Når filosofer bruker begreper, kan de ofte virke litt
annerledes enn sånn vi vanligvis ville tenkt på disse
ordene. Ofte kan de spesielle definisjonene likevel
hjelpe oss til å tenke klarere om praksis og om verden
rundt oss. 1700-tallsfilosofen Immanuel Kant
har for eksempel et begrep om frihet som kan sette
profesjonsutøveres metodefrihet i et interessant
lys.
Frihet for Kant dreier seg om to ting. Hvis vi skal
være frie til å handle sånn vi vil, må vi for det første
være fri for ytre tvang. Dette er det vi vanligvis
tenker på som frihet. Du er ufri hvis noen andre
bestemmer over deg, eller hindrer deg i å gjøre
noe. Det andre aspektet ved frihet er langt mer interessant.
For å være fri må man også greie å løsrive
seg fra de tankene og følelsene vi har som hindrer
oss i å handle sånn fornuften vår forteller oss
at vi burde.
En person som røyker, veit kanskje at det er skadelig,
og at det fornuftige hadde vært å slutte. Men
fordi nikotin er avhengighetsskapende, får hen det
kanskje ikke til. Kant vil si at avhengigheten er et
hinder for friheten. Det samme gjelder alle andre
situasjoner. Hvis vi klarer å tenke klart, får vi til å
handle slik fornuften forteller oss. Ofte er det bare
noe i veien i hodet vårt. Kanskje er vi slitne eller
har mye annet som opptar oss eller krever vår oppmerksomhet.
Kanskje klarer vi ikke å se det større
bildet fordi vi er for tett på avgjørelsen. Eller
kanskje vi rett og slett ikke sitter med tilstrekkelig
kunnskap til å vurdere situasjonen. Alt dette vil
kunne være med på å gjøre oss ufrie.
Konsekvensen av denne innsikten er at når vi
handler fritt, opplever vi at vi ikke har noe valg i
det hele tatt. Når vi overkommer personlige preferanser
og følelser, og tilnærmer oss en situasjon
med kunnskap og refleksjon, vil vi se hva som er
den riktige måten å handle på. Ekte frihet handler
ikke om for eksempel å kunne velge mellom ulike
merker med potetgull i butikken, men om å stå
i en situasjon hvor vi er i stand til å tenke klart, og
følge det vi ser er det eneste riktige i moralske dilemmaer.
Behovet for akutt pedagogisk bistand tilhører kanskje sjeldenhetene, men kompetanse og kunnskap vil for eksempel også kunne forplikte til å si ifra om eller nekte å ta del i noe man mener er en skadelig eller uetisk praksis.
De som har sterke religiøse eller etiske overbevisninger,
vil nok kunne kjenne seg igjen i dette. Det fremstår ikke som et valg når en vegetarianer avstår
fra å spise kjøtt, eller en troende muslim går
med hijab. De opplever dette som det eneste riktige
å gjøre. Vi kan tenke på samme måte om barnehagefaglig
praksis. Hvis man, på bakgrunn av sin
kunnskap og kompetanse, vet hva som er riktig
måte å møte et barn i en bestemt situasjon på, er
det heller ikke noe å lure på.
Barnehagelærere og andre kunnskapsrike ansatte
i barnehagen har, i likhet med andre med handlingsrelevant
kunnskap, en plikt overfor seg sjøl til
å handle i tråd med den. Helsepersonell har, i kraft
av sin kompetanse, en lovfesta rett til å gi akutt
helsehjelp
hvis de ser noen som trenger det. Juridisk
gjelder ikke det samme for annen type kompetanse,
men de etiske argumentene gjelder for flere.
Behovet for akutt pedagogisk bistand tilhører kanskje
sjeldenhetene, men kompetanse og kunnskap
vil for eksempel også kunne forplikte til å si ifra om
eller nekte å ta del i noe man mener er en skadelig
eller uetisk praksis.
Friheten fra ytre tvang fremstår også i et annet
lys når vi tar med denne tanken om frie handlinger
som ikke-valg. Hvis noen utenfra bestemmer hva
vi skal gjøre, og det går imot vår egen reflekterte
overbevisning om hva som er riktig, er det en frihetsberøvelse.
Riktignok må vi forutsette at den
samme fornuften som driver vår refleksjon, også
finnes hos andre. Vi må kunne forklare og argumentere
for hvorfor vi mener det vi vil gjøre, er
riktig. Likevel risikerer alle som ønsker å legge begrensninger
på praksisen til kompetente utøvere,
at de fratar dem mulighet til å handle rett.
Her kommer vi endelig til spørsmålet om metodefrihet.
Barnehageansatte kan ta med seg to ting fra
Immanuel Kants beskrivelse av frihet. For det første
at kunnskap kan komme med forpliktelser. Hvis
du vet at en pågående eller foreslått praksis er uetisk,
er du ikke nødvendigvis fri til å ignorere eller
akseptere det. For det andre: Når du handler med
kunnskap og kompetanse, kan verken du eller andre
se på det som å kun være basert på tilfeldige
innfall. Metodefrihet i barnehagen handler ikke om
tilfeldige privatpersoners mulighet til å handle etter
eget forgodtbefinnende. Det handler om at ansatte
med kunnskap og kompetanse skal være fri
fra ytre tvang og til å handle på den måten de vet
er riktig. Og dét kan jo være fint å kunne slå i bordet
med
