du ikke ennå befinner deg. At vi må skynde oss videre til neste fase. Travelheten gjør ikke godt for vår psykiske helse, snarere tvert imot.

Gjøre mindre og være mer

Jeg har mine meninger om at frontruta bør være større en bakspeilet, og jeg liker tanken på å bevege seg fremover snarere enn å dvele for mye over fortiden. Allikevel tror jeg vi bør rette blikket mot det å være – fremfor hele tiden å skulle være på vei til å utvikle oss til en eldre versjon av oss selv. Jeg sitter også med en overbevisning om at det er nettopp dette, det å være godt plantet i nåtiden, som gjør oss parate til det som venter rundt neste sving eller lengre opp i livets elv, for å låne metaforen til Aaron Antonovsky (2012) og hans salutogeneteori.

Siden jeg begynte som styrer igjen under covid i 2020, har jeg jobbet aktivt med at ansatte skal gjøre mindre og være mer. Det er en utbredt opplevelse av at det er dårlig tid i barnehagen fordi det er mange aktiviteter som skal gjennomføres. Det er selvsagt fristende å trekke frem bemanningssituasjonen og dens betydning for kvalitet i denne sammenhengen, men enn så lenge har vi den bemanningsnormen vi har. Økt bemanning fjerner ikke behovet for å se nærmere på hva vi prioriterer på vegne av barn. Det er ekstremt mange som mener noe om hvordan vi skal drive barnehage, og parallelt med dette får vi gjerne tilbud om ulike konsepter vi skal følge for å lykkes med samfunnsmandatet. Ulike typer metoder og standarder finner veien inn planer og skjemaer. Verktøy som liksom skal gjøre hverdagen lettere og bedre kvaliteten. Det oppleves til tider som en kamp å skjerme tiden slik at vi kan gjøre det aller viktigste, nemlig å trygge alle barn og leve gode liv sammen i barnehagen, slik at barna kan leke med vennene sine, være på tur, lese bøker og bare være. Prioriterer vi å si ja til alle mulige tilbud, risikerer vi at disse gode øyeblikkene må avbrytes av læringsaktiviteter som fyller tiden med ting som ikke gir mening for barn. Det føles som om omsorg og læring skal effektiviseres, og at vi til stadighet beveger oss bort fra her og nå til en fremtid som anses som mer verdifull. Jeg vet ikke om det stemmer, men det stresses mye. Det er jeg helt sikker på.

Livet skjer i leken

I boken Knust av systemet skriver Andreas Mundal: «Produktivitet. Det høres effektivt ut, rasjonelt og nødvendig, men det er også et ord som i seg selv forlater virkeligheten. Som om vi forsøker å måle havet med linjal. Etter mye arbeid vil du komme frem til et tall, men hvor ble det av dybden?» (Mundal, 2025, s. 17). Dette minner meg om alt som skal måles og dokumenteres i barnehagen. Etter å ha hørt meg snakke om å gjøre mindre og være mer, har noen ansatte fortalt meg at det oppleves frustrerende å «ikke gjøre noe». De synes er vanskelig å vite hvor de skal gjøre av seg, og de føler til og med at de ikke gjør jobben sin hvis de ikke er effektive. Det får meg til å undre. Tenk at det er mulig å jobbe i barnehage uten å være i dyp lek i løpet av en hel dag. Det er alarmerende alvorlig at det er mulig. Det er jo (bokstavelig talt) på gulvet og i leken livet skjer.

Haitenner og vonde drømmer

Jeg sitter sammen med Emil. Han er 3,5 år, og han vil veldig gjerne at jeg skal tegne en hai. En hai med store tenner. Ja, det kan jeg vel alltids gjøre (selv om jeg tenker for meg selv at jeg er jo ikke all verdens god til å tegne). Derfor bruker jeg nok litt tid, jeg gjør det med flid og er ganske fornøyd med resultatet, om jeg skal si det selv. Nesten idet jeg er ferdig, tar han en svart tusj og tusjer over tennene og nesten hele fiskekroppen. «Sånn!» sier han. «Ja vel?» sier jeg.

«Kan du tegne en til?» spør han. Det er noe som får meg til å bli nysgjerrig på dette. Hva er det han tenker på? Jeg tegner en ny hai, og det samme skjer – enda raskere. Svart tusj over hele fisken. Jeg ser på kroppen hans at det er viktig for ham at han gjør det. «En til hai?» sier han med spørrende øyne. Jeg tegner en til, ser på ham og tenker: Hva er det han vil, egentlig?

Da jeg er ferdig, ser jeg at han er i ferd med å tusje over igjen. Jeg sier: «Vent litt!» Så tar jeg fingeren min mot munnen til haien, og han roper: «Nei! Nei! Den kan bite deg! Det gjør vondt. Ikke gjør det. Ikke gjør det!» Og da forstår jeg mer. Selvfølgelig er en hai skikkelig skummel, selv om den er på et ark. Jeg lar han tusje over igjen, og vi blir sittende å se på de tre haiene som nå nesten er borte under svart tusj. Han puster tungt ut, ser på meg og sier: «Kanskje det er bedre hvis vi tegner en pusekatt?» «Ja», sier jeg, «jeg synes vi kan tegne en katt sammen».

