Å tale materialenes stemme
På ulike vis har vi fortalt hvorfor dette er viktig og engasjerer. Det er mange perspektiver og mange som er involvert når et rikt materialmangfold i barnehagen skal fungere: materialene, innredningen, rommet, barna, personalet, foreldrene, barnehagemyndighet og styringsdokumenter – men også diskurser, forståelser, ideer og teorier om materialer. Dette handler om vurderinger vi tar når vi står i situasjoner, refleksjoner som danner grunnlag for praksis, og ansvaret personalet har for å bygge sin egen kompetanse og skape gode og bærekraftige pedagogiske miljøer for barna. Dette er selve kjernen i det håndverket barnehageyrket er.«Hei, ser du meg? Jeg er fugleburet du kan leke med i dag!» Hvis vi kan tillate oss å være filosofiske i materialmøter, kan vi se for oss at rammen av en lampeskjerm som møtte barnet, sa dette. Barnet som kom inn i rommet, gikk bort og tok tak i materialet. Tilgjengelig var blant annet metallklyper og fjær, som ble til ulike fugler som fikk bo i redet.
Hva forteller materialene oss? Hva får vi høre hvis vi lytter til materialenes stemme? Vi tror de vil fortelle oss at de er verdifulle, og at de beriker barns lek og utforskning. Materialene vil si at de er like viktige og verdifulle som de ansatte. Materialene kan gi barn inspirasjon i mye større grad enn personalet kan!
Det handler om å ha tillit til at åpne materialer engasjerer barns tanker, utfordrer og gir mening i deres verden. Vi må åpne blikket vårt for materialene og deres verdi i barnas verden. Åpne materialer er verdifulle fordi de inviterer til det som måtte passe i leken akkurat den dagen. I Rommets kraft forteller pedagoger at de åpne materialene inspirerer barna til å bruke språket sitt i leken, fordi mye må forklares for kameratene når materialene forvandles i takt med fantasien.
Så hvem har ansvar for å tale materialenes stemme? Jo, det er personalet! Det er vi som iscenesetter rommet, sammen med barna, og som har ansvar for et rikt materialmiljø slik at barnas tanker og teorier kan utfordres. I nettverket reflekterer vi ofte sammen om at barnehagen skal være noe annet enn barnerommet hjemme, og at de åpne materialene er viktige bidragsytere her. Disse materialene som kan bli til alt i ulike sammenhenger, gir barn tilgang til egne tanker og teorier.
Jeg kan være hva som helst. For i utgangspunktet er jeg ikke kjent, jeg er det mange vil kalle en dings. Jeg har vært noe. Jeg er ikke uten historie. Jeg er et materiale, jeg er av et materiale. En gang var jeg en del av noe større. Det som var større, var avhengig av meg for å kunne fungere, men når vi ble plukket fra hverandre, kunne vi plutselig bli hva som helst. Jeg liker det. I hendene til et barn, en kunstner og en pedagog kan jeg bli hva som helst. Jeg har vært kropp, en uro, et byggemateriale, et ansikt, et dyr, og enda kan jeg bli uendelig mange flere ting. Jeg er et åpent materiale, og når du bruker meg, utvides repertoaret av hva jeg kan bli. Uendelige muligheter gjennom og i møte med andres hender. Jeg ville ikke vært noe uten disse hendene og blikkene. Noen bruker også større deler av sanseapparatet for å utforske hva jeg er, hva jeg smaker, lukter og hvordan jeg høres ut. Vanligvis, hvis ikke noen henter meg og gjør meg tilgjengelig, ville jeg blitt kastet. Å være kastet er trist, har jeg hørt. Da ligger man bare på en haug og venter. Lenge. Og haugen blir bare større og større av mer og andre materialer. Det er mørkt, trangt og skittent. Til slutt blir vi kanskje brent eller smeltet om til noe annet. Det er også interessant. Likevel, det mest spennende er å få være mer enn jeg var laget for, og stadig bli nye ting.
I disse to fortellingene ligger perspektivet i materialene selv og i det å se potensialet i materialene. Hvordan kan du som ansatt få mer kunnskap om materialene, og hvordan bidrar materialene inn i barnas utforskning, lek og læring? For oss handler det om å lytte, om å bruke tid sammen med materialer og barn. Videre dreier det seg om å estetisk utforske gjennom å ta i bruk hele sanseapparatet og anerkjenne materialenes egen kraft og bidrag. Slik sett handler dette om et menneske- (barne-) og kunnskapssyn og samtidig et syn på materialers kapasiteter, bidrag og agentskap, et materialsyn.
