PROGRAMMERINGSFEIL
Barnehagene har de siste årene blitt et attraktivt
interesseområde for ganske mange fler enn
bare
barnehagefolk og får utallige tilbud om ulike
tiltak for kvalitetsutvikling. Programmer, kompetansepakker,
idebanker, oppskrifter eller modeller
– «kjært» barn har mange navn. Og det er ikke irrelevant
hvem det er som utvikler dem. Alt fra fagpersoner,
forskningsmiljøer og hjelpeorganisasjoner
til forlag og andre kommersielle aktører ønsker
å støtte, påvirke og utvikle det pedagogiske innholdet.
Hva programmene skal bidra til, spenner like
bredt; det kan være å lære femåringen atferdsregulerende
teknikker, å styrke det psykososiale miljøet
eller øke matematikkforståelsen i personalgruppa.
Og mye, mye, mer. Omfanget synes uendelig
og programmene er sjelden gratis. Dette dreier seg
derfor også om økonomi. Det er altså store krefter
i sving.
Noen barnehagefolk er begeistret for hva programmer
tilfører det pedagogiske arbeidet, andre
er kritiske. Noen tar programmene i forsvar, andre
mener barnehagen bør klare seg uten.
Denne forskjelligheten viser seg også i hvordan vi
bruker programmer. Når ansatte blir spurt om hvor
lojale de er til manualer og standarder som inngår
i det valgte programmet, svarer de aller fleste at de
gjør det til «sitt eget» – de tilpasser og justerer litt
her og der, ut ifra hva de opplever som riktig i situasjonen.
Altså: De bruker sitt profesjonelle skjønn!
Et premiss for at et såkalt evidensbasert program
skal få de ønskelige resultatene, er at det ikke gjøres
slike tilpasninger eller avvik. Det vil logisk nok
være vanskeligere å legitimere resultater om de
ansatte har hatt en friere tilnærming til programmet.
Dette er et paradoks: Hvis barnehagelærerne
– i møte med programmer, oppskrifter og manualer
de ikke opplever gir rom for barns medvirkning,
lek og læringsprosesser – legger vekk eller bruker
disse på andre måter enn det som er tiltenkt, er det
ikke nødvendigvis slik at programmet skal få æren
hvis resultatet etter implementering er økt kvalitet.
Kanskje det rett og slett er et resultat av barnehagelærernes
faglige skjønn og pedagogiske teft?
Tidligere var det rammeplanen vi uttrykte at vi hadde ‘under huden’, nå er det programmene
I en barnehage jeg jobbet i, reagerte jeg på formuleringer
i et kartleggingsskjema som ble brukt
i kommunen. Barna skulle blant annet rangere og
vurdere seg selv og sosiale relasjoner: om de synes
de er en god venn, om de blir ertet eller liker
å få trøst av de ansatte når de er lei seg. Jeg var
kritisk til denne selvevalueringen, og det viste seg
at dette hadde styrerne tatt opp tidligere, høyere
opp i systemet. Til svar hadde de fått beskjed om
at spørsmålene kanskje var litt uheldige og vanskelig
for barna å svare på, men de kunne ikke endres
av hensyn til evidens og sammenligningsgrunnlag.
Endret man på formuleringene, ville det ikke være
mulig å sammenligne barnehagens resultater fra
årene før, så en eventuell justering måtte skje etter
at prosjektperioden var over. Er det ikke lenger så
farlig, da, om et hundretalls fireåringer «bare» noen
ganger til skal sitte sammen med en ansatt og
svare på om de liker de voksne i barnehagen? Eller
rangere utsagn som at de aldri blir sinte på de voksne,
med et surt eller blidt smilefjes? Nå kommer vi
til spørsmålet som gnager i meg hver gang jeg leser
eller hører om alle disse tilbudene barnehagene får
om programmer: Hvorfor?
Hvorfor opplever barnehagelærerne at dette er
noe de trenger?
Hvorfor er ikke deres observasjoner, vurderinger
og dokumentasjon basert på lovverk, faglitteratur
og teori legitimering nok?
Hvorfor går vi med på å «oversette» verktøy som
i utgangspunktet ikke en gang er utviklet for barnehagens
praksis?
Hvorfor takker vi ja til standarder for praksis,
hvis de ansatte uansett tilpasser og justerer disse?
det er fristende å stille ytterligere et spørsmål:
Hvor skjer programmeringsfeilen? Blir barnehagelærerstudentene
godt nok rustet i sin kritiske og
faglige sans, slik at de for eksempel kan oppdage
at forskningen bak et program er gjort på vanskeligstilte
skoleelever (!) på 80-tallet i USA? Er profesjonsfellesskapene
sterke nok, slik at de sammen
kan si nei og utøve kritisk motstand når det er nødvendig?
Jeg mener vi bør snu problemstillingen fra
om et program virker eller ikke, til hvorfor vi ikke
med barnehagefaglig kompetanse og ledelse klarer
å oppnå det samme. Hvordan har vi i det hele
tatt har kommet i den situasjonen at det florerer av
konsepter rundt i barnehagene våre? Tidligere var
det rammeplanen vi uttrykte at vi hadde «under huden
», nå er det programmene. Hvis det er atferdsregulerende
teknikker profesjonsutøverne
har under huden nå,
hva da med rammeplanen?
Har den blitt operert ut?

Gjør som 4000 andre fornøyde barnehagefolk, tegn et abonnent på Barnehagefolk
og få tidsskriftet i posten.
(Du får alle nummerne for inneværende år ved
tegning av abonnement)