Her kan vi se hvordan Maryam kommuniserte med hele seg: gjennom kropp, blikk, stemme, materialer og sanseuttrykk. Hun ble ikke sett av den andre jenta, men i møtet med meg som voksen fikk hun respons og bekreftelse. Vi møttes i en gjensidig inntoning til hverandre i utforskningen av materialenes kvalitet og skapte en samhandling. Gjennom dette estetiske møtet fikk Maryam en stemme og en synlighet som ellers kunne gått tapt.
Usynlighet
Barna vi ikke ser i barnehagen, kan være barn som er nye i det norske språket, men også småbarna i sin språkutvikling eller de barna som er stille og sjenerte. Felles for dem er at de lett kan bli oversett når fellesskapet først og fremst bygger på talespråket eller majoritetsspråket. Når bare ett språk får dominere, kan barns andre språk og uttrykksmåter miste sin verdi. Forskning har vist at språk også kan virke koloniserende i slike situasjoner (Viruru, 2001). Når barns egne språk og estetiske uttrykk ikke gis rom, blir barna lett usynlige i fellesskapet.De yngste barna – særlig flerspråklige barn med minoritets- eller fluktbakgrunn – uttrykker seg ofte med hele kroppen, stemmen, blikket og materialene rundt seg. Barns kommunikative uttrykk kan ta mange former, og barnehageansatte risikerer å gå glipp av barnas uttrykk om de venter på ordene. Barnas språk kan omhandle en utstrakt hånd, utforsking av estetiske materialer sammen eller en lyd som peker mot et ønske om å bli med. Slike uttrykk er ofte flyktige og krever barnehageansatte som er til stede og oppmerksomme. Usynlighet handler derfor ikke bare om språkferdigheter. Barn er fulle av initiativ, kreativitet og nysgjerrighet, men det avgjørende er hvordan vi ansatte tolker og verdsetter disse uttrykkene.
Helhetlige uttrykk
Barns kommunikasjon er alltid mer enn ord. Jeg forstår kroppslighet og estetikk som en samhandlende måte å utvide synet på språk – som mer enn bare verbal tale. Denne samhandlingen beskrev jeg i masterarbeidet mitt som estetiske dialoger (Skorpen, 2024). Begrepet er inspirert av Ilje-Liens (2020) arbeid med estetiske samtaler, som viser hvordan barns kommunikasjon og stillhet kan komme til uttrykk i estetiske samhandlinger – også når ordene ikke står i sentrum. Jeg har selv videreutviklet begrepet til estetiske dialoger, i lys av Torill Vists (2016) arbeid med estetiske intervjuer. Her blir det estetiske uttrykket selve dialogformen – en måte å stille spørsmål og svare på gjennom kropp, rytme og materiale heller enn gjennom ord alene.Estetiske møter
I masterarbeidet mitt, Barns estetiske dialoger i et multimodalt transspråkingsrom (Skorpen, 2024), utviklet jeg sansestund som en arena for å tilrettelegge for estetiske møter. Målet var å skape et rom der barna kunne uttrykke seg gjennom hele sitt repertoar – med kroppen, stemmen, blikket, materialer og ord på ulike språk. All malingen ble laget av spiselige og naturlige råvarer, som potetmel blandet med blåbærsaft, juicet kruspersille, spinat og tørkede urter, slik at barna kunne både kjenne, smake og lukte på den. I tillegg tok jeg i bruk ulike gjenbruksmaterialer som inviterte til utforsking med flere sanser.Gjennom sansestundene så jeg hvordan barn som ellers lett kunne forbli usynlige, trådte fram med initiativ og glede. Når ordene alene ikke førte til kontakt, kunne et plask i malingen, et gjentatt «splæsj» eller en rytme med hendene åpne for samspill. Det var i slike møter barna fikk en stemme og en synlighet – også når de ikke delte et felles talespråk.
Sansestundene viste meg at i barnehagen kan slike rom skapes bevisst. Når vi legger til rette for sanselige materialer og estetisk utforskning – og samtidig deltar aktivt som voksne – blir barns mangfold av uttrykk en naturlig og verdsatt del av fellesskapet.
Den voksnes blikk
I observasjonene mine ble det tydelig hvor avgjørende den voksnes blikk og deltakelse var. Når barna ikke alltid ble sett eller møtt av jevnaldrende, kunne den ansattes respons være det som gjorde barnet synlig i situasjonen. I sansestundene måtte de ansatte være tilstedeværende, legge merke til barns initiativ og svare med bekreftende handlinger.Da Maryam viste meg hendene sine fulle av grønn maling, svarte jeg ved å herme. Da hun smakte på malingen og lo, smakte jeg også. Gjennom slike små bekreftelser oppsto det en gjensidig inntoning. En dialog ble skapt, der vi delte blikk, lyd og bevegelse – en estetisk dialog.
Vi hadde også mange metaspråklige samtaler (samtaler om språk og ord) der tre ulike talespråk ble en del av den estetiske dialogen. Når vi satte ord på opplevelser på både norsk, engelsk og barnas morsmål, ble barnas flerspråklige kompetanse synlig. Samspillet kan forstås som en form for transspråking (García & Wei, 2019), der barna beveget seg fleksibelt mellom språk og uttrykksmåter. Når de ansatte anerkjente denne kompetansen, ble barns språklige ressurser synlig – ikke som en mangel, men som en styrke i fellesskapet. For barnehageansatte betyr dette at vi ikke bare skal observere barns uttrykk på avstand, men våge å gå inn i materialene og møtene sammen med barna.
Krever oppmerksomhet og nærvær
Når vi utvider språksynet i barnehagen til å romme både ord, blikk, kropp, lyd og estetisk utforskning, får vi øye på barna vi ellers kunne oversett (Skorpen, 2024). Estetiske møter kan gjøre barns initiativ, lek og flerspråklige kompetanse synlig – også når det ikke skjer gjennom majoritetsspråket. I barnehagen er det vi voksne som har ansvar for å gå inn i disse møtene sammen med barna. Estetiske møter krever oppmerksomhet, nærvær og vilje til å la oss berøre av det barna uttrykker. Når vi anerkjenner barns mangfoldige uttrykksmåter som språk, bygger vi et barnehagefellesskap der alle barn kan tre inn som seg selv – og bli sett.Referanser
- García, O., & Wei, L. (2019). Transspråking: Språk, flerspråklighet og opplæring (I.S. Holmes, overs.). Cappelen Damm Akademisk. (Opprinnelig utgitt i 2014.)
- Ilje-Lien, J. (2020). Sårbarhet i møte med den tause Andre – En Kristeva-inspirert utforsking av barnehagelæreres samspill med barn som er nykommere til norsk språk og barnehagekontekst [Doktorgradsavhandling]. Høgskolen i Innlandet. https://hdl.handle.net/11250/2655022
- Skorpen, A.F. (2024). Barns estetiske dialoger i et multimodalt transspråkingsrom [Masteroppgave]. OsloMet – storbyuniversitetet. https://hdl.handle.net/11250/3162233
- Viruru, R. (2001). Colonized through Language: The case of early childhood education. Contemporary Issues in Early Childhood, 2(1), 31–47. https://doi.org/10.2304/ciec.2001.2.1.7
- Vist, T. (2016). Arts-based research process in ECEC: Examples from preparing and conducting a data collection. Tidsskrift for nordisk barnehageforskning, 13(1), 1–15. https://doi.org/10.7577/nbf.1371