Materialene møter barna
Liv (1,5) kommer inn på avdelingen og plukker opp en rund treskive (avkapp fra et tre). Hun ser på den, stryker på den og snurrer den rundt i hendene sine (som et ratt). Hun legger den ned på gulvet og setter seg på den, før hun reiser seg og stiller begge føttene på skiven. Hun trår noen ganger opp og ned fra skiven med begge føttene, så går hun over den, en fot foran den andre. Hun stopper opp og setter en fot på skiven; dette gjentar hun flere ganger, før hun blir stående med en fot på skiven.Et lite barn møter et materiale med alle sanser. Blikk, lukt, smak, lyd, med hele kroppen. Tenk å gå gjennom en «skog» av papir i bare bleien, der papiret føyer seg langs kroppen mens barnet beveger seg gjennom. Barnet vil ta på materialet, hvordan det kjennes mellom fingrene, om det er varmt/ kaldt, mykt/hardt, det tar materialet opp til ansiktet for å kjenne det mot kinnet sitt, putter det under nesen for å lukte og prøver seg frem med tungen for å kjenne etter smak. Har materialet lyd? Barnet tar det opp mot øret for å høre. For å fange disse møtene er vi avhengig av pedagoger som ser, som er opptatt av materialer, og hvordan materialmøter påvirker barna (og oss).
Hva oppstår mellom barnet og materialet i disse møtene? Hva er det barnet prøver å finne ut av? Det handler i starten ikke om noe mer enn det. Det skal ikke bli noe ut av det, det trenger ikke å føre til noe. Når møtet er dokumentert, kan vi sette oss ned og bli enda mer nysgjerrig på hva vi tror skjer: Hva er det barnet prøver å forstå? «Kan jeg trille dette materialet, kan jeg stå på det, kan jeg sitte på det?» Vi kan ta utgangspunkt i alle rammeplanens fagområder og reflektere rundt det ene barnets møte med det ene materialet.
Liam, snart 3 år, har hendene fulle av trampolinefjær. Hele favnen er full. Han finner en kasse som han slipper alle oppi, for så å plukke dem opp igjen, en etter en, til det ikke er plass til flere i favnen hans. Dette gjentar seg. Fjærene er enkle å få tak i, de har tyngde, passer mellom fingrene, inni hånden, og faller ikke ut av grepet hans, selv om hendene er fulle. Etter at fjærene har fått nok en tur innom kassen, oppdager Liam at de kan hektes sammen til et kjede. Nå flyttes leken til gulvet, han lager en lenke av trampolinefjær som han drar etter seg på en vandring rundt i rommet. Liam ser konsentrert ut og slipper ikke blikket fra trampolinefjærlenken.
Er det tyngden av fjærene som er så fascinerende for Liam? Eller det kalde stålet? Kanskje er det den litt dumpe lyden når de faller oppå hverandre eller i gulvet? Eller er det alle mulighetene slike fjær byr på? Kan det være at alt dette samspiller med kroppen til Liam på en måte som han ikke har oppdaget ennå – at det oppstår en følelse, fornemmelse eller sensasjon? Får vi øye på det? For hvor oppmerksomme er vi på barnekroppens fornemmelse av miljøet, av å oppdage, sanse og erfare materialitet? Når barn får utforske materialer, bygges et minne knyttet til sansemotorikken. Kroppen bygger minner til det å bevege seg i omgivelsene, til å håndtere redskaper og objekter. Å «se» med hendene, oppleve med sansene, er å gi barn tilgang til en dypere forståelse og læring av verden og alt som omgir oss. Kropp og hjerne er uløselig knyttet sammen.