Da Emil ble hentet samme dag, fortalte pappaen at Emil ofte drømmer om haier etter han har sett et TV-program sammen med storebroren. Det ga mening. Han vil nok tegne haier i morgen også. Det er i akkurat slike situasjoner at «øyeblikk i mitt liv forener seg med et øyeblikk i barnet» (Korczak, 2016). Jeg synes det er magi. Lykke. Det fyller meg med håp og glede og opplevelsen av en annen type tid.

Barn har noe voksne ikke har lenger

«Barnet kan så mye ikke-barn ikke klarer. Forestille seg ting som blir ekte for dem. De har tilgang på noe i verden som ikke lenger finnes for meg. En åpenhet som lar dem oppleve naturen og verden rundt seg på en betydningsfull måte. Fratar vi barna mulighet til å være barn, utsetter vi dem for en vold jeg ikke tror kan tilgis», skriver Birger Emanuelsen i boken Før de forsvinner (2025, s. 193). Jeg forstår så godt hva han mener. Jeg opplever det heldigvis hver dag. Vi barnehagefolk kan faktisk ta inn øyeblikkene og se det store i det lille, som et edderkoppnett som blir til minner. Men hvis dette skal være mulig, må vi senke farten. Vi må være opptatt av hvem barna er, hva de formidler, hva de liker, hva de er redd for, og hvilke drømmer, ønsker og håp de har for livet. Vi må gi dette tid og legge bort våre egne agendaer.

Jeg er sterk motstander av å «fylle tiden» med ting vi ansatte synes er viktig for barn, for barn trenger tid og rom til å vokse opp selv sammen med andre. Vi skal tilrettelegge og hegne om denne barndommen som er så altfor kort.

Minner som lever i meg

For noen måneder siden skulle jeg ha et foredrag i Østfold og fikk god hjelp av en ung lydtekniker. Mens vi prøvde å løse noen problemer, spurte jeg ham: «Har du gått i barnehage, da?» Og jo da, han hadde det. «Har du noen minner derfra?» spurte jeg. Han brukte litt tid før han svarte: «Vet du, jeg husker bare at det var en skikkelig bra tid. Bra folk. Gode venner jeg har den dag i dag. Etter barnehagen var det ikke like lett å passe inn, men minnene om den gode tiden lever jo i meg, ikke sant?» Jeg nikket, ble berørt og stille. Han så på meg. Vi ble stille, begge to, før det ble helt naturlig å gi hverandre en klem. Det er et øyeblikk jeg vil huske lenge. Det fikk meg til å tenke på det å passe inn og hvor fort gjort det kan være å trå feil og misforstå situasjoner hvis vi ikke tar oss tid til refleksjon og se bak handlinger.

Hva gjør det med barna og hva gjør det med ansatte (og foreldre) når tiden er med oss? Når vi har fag-ro og tid til å være og gjøre det vi vet er bra? Hvordan barn har det med oss og har det i barnehagen, er med på å forme livet og tankene de har om seg selv. Disse øyeblikkene hvor vi forenes, blir viktige også i et fremtidsperspektiv. Så senk skuldrene, ta inn lekepulsen, og nyt tiden i hverdagen.

Så var tiden inne for «hentetid». Iver sitter og dingler med beina på en benk ute. I hendene holder han gåsungene de har plukket i dag. Hvis du går litt nærmere, hører du at han nynner på julesanger, for julesanger er det beste han vet etter gåsunger eller å leke lava med vennene sine eller ligge på gresset og se på skyene. Slike ting liker Iver veldig godt. Pappa ser Iver da han åpner porten, men Iver løper ikke mot han sånn som han pleier. Han blir sittende og dingle med beina. «Hei, Iver.» «Hei, pappa.» «Har du hatt en fin dag i dag? Jeg ser du har plukket gåsunger.» «Ja! Mange. Er de ikke fine?» «Jo, det er de. Og så er du skikkelig fin.» Da krabber Iver opp på fanget til pappa, og så sitter de en god stund før sekken skal hentes i garderoben.

Referanser

Antonovsky, A. (2012). Helsens mysterium. Den salutogene modellen. Gyldendal.

Emanuelsen, B. (2025). Før de forsvinner. Et forsøk på å forstå hva et barn er. Cappelen Damm.

Korczak, J. (2016). Barnets rett til respekt. Cappelen Damm.

Mundal, A. (2025). Knust av systemet. Historier fra et Norge som har gått seg bort, og hvordan vi finner veien videre. Kagge forlag.

Rasmussen, K. (2025). Barndommens intensivering og krise? Sett i lys av aktuelle samfunnstendenser i det 21. århundre [Paperpresentasjon]. Nordiske impulser, 26.–27. mai 2025.