Mange barnehageansatte har latt seg fascinere
og begeistre av hennes mange illustrasjoner
og bøker. Det finnes vel neppe en
barnehage i landet som ikke har en eller flere av disse
i bokhyllene. Hvordan jobber en av de mest populære
illustratørene våre? Hvordan blir tegningene
til? Og hvorfor vil hun skape for de yngste blant oss?
Lisa forteller at hun ble lest veldig mye for som
barn, og at dette har lagt grunnlaget for at hun i
dag er forfatter og illustratør. Hvilke fortellinger
husker hun fra sin egen barndom?
– Mamma jobbet i forlag og i bokhandel. Hun elsket
å lese for meg og gjorde det med stor innlevelse.
Jeg ville nok vært noe annet om jeg ikke hadde
et så solid litterært fundament fra barndommen.
Favoritter var Astrid Lindgren, Roald Dahl og etter
hvert J.R.R. Tolkien. Vi hadde også enormt mange
spennende og vakre bildebøker, som jeg studerte
nøye da jeg var barn. Jeg tenkte tidlig at jeg hadde
lyst til å bli en sånn som tegnet i bøker.
De siste årene har hun skapt bøker og bilder til
folk i ulike aldere, også ungdom, voksne og eldre.
Jeg gjorde en gang et intervju, der overskriften ble: ‘Jeg lekte fortsatt med Barbie da de andre begynte med hasj’. Ha, ha. Jeg visste ikke at det skulle bli overskriften. Så jeg var altså leken lenge
– Hva synes du er spesielt med å skape bildebøker for
de yngste?
– Jeg forsøker å lage bøker som både barn og
voksne kan synes er interessante, og som kan tolkes
på mange måter. Når jeg lager bøker, lager jeg tegninger
og tekster som jeg selv liker. Det høres kanskje
ille ut å si det, men jeg tenker ærlig talt ikke så
mye på mottakeren når jeg er i tegneprosessen. Jeg
må lage noe jeg synes er artig, ellers blir jobben min
kjedelig og lite utviklende. Jeg er glad i det absurde,
litt skakke, det styggvakre. Jeg liker både humor og
melankoli. Det er vel kanskje det som gjenkjenner
mange av mine bøker. Jeg kan selvsagt spille mer
på voksenreferanser og symbolikk når jeg tegner for
voksne. Da kan jeg også være litt mer brutal eller
grotesk. Men jeg tror barn også tåler en del absurditeter
og groteskhet, så det er ikke så stor forskjell på
å tegne for barn og for ungdom eller voksne.
Tegninger av kruseduller og kaffeflekker
I disse dager jobber Lisa med den tredje boka hun og forfatter Maja Lunde skal lage sammen. Tidligere har de samarbeidet om den nye juleklassikeren Snøsøsteren (2018) og den eventyrlige historien Solvokteren (2020). Hun forteller at når teksten er klar, er hennes jobb å visualisere universet og finne frem til karakterene, klærne, stedet og stemningen.– Da er det i starten mye prøving og feiling. Jeg begynner ofte med karakterene, og så vokser på en måte universet ut rundt dem. Men når jeg lager egne bøker, er det litt annerledes. Noen ganger kommer den visuelle idéen i hodet mitt først, andre ganger er det tilfeldigheter som skaper bildet. Jeg kan lage tegninger av streker, kruseduller eller kaffeflekker som ligner på noe. Det er slik flere av mine egne bøker har blitt til. Det begynner altså ofte med streken. Hun forteller videre at i hennes egne bøker har alle historiene blitt inspirert av et bilde hun har laget, og at teknikkene varierer fra bilde til bilde.
– I for eksempel Livet illustrert, Odd er et egg, Fugl og En fisk til Luna er noen bilder laget på lerret med maling, blekk og pennesplitt og så fotografert. Andre bilder er laget på tegnebrettet mitt der jeg jobber med en digital pensel og en collageteknikk i flere lag, og av og til er det en blanding av disse. Flere av hennes tegninger har en litt drømmende, magisk aura over seg. Det er mye liv og lek i dem, og det er lett å se for seg at tegneren har en veldig rik fantasi. Hun forteller at hun kan bli visuelt inspirert av veldig mye rundt seg. Kanskje er det en rar nese på trikken, en mann med en pussig holdning eller et bilde av en gammel dame.
– Kan du beskrive prosessen fra idé til ferdig tegning?