Materialene og pedagogene
Et førstemøte med et rom fylt med papp og papir og et podium med tre pappklosser i midten. Barna ser seg rundt i rommet, og to er raskt i gang. De tilfører flere klosser til podiet. Det kommer kjegler, rør, pakkepapir, eggekartonger og annet fraktemballasje i ulike former til. Stablet oppå hverandre og satt i mønster. «Vi har bygd et rike!» sier et av barna. Et tredje barn har for det meste sett på, beveget seg rundt og kommentert på hva de to andre gjorde. Jeg fant transportkantene og de små papprørene og lagde en renne. Kanskje det kunne engasjere det tredje barnet? Hen ble med, og det ble fart på rørene nedover renna. De for i full fart utover gulvet til alle kanter. De andre to barna ble også med. De utvidet renna langsetter gulvet. Snart kom det eggekartonger til, som ble til båter og som fraktet folket (papprørene) til «Riket». Når barna gikk tomme for papprørene, fant de små runde papplater og teposetags som ble til mennesker. Kjegler ble til ropert som varslet menneskene om båtenes avgang. Hele rommet, vi som var der, og nesten alle materialene var inkludert i leken.I Rommets kraft får vi ofte spørsmål som: Hvordan setter vi opp møteplasser? Hvilke materialer velger vi? Hvor mye må det være av de ulike materialene? Hvilke materialer passer sammen? I nettverket har vi gitt hverandre ulike oppdrag opp gjennom årene for å øve på dette – og øver, det gjør vi fortsatt. Vi har gjennom å gjøre selv forsket på hva som skjer når pedagogene har satt opp en invitasjon med materialer og dokumentert hva barna gjør, og hva materialene gjør i møtet med barna. Hvordan møtte barna materialene med sanser og kropp? Hvilken lek ble det? Hvilke muligheter lå i utvalget vi hadde satt opp? Det neste året var vi nysgjerrige på hva barna selv satte opp, og hvordan de brukte tilgjengelige materialer, og oppdraget ble å beskrive deres leketablå. Dette siste året har vi studert barnas møter med naturmaterialer, som vi har skrevet om i de foregående spaltene. Dette arbeidet har blitt til ulike innganger for å bygge vår egen kompetanse som barnehagefolk. Vi kjenner, som mange andre, godt på trender og etterspørsel etter raske løsninger gjennom bruksanvisninger eller programmer for kvalitet. Vårt tilsvar er at vi må gå veien selv, stole på egen faglighet og bygge kompetanse jevnt og trutt. Som i praksisfortellingen over, hvor vi hadde satt opp papp og papir som hovedmaterialer i rommet. Podiet med de tre klossene fungerte som en invitasjon til et byggverk for to av barna. Her ble materialenes egenskaper som å rulle, trille, snurre, skape bevegelse valgt som element for å inkludere det tredje barnet. Et element som igjen bidro til å utvide bruken av materialene og berike tematikken i leken for alle tre barna. «Ved å tilføre åpne materialer, som gjenbruks- og naturmaterialer, kan personalet få en økt bevissthet om hva materialer gjør, hvordan de virker med, i og på alle dem som oppholder seg i miljøet» (Odegard, 2025, s. 132).
I barnas hender skjer det noe
Det handler om å bruke tid med materialene, bli kjent med dens egenskaper og kvaliteter, materialenes alfabet, eller språk, eller hvordan de folder seg ut i møtene. Når vi jobber med materialer i gjenbrukssentrene eller i barnehagen, er mye av arbeidet å være med materialer – å hente dem vurdere dem, vaske dem, sortere og finne en plass til dem blant andre materialer. Det handler også om å forestille seg hvordan de passer inn i nye sammenhenger, og å se materialenes framtidige potensialer. Materialene gjør seg på denne måten kjent for oss som subjekt med farge, form, lukt, lyd, tekstur, detaljer og mer. Det å gjøre, skape, øve og prøve med materialene gjør dem til mer enn tilfeldige møter; de gjør seg kjent. Vi gjør oss kjent. Men det er først i barnas hender og gjennom deres estetiske utforskning at det begynner å skje noe mer. Materialer får møte andre materialer, de får være deler av mønster, konstruksjoner, bygg, de blir tegnet, fotografert, modellert i leire, blir lyssatt, kaster skygge og mye mer. De blir følgesvenner og samarbeidspartnere i barns lek. Materialene viser vei, og i hendene til barna får de et større repertoar og mer å fortelle. Det blir til nye historier om hvordan de kan tenkes med, og hva de kan bli. Stadig i nye sammenhenger.Når vi deg? Du som åpner Barnehagefolk, og leser? Når vi deg slik at det kan bidra til å skape endring? Slik at du forstår at det kollektive vil styrke deg som pedagog, og gjøre barnehagehverdagene med barna til noe annet og mer? Vi hører deg når du sier at du har for få hender, for lange dager og for mange barn som strever. Men har du oppdaget at du gjennom endring i det pedagogiske miljøet og mangfold i materialer kan bidra til å skape helt andre dager for barna, hvor barns utforskning er i sentrum, og materialenes invitasjoner byr opp til lek? Vi håper det, og vi tror at da vil du dele med de du jobber sammen med. Du vil prøve, øve, utforske, leke og bevege deg langsomt – i fellesskap. Kanskje er du i ukjent farvann, men med barna og materialene som entusiastiske støttespillere, medforskere og følgesvenner får du garantert en spennende reise!
