Tankerabling

HILDE

I morges datt det ned en e-post i innboksen min som viste seg å være en reklame for et kalkuleringsprogram. I reklamen står det at riktige kalkyler er viktigere enn noen gang, og at det å vite hva du tjener på hvert produkt og tjeneste, kan utgjøre forskjellen på å være eller ikke være. Lukter du lunta, Børge? Reklamen fikk meg umiddelbart til å tenke på OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) og den rollen organisasjonen etter hvert har tatt på seg som standardsetter av barnehagekvalitet: Evidensbaserte metoder er de riktige kalkylene. Vi må ikke senke læringstrykket i barnehagen. Barn skal lønne seg. Det er ikke til å stikke under en stol at OECDs økonomiske rasjonal blir lyttet til, også her hjemme på berget. Framveksten av pedagogiske programmer som skal stimulere til læring og utvikling, har blitt en slags frelse. Men er det så enkelt, Børge? Er dette å arbeide til barnets beste slik barnehageloven fordrer? Hva er det programmene og verktøyene skal frelse oss fra?

BØRGE

Den lunta lukter svidd, Hilde. Ja, jeg kjenner eimen. Egentlig må jeg innrømme at jeg liker oppskrifter ganske godt. Det er mange ting jeg ikke gidder å bruke tid på å finne ut av på egen hånd. Hvordan sette sammen et IKEA-møbel eller hvordan lage gode vafler, for eksempel. Det er ganske behagelig bare å følge manualer. Ja, så slipper jeg vindskjeve hyller og smakløse bakverk. Oppskriftene er gode å ha, jeg slipper overraskelser, og ikke minst
– de virker.

Det kan se ut som om barnehagene deler min beundring for oppskrifter. Jeg ser mange pedagogiske «bibler» der ute jeg ferdes. Det er i det hele tatt en tenkemåte, eller logikk, som har fått rotfeste. En logikk med et eget språk. Pedagogene lovpriser det som «virker», og de sikler etter alskens pedagogisk godteri. Her er det mye som frister: trygge sirkler, tanker med farger og utrolige år. Så vi kan vel bare konkludere med at oppskrifter er en god ting, da, Hilde? For hvem våger vel å kritisere ferdige manualer som garanterer gode vafler og effektiv læring?

Jeg kjenner at jeg får noen røde tanker, jeg. Hva med deg?

HILDE

Tankene jeg får, er nok av det mørkere slaget, er jeg redd. Du sier at du slipper overraskelser når du følger oppskrifter. Gjør det deg trygg, Børge? I barnehagen synes jeg så absolutt at vi skal la oss overraske og gi rom for det uforutsette. Det er jo nettopp erfaringen med det uforutsette som får oss til å undres og reflektere, og som er veien til nye innsikter. Jeg forstår ikke denne hangen etter kontroll og forutsigbarhet. For det er vel dette de pedagogiske programmene og verktøyene lover? Og hva er det vi risikerer å miste på veien når programmer og ferdige opplegg overskygger barnas levde liv? Jeg har nemlig det inntrykket at det er metodene som blir subjektet, og ikke barna.

Jeg er sant å si bekymret for at de pedagogiske begrunnelsene ikke lenger trengs når andre – ofte kommersielle aktører – har utarbeidet normerte standarder for den pedagogiske virksomheten. Hva skjer da, Børge? Jo, refleksjonen og selvrefleksjonen står på spill. Vi slipper å tenke selv. Svartmaler jeg nå?

BØRGE

Ja, oppskrifter bidrar til trygghet, og så er de veldig tidsbesparende, da! Refleksjon, vurdering og planlegging med utgangspunkt i barnas interesser tar jo fryktelig mye tid. Og som vi begge stadig hører ute i barnehagene: Det er jo så mye annet de må prioritere. De har mange baller i lufta, det er mye de må rekke. Kan det være at programmene blir en slags redningsplanke, en form for nødløsning for å oppfylle rammeplanens krav? Da blir i så fall spørsmålet: Er det samsvar mellom disse programmene og det rammeplanen krever? Jeg mener å huske at det står noe om barns medvirkning der: at barna skal delta i både planlegging og vurdering. Det står vel også at barnehagen jevnlig skal vurdere sitt arbeid med utgangspunkt i faglige og etiske refleksjoner, som hele personalgruppen skal delta i. Henger dette sammen, da, Hilde?