– Når jeg får en idé, ser jeg bildet i hodet mitt, men det er liksom litt utydelig der, som om man har på seg feil briller. Jeg ser kanskje farger, komposisjon og silhuetter, men alt er uskarpt. Det vanskeligste er ofte å få det som er i hodet mitt, ned på papiret. Som oftest forandrer det seg når det kommer ut i blyanten. Noen ganger til det bedre og noen ganger til det verre. Omtrent halvparten av det jeg lager, blir mislykket. Det er det ikke mange som får se. Men av og til tar jeg noen av dem frem igjen etter et år, prøver på nytt, og noen ganger blir det bra likevel. Noen bilder trenger tid, andre er det bare å kaste i søpla.
– Jeg har en enorm nysgjerrighet på strek, som har vært der hele tiden. Jeg lurer genuint på hvor tegningen skal ende; hvordan forandrer ansiktet seg hvis jeg løfter øyenbrynene to millimeter opp eller lar personen smile bittelitt skjevt? De variasjonene i uttrykk har jeg alltid synes er kjempespennende. I barndommen lekte hun mye, dypt og lenge, forteller hun.
– Jeg gjorde en gang et intervju, der overskriften ble: «Jeg lekte fortsatt med Barbie da de andre begynte med hasj». Ha, ha. Jeg visste ikke at det skulle bli overskriften. Så jeg var altså leken lenge. Noen av tegningene har et skinn av alvor og et tydelig og medmenneskelig budskap. Bildet av elevene som bygger tårn og blir målt etter høyde, mens en av dem har et fantastisk byggverk som da ikke «er høyt nok», har gått viralt blant barnehageansatte på sosiale medier, blant annet. Tegningen av «Puttekassen» og boka Fugl er andre eksempler på billedgjøring av store både politiske og eksistensielle problemstillinger.
– Tenker du på kunsten din som en stemme inn i samfunnsdebatten?
– Jeg illustrerte for Dagbladet i elleve år. Da var
det mange flinke skribenters tekster jeg visualiserte.
Jeg er for så vidt opptatt av mer kunst og kreativitet
i skolen, men det er Håvard Tjora som må ha
litt av æren for alle mine illustrasjoner om skolepolitikk
og slikt. Han hadde mange fine tekster jeg
kunne stille meg bak, men jobben min var uansett
å lage et visuelt bilde på det han skrev. Sånn er det
også blant annet med den illustrasjonen du nevner
med tårnet som skal bygges og måles. Når det gjelder
mine egne bøker, faller det seg bare naturlig.
Jeg tenker ikke at «nå skal jeg lage en bok med denne
politiske problemstillingen», eller med tanke på
at det skal sette i gang en samfunnsdebatt. Jeg skriver
bare ut historiene som er inne i meg, og så passer
noen av dem kanskje tilfeldigvis inn i samfunnsdebatten.
Folk tolker også både bøkene og bildene
mine på mange forskjellige måter.
Budskap om at alle har sine håp og drømmer
Lisa forteller om en dame som kontaktet henne og sa at hun syns Lisa var veldig på ballen når det gjaldt kjønnsdysfori og transkjønnede barn. Hun hadde tolket boka Fugl som at jenta var født i feil kropp.– Det var i utgangspunktet ikke min tanke, men jeg er glad for at folk tolker bøkene mine ulikt. Hvis jeg har et budskap i bøkene mine, må det være at alle ønsker kjærlighet, alle har sine håp og drømmer. Alle ønsker å høre til. Jeg var ikke egentlig selv særlig ensom eller en som slet veldig med å høre til. Men jeg så de barna som hadde det sånn, og jeg har kanskje hatt litt dårlig samvittighet for at jeg ikke var en som var flinkere til å strekke ut hånda.
Bildeboka er en fin døråpner for gode samtaler og felles referanser og genial når det kommer til språk og ordforråd, sier hun. – Nå i iPadens tid tror jeg bildeboka har blitt enda viktigere. Å ikke bli distrahert av apper og spill og at noe interaktivt hele tiden skal skje, men bare i ro og mak sette seg ned med en fin bildebok, det er noe helt eget.
– Helt til slutt: Har du en bildebok du vil anbefale for leserne av Barnehagefolk?
– Da vil jeg anbefale Camilla Kuhns Gorm er en snill orm fra 2013. Mest fordi den er så morsom og rar. Og man legger merke til nye artige detaljer hver gang man leser den
