Den tyskfødte amerikanske statsviteren Hannah
Arendt (1906–1975) er en tenker som har hatt mye
å si for hvordan vi forstår politisk deltakelse i nyere
tid. De tekstene hun har skrevet om barn, har stort
sett blitt ignorert som konservative og utdaterte.
Likevel kan vi lære noe interessant av dem.
Arendt argumenterer for at barn ikke har noe
i en politisk offentlighet å gjøre. Hun påpeker at
politikk
krever en hårfin balanse mellom å bevare
det bestående og å finne på nye ting. Alle voksne
mennesker burde ha rett til å delta i det politiske
fellesskapet, men for at vi skal kunne forstå hverandre,
trenger vi en stabil basis å handle ut fra. Vi kan
ikke rive ned alt for å bygge nytt. Politisk diskusjon
foregår ved at vi aksepterer noen felles spilleregler,
og foreslår endringer på ett område om gangen. Vi
aksepterer parlamentarismen og lover og vedtak
gjort av tidligere myndigheter. Politisk debatt
har
normer, tradisjoner og et språk som vi må akseptere
hvis vi ønsker å delta.
Før noen kan begynne å delta i det politiske fellesskapet,
må de først lære seg disse spillereglene
og
lære seg å akseptere dem. Dette er sårbare strukturer,
og de bryter sammen hvis de ikke forvaltes
med omhu. Pedagogikkens oppgave, ifølge Arendt,
er å beskytte offentligheten mot barna til de er klare
til å overta som forvaltere av den.
Samtidig må barna beskyttes fra offentligheten.
I et berykta essay med tittelen Reflections on Little
Rock (1959) argumenterer Arendt for at uansett
om vi mener at det finnes politisk urett, burde vi
ikke ta med oss barna inn i den debatten. Arendt
skriver om segregering i USA, og essayet var kontroversielt
blant annet fordi hun kritiserer borgerrettsbevegelsen,
som ville at afroamerikanske barn
skulle få gå på skoler som til da hadde vært eksklusivt
for hvite. Sjøl om det finnes urettferdig segregering,
burde ikke barna måtte ta støyten for dette
ved at de blir tvunget inn på arenaer der mange
mener at de ikke er velkomne.
Det er flere vesentlige svakheter ved Arendts argument.
Etter min mening er den mest åpenbare at
ikke alle barn er så privilegerte at de kan skjermes
for offentligheten; det er ikke foreldrenes aktivisme
som gjør at noen barn møter rasisme. Rasismen er
der fra før. Moderne syn på barns medvirkning
og barneperspektivet i saker som angår dem, går
– med rette – i motsatt retning av Arendts syn. Samtidig
kan vi ikke slå det helt fra oss.
Pedagogikkens oppgave er å forberede barna på
en dag å ta over som forvaltere av verden. Hva skjer
hvis vi voksne heller ikke er i stand til å forvalte
den? Dette var poenget til klimaaktivisten Greta
Thunberg da hun som 16-åring snakket for FNs klimatoppmøte
i 2019: Hun skulle ikke vært der. Hun
skulle vært på skolen og latt voksne fikse klimakrisa.
Den eneste grunnen til at hun starta skolestreiken,
og følte at hun var nødt til å engasjere seg, var
at det ikke blei gjort. De voksne klarte det ikke.
Det er vi voksne som har ansvar for å forvalte verden
på en god måte. Det er opp til oss å forandre
verden, uten samtidig å etterlate den i ruiner. Det
er viktig at barn blir hørt i saker som angår dem.
Siden det er de som en gang skal arve verden, angår
det meste dem. Samtidig må vi ikke glømme
hvem som – på godt og vondt – sitter med ansvaret.
Hvis barn gjøres ansvarlig for å skape en bedre verden,
må vi se nøye og lenge på hva som er galt med
den.
Referanser
Arendt, H. (1959). Reflections on little rock. Dissent, 6(1), 45–56.Arendt, H. (1961). The Crisis in Education. I Between the Past and Future (s. 173–196). The Viking Press.
Kloeg, J. & Noordegraaf-Eelens, L. (2022). Ambiguous authority: reflections on Hannah Arendt’s concept of authority in education. Educational Philosophy and Theory, 54(10), 1631–1641.