HILDE

Du er inne på noe der, Børge. Jeg tror nok også at programmene, verktøyene og metodene som tas i bruk, fungerer som en forsikring for barnehagene om at de jobber med kvalitetsutvikling. Noen ganger fungerer de også som bevisførsel. Samsvaret mellom programmene og barnehagens samfunnsmandat kan imidlertid diskuteres i flere sammenhenger. Det som bekymrer meg, er når flere av programmene, med sine forhåndsdefinerte målsettinger og prosedyrer, fører til at vi beveger oss stadig lenger bort fra en barnesentrert pedagogikk. Jeg frykter at barnehagens praksis i stor grad blir evidensbasert, og at barnas egne perspektiver ikke blir tillagt verdi. Det får meg til å tenke på Friedrich Fröbel, barnehagens grunnlegger, og hans argumenter for en etterfølgende, heller enn en foreskrivende, pedagogikk i barndommen. Fröbels «kindergarten» skulle la barna vokse innenfra, og leken skulle være kjerneaktiviteten. Uansett trenger vi noen motsvar til den økonomiske og instrumentelle logikken som råder. Eller hva, Børge?

BØRGE

Ja, det har du rett i. Det er lett for oss å sitte her på trygg avstand og kritisere det vi ikke liker, uten å vise til alternativer. Så ja, hva kan være vårt motsvar til den instrumentelle tilnærmingen? Vi kan spørre oss selv om virkeligheten er så svart– hvit. Er det egentlig sånn at pedagogikk kan deles i to leirer, en instrumentell og en ikke-instrumentell? Jeg husker jeg hadde en samtale med en veileder fra Reggio Emilia-instituttet i Stockholm for noen år siden. Han sa noe interessant: «Enhver pedagogisk situasjon føder sin egen metode». Videre utfordret han tanken om det metodefrie eller metodeløse. Hvis jeg nå følger hans argumentasjon (slik jeg husker den), kan vi kanskje si at det ikke er mulig å unngå metodiske grep, men at vi må la enhver unik situasjon snakke til oss, slik at konteksten kan være med på å bestemme hvilket metodisk grep vi skal bruke.

En slik tilnærming til «metode» fordrer imidlertid at politikere har tillit til fagfolkene i barnehagene. At de har tiltro til at de kan bruke faglig skjønn og gjøre gode vurderinger – uten oppskriftsmanualer. Og da lurer jeg på noe, Hilde: Tror du barnehagelærere føler at de har nødvendig tillit? Eller kan det være at bruken av alskens smørbrødlister er et uttrykk for mangel på det?

HILDE

Ja, du har så rett, Børge, virkeligheten er ikke svart–hvit. Barnehagefolk vil jo barns beste, og med knappe ressurser når det gjelder både tid, personale og vikarbudsjetter, er det forståelig at ferdige metoder er kjærkomne. Dette handler også om hvordan ansatte bruker verktøyene. De aller fleste bruker sitt faglige skjønn og tilpasser programmene og metodene til sin egen praksis. Når det gjelder tillit, eller mangel på sådan, er jeg mer usikker. Politikerne har jo også gode hensikter, tror du ikke? Det som mangler, er muligens en realitetsorientering fra departement og direktorat når det gjelder presset som barnehagene faktisk er utsatt for. Jeg har en mistanke om at byråkratenes virkelighet ikke alltid spiller på lag med barnehagefolks opplevde virkelighet. Hva tenker du om det? Og mens vi snakker om tillit: Jeg ser en fare i at kvalitetskriterier utformet som normerte standarder, slik byråkratene ønsker seg, ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til barn som subjekter. Hvis barn ikke blir betraktet som subjekter, undergraves også tilliten mellom barn og ansatte i barnehagen.

BØRGE

Joda, politikerne mener sikkert godt, og det kan nok hende at de har tillit til folk i barnehagesektoren, men jeg tror kanskje ikke alle som jobber der ute, føler at de har tillit. I hvert fall ikke hele tiden. Det er på den ene siden flott at politikere viser interesse for barnehagen – det bør de – men samtidig er det et problem hvis den økte oppmerksomheten oppleves som utidig innblanding. Jeg mistenker at den veien de politiske vindene har blåst de siste årene, ikke bærer bud om mer faglig og etisk spillerom for barnehagelærerne.

Gert Biesta er inne på samme problematikk når han diskuterer begrepet ansvarlighet. På engelsk er det to ord for dette: responsibility og accountability. Det første kan forstås som det genuine ansvaret pedagoger er villig til å ta på seg i møte med barnet, på tross av all usikkerhet. Det andre assosieres mer med det private næringsliv, hvor noen skal holdes ansvarlig for at kvaliteten på et produkt innfrir kundens forventninger. Ifølge Biesta ser vi denne trenden også i offentlig sektor, hvor barnehagen blir forstått som en leverandør av et produkt, og barn og foreldre som kunder (med klagerett).

Nei, nå trenger vi høyrøstede barnehagelærere som kan si ifra, Hilde, og som kan stå imot disse uheldige trendene. Som Lussi i boken til Gro Dahle. Hun som er så stille og forsiktig at hun forsvinner inn i veggen. Helt til en dag hvor hun sprenger seg gjennom plankene og brøler: Nå er det nok!