Live kom skippende inn i barnehagen. Hun satte frem det ene beinet, sparket fra med det andre, og i en lett rytme skjøv hun seg framover, skipp for skipp. Hennes strålende smil og viltre krøller levnet ingen tvil: «Denne tilvenningen gikk da jammen bra!» Foreldrene var fornøyde, og jeg var positivt overrasket over hvor lett det gikk. Jeg hadde forventet at vi måtte legge inn mer arbeid for å få fireåringen til å trives på avdelingen. Hun kom fra en annen barnehage, og foreldrene informerte om hvor åpen og utadvendt Live var, og hvor lett hun fikk seg nye venner. I én måned lekte hun med de andre, smilte og lo og tøyset med oss ansatte. I én måned deltok hun i aktivitetene både ute, inne og på tur. I én måned. Så sa det stopp.
Som ut av ingenting knakk hun plutselig sammen en dag. Hun trakk seg tilbake, ville bare sitte på fanget og gråt seg gjennom dagene. Både vi og foreldrene var forundret. «Hva er det som skjer med Live?» Sammen med foreldrene begynte vi å forske på hva som gjorde livet så vanskelig for Live.
I barnehagen har vi et profesjonsetisk ansvar for å tørre å se det vi ikke vil se.
Litt etter litt fikk vi innblikk i bruddstykker av det som foregikk. Live delte mer og mer, og vi observerte henne sammen med de andre med et skarpere blikk. Med det blikket vi burde hatt fra hennes første dag. Det var først da vi fikk øye på det, for det var så ørsmå signaler og diskrete bevegelser som utgjorde Lives vanskeligheter. I det skjulte, når barna trodde vi ansatte ikke så det, fikk Live nei etter nei fra de andre barna. Hun fikk ingen mulighet til å påvirke leken, hun var egentlig ikke med. Men det så sånn ut. Tilsynelatende var Live med på leken og hadde noen å leke med. Tilsynelatende. Lives bilde av seg selv som en som «lett får kontakt med andre» og er en «populær lekekamerat» ble til en rollefigur med positive karakteristika som hun spilte ut.
I retrospektiv, og etter å ha lært Live å kjenne, ser jeg at hun disse ukene gikk på ekstragiret. Hun smilte, lo og tøyset på automatikk. Det var ingen genuinitet i smilet. Live kjørte hardt på ekstragiret, kanskje fordi hun alltid hadde fått høre at hun fikset livet. Som alle profesjonelle skuespillere vet, er flere ukers turné utmattende. Når du i tillegg spiller en rollefigur i ditt eget liv, kan jeg bare tenke meg til hvor sliten den lille kroppen til Live var da hun ikke klarte å forstille seg lenger.
I én måned hadde Live systematisk blitt stengt ute fra leken – fra det «gode» selskap på avdelingen. Hun ble ekskludert. Eller ble hun kanskje mobbet? Fysisk var hun til stede i leken, hun stod eller satt sammen med de andre og gjorde omtrent de samme bevegelsene. Når vi ikke så nøyere etter, så alt helt fint ut.
Men da vi skrudde til blikket vårt og begynte å observere skikkelig – først da så vi hvordan leken egentlig utspant seg. Hverdagen til Live innebar haugevis av ekskluderende signaler, kommentarer og blikk fra de andre barna. Vi hadde bare ikke fått øye på det.
Å se, igjen og igjen
I barnehagen har vi et profesjonsetisk ansvar for å tørre å se det vi ikke vil se. Da vi fikk øye på utestengningen Live var utsatt for, hadde jeg som hennes barnehagelærer også et ansvar for å tørre å si at vi hadde gjort feil. Vi hadde ikke sett Live godt nok! Jeg tror det var avgjørende for det videre samarbeidet med familien at jeg innrømmet at jeg hadde gjort feil. Det hadde stor betydning for at vi kunne ta tak i problemet og endre vår praksis. Da vi virkelig så henne, igjen og igjen, fikk vi dypere innsikt og et mer helhetlig og riktigere bilde av Live, hennes sosiale relasjoner og lek, og dermed kunne vi endre vår praksis.
Etter noen uker med målretta arbeid for å løfte Live som en inkludert del av fellesskapet var det plutselig en helt annen letthet i skippingen hennes. Vi erfarte at bak det første strålende smilet vi hadde sett, gjemte det seg et enda mer glitrende smil. Både vi og Lives foreldre gikk fortsatt litt på tå hev en stund, ingen torde å danse noen seiersdans. Vi fortsatte arbeidet kontinuerlig, for slikt arbeid må aldri ta slutt. Utestengningen opphørte, og da Live hadde sin siste dag i barnehagen, var det som en av de aller mest populære lekerne. Jeg møtte henne noen måneder senere. Hun hadde nesten ikke tid til å gi meg en klem, for bak henne stod Jussra og Theodor. Jeg spurte om de var vennene hennes, og hun svarte: «Ja, men jeg har også mange fler!» Viltre krøller, strålende smil. Vi sa «ha det», og hun skippet tilbake til vennene sine. Heldigvis med den samme lettheten som hun skippet ut av barnehagen med for et halvt år siden.
Alle barn er ulike, de trenger å bli møtt på hver sin unike måte, og de trenger å bli sett. Ikke alle roper høyt når deres behov ikke blir dekket. I denne utgaven av Barnehagefolk roper vi høyt for dem. Mitt håp er at artiklene, intervjuene og tekstene gir faglig påfyll og inspirerer dere til å skru til blikket.
God lesning!
