ANSVARLIG POLITIKK OG POLITISK ANSVAR

Det er mandag, og pedagogisk leder Marius har forberedt en utflukt med fireåringene til en lokal forening for fuglevern. Siden påske har de hatt et prosjektarbeid om fugler, og i dag skal barna få være med på ekskursjon til et naturreservat i området med demonstrasjon av ringmerking og fuglekassesnekring. Marius har hatt dialog med foreningen, og aktivitetene er tilpasset prosjektet og fireåringenes interesser. Mens han hjelper til med påkledning og pakker sekk til turen, tikker det inn en melding fra senvakta. Hun har sykt barn og kan ikke komme. Da står de igjen med to ansatte på 18 barn. Marius forhører seg med styreren og de andre avdelingene, men ingen har mulighet til å hjelpe, og den store fugleturen avlyses.

Det er onsdag, og styreren kommer mot barnehagelærer Pernille med et bedende blikk når Pernille kommer inn i personalgarderoben på morgenen. «Johanna er fortsatt syk. Har du mulighet til å steppe inn på hennes avdeling i ettermiddag?» Pernille kjenner barna på Johannas avdeling godt, hun jobbet der i fjor. Men dette er tredje dagen på rad, og det er flere barn på hennes egen avdeling som Pernille ikke får fulgt opp når hun hele tida skal hjelpe til andre steder ved sykdom. Hun begynner å bli lei.

Det er fredag og andre uka med én ansatt i manko på storbarnsavdelingen. Barne- og ungdomsarbeider Aya kjenner på dårlig samvittighet overfor treåringen Leo som begynte i barnehagen etter jul, og som fortsatt ikke har funnet sin plass i barnegruppa. Hun skulle så gjerne fått deltatt mer i leken for å støtte han i samspill med de andre, men med bare to faste ansatte på jobb og en og annen vikar innom får hun ikke tid til annet enn «brannslukking».

«Å tro at det er valgfritt å sette inn vikar! Det er det ikke!» Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun blir engasjert når vi kommer inn på den statlige veilederen om bemanning, som regjeringen presenterte tidligere i vår. Under intervjuet som dere kan lese i denne utgaven, hadde hun mye på hjertet – spesielt når det gjaldt bemanning. «Når personalet ikke får gjennomført grunnleggende oppgaver, tilsier dette at bemanningen ikke er tilstrekkelig », står det i veilederen. Den tydeliggjør ansvaret barnehageeieren har for å sikre at det er nok ansatte gjennom hele barnehagedagen. Veilederen stiller tydelige krav til nok bemanning for å gjennomføre det pedagogiske arbeidet og til at det må settes inn vikar når det ikke er tilfellet, jamfør barnehageloven § 26.

Dagene som er beskrevet ovenfor, er ikke en utenkelig uke i en helt vanlig barnehage. En barnehage som – i likhet med halvparten av landets barnehager – kun oppfyller bemanningsnormen i snitt fire timer om dagen, og har et sykefravær på rundt 9 prosent. Det er tegn på ansvarlig politikk at regjeringen nå stiller tydelige krav til barnehagelovens tolkbare uttrykk om at bemanningen skal være «tilstrekkelig til at personalet kan drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet», men det må naturligvis følge økonomi med for at det blir ansvarlig politikk i praksis. Selv om det beskrives i en veileder, vet ikke politikerne når bemanningen ikke er tilstrekkelig. Det er det barnehagelærerne som gjør. De ser det i blikkene til barna og kjenner det i kroppen når de går hjem fra vakt. Var vi nok folk i dag? Ofte er svaret nei. Historiene om slike dager har blitt delt gjennom flere opprør startet av både barnehagefolk og foreldre.

Når Marius ikke får tatt med barna på tur, når Pernille må over på naboavdelingen og Aya ikke får fulgt opp Leo – da er det ikke et «tilstrekkelig antall ansatte på jobb til at barna får et tilbud som er i tråd med barnehageloven og rammeplanen», slik det står i veilederen.

Den klare oppfordringen fra ministeren da vi snakket om veilederen, var: Benytt anledningen og bruk den! Dere kan ta henne på ordet. Gå gjennom veilederen på personal- og ledermøter, eksemplifiser og beskriv når dere ikke får gjort jobben slik dere vet at barna har behov for og rett til, gå sammen i styrergruppene og vis til veilederen i møter med barnehagesjefer og eiere. Om barnehagefolket tar politisk ansvar gjennom aldri å gi oss i kampen for å definere hva mandatet vårt faktisk handler om, mister i hvert fall ikke jeg helt troa på at ropene til slutt blir hørt. I denne utgaven lader vi opp til høstens valg med håp om nye tider for barnehagene våre.

Til urnene!