Barnehagefolk

U ndersøkelser viser at ansatte som har tatt i bruk ulike programmer, jevnt over er positive, både til programmet i seg selv og effekten arbeidet har hatt på enkeltbarn, barnegruppa eller utvikling i personalet. I barnehager hvor ett program benyttes, benyttes også ofte flere. Utviklerne reklamerer med forskning på hvordan deres program fører til økt kvalitet på flere nivåer. Det kan virke som om tilbudene både er noe ansatte har behov for, noe de ønsker seg og noe de er fornøyde med å bruke. En vanlig begrunnelse for bruk av et program er ønsker om en mer «lik» praksis: at alle skal være samstemte i reaksjoner og handlinger på jobb. Med stor spredning i personalgruppa når det gjelder utdanning, erfaring og bakgrunn er dette et forståelig ønske, kanskje spesielt fra eiersiden, administrasjon, ledelse og politisk hold. Er en slik ensretting i det hele tatt mulig når arbeidet involverer mennesker? Og er det egentlig ønskelig? Vi kan også stille spørsmål om praksisen blir «likere» av at vi bruker den samme manualen. Barnehagelærere er profesjonsutøvere. Vi utøver profesjonelt skjønn i møte med ulike barn og situasjoner. Heldigvis. Ulike perspektiver, faglige innganger og forskjellig praksis er et fruktbart utgangspunkt for refleksjon, kritikk og utvikling.

Denne forskjelligheten viser seg også i hvordan vi bruker programmer. Når ansatte blir spurt om hvor lojale de er til manualer og standarder som inngår i det valgte programmet, svarer de aller fleste at de gjør det til «sitt eget» – de tilpasser og justerer litt her og der, ut ifra hva de opplever som riktig i situasjonen. Altså: De bruker sitt profesjonelle skjønn! Et premiss for at et såkalt evidensbasert program skal få de ønskelige resultatene, er at det ikke gjøres slike tilpasninger eller avvik. Det vil logisk nok være vanskeligere å legitimere resultater om de ansatte har hatt en friere tilnærming til programmet. Dette er et paradoks: Hvis barnehagelærerne – i møte med programmer, oppskrifter og manualer de ikke opplever gir rom for barns medvirkning, lek og læringsprosesser – legger vekk eller bruker disse på andre måter enn det som er tiltenkt, er det ikke nødvendigvis slik at programmet skal få æren hvis resultatet etter implementering er økt kvalitet. Kanskje det rett og slett er et resultat av barnehagelærernes faglige skjønn og pedagogiske teft?

Tidligere var det rammeplanen vi uttrykte at vi hadde ‘under huden’, nå er det programmene

I en barnehage jeg jobbet i, reagerte jeg på formuleringer i et kartleggingsskjema som ble brukt i kommunen. Barna skulle blant annet rangere og vurdere seg selv og sosiale relasjoner: om de synes de er en god venn, om de blir ertet eller liker å få trøst av de ansatte når de er lei seg. Jeg var kritisk til denne selvevalueringen, og det viste seg at dette hadde styrerne tatt opp tidligere, høyere opp i systemet. Til svar hadde de fått beskjed om at spørsmålene kanskje var litt uheldige og vanskelig for barna å svare på, men de kunne ikke endres av hensyn til evidens og sammenligningsgrunnlag. Endret man på formuleringene, ville det ikke være mulig å sammenligne barnehagens resultater fra årene før, så en eventuell justering måtte skje etter at prosjektperioden var over. Er det ikke lenger så farlig, da, om et hundretalls fireåringer «bare» noen ganger til skal sitte sammen med en ansatt og svare på om de liker de voksne i barnehagen? Eller rangere utsagn som at de aldri blir sinte på de voksne, med et surt eller blidt smilefjes? Nå kommer vi til spørsmålet som gnager i meg hver gang jeg leser eller hører om alle disse tilbudene barnehagene får om programmer: Hvorfor?
Hvorfor opplever barnehagelærerne at dette er noe de trenger?
Hvorfor er ikke deres observasjoner, vurderinger og dokumentasjon basert på lovverk, faglitteratur og teori legitimering nok?
Hvorfor går vi med på å «oversette» verktøy som i utgangspunktet ikke en gang er utviklet for barnehagens praksis?
Hvorfor takker vi ja til standarder for praksis, hvis de ansatte uansett tilpasser og justerer disse? det er fristende å stille ytterligere et spørsmål: Hvor skjer programmeringsfeilen? Blir barnehagelærerstudentene godt nok rustet i sin kritiske og faglige sans, slik at de for eksempel kan oppdage at forskningen bak et program er gjort på vanskeligstilte skoleelever (!) på 80-tallet i USA? Er profesjonsfellesskapene sterke nok, slik at de sammen kan si nei og utøve kritisk motstand når det er nødvendig? Jeg mener vi bør snu problemstillingen fra om et program virker eller ikke, til hvorfor vi ikke med barnehagefaglig kompetanse og ledelse klarer å oppnå det samme. Hvordan har vi i det hele tatt har kommet i den situasjonen at det florerer av konsepter rundt i barnehagene våre? Tidligere var det rammeplanen vi uttrykte at vi hadde «under huden », nå er det programmene. Hvis det er atferdsregulerende teknikker profesjonsutøverne har under huden nå,
hva da med rammeplanen?
Har den blitt operert ut?

PROGRAMMERINGSFEIL