Å lytte til de stille uttrykkene
Vi lever i et samfunn i fart, der de høye stemmene ofte dominerer og tar ledelsen i samspill med andre. Det å være utadvendt, initiativrik, sosialt frempå og selvhevdende er verdier som løftes frem, og som kan hindre oss i å tolerere og verdsette stillhet (Cain, 2012). Når ansatte ser med bekymring på at barnet ikke ønsker å delta verbalt i samlingsstunden, kan det være at det barnet trenger, er toleranse og aksept for stillheten og ikke en fortolkning av stillheten som et fravær av noe eller en «feil». Da vil aksept og toleranse i praksis handle om å invitere, tilrettelegge og lytte til de stille uttrykkene. Det viktigste for de ansatte i barnehagen blir å finne balansen mellom å ikke la barnet forsvinne inn i stillheten og barnets rett til å få være seg selv uten å bli dyttet inn i en norm de ikke kjenner seg hjemme i. I rammeplanen er budskapet tydelig: «Barnehagen skal bidra til at alle barn føler seg sett og anerkjent for den de er, og synliggjøre den enkeltes plass og verdi i fellesskapet» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 9).Hvor kommer atferden fra?
Det finnes ulike teoretiske innfallsvinkler for å forstå hvorfor vi viser den atferden vi gjør. Noen forskere er opptatt av medfødte disposisjoner, som Eysenck (1947, 1981), som definerer sjenert atferd som en temperamentsbasert tilbøyelighet. Han argumenterer for medfødte personlighetstrekk som enten er utadvendte eller innadvendte. Dette vises gjennom atferd og kan måles gjennom aktivitet i sentralnervesystemet og forstås som et genetisk medfødt trekk. Hovedkritikken mot dette perspektivet er at miljøets betydning for menneskelig atferd og personlighetsutvikling minimaliseres.Vi har forskning som understreker hvordan foreldrestil, emosjonell støtte, eller mangel på dette, og tilknytningsmønstre er viktige faktorer for hvordan barns atferd er og utvikler seg gjennom livet (Rubin et al., 2009). Her har også nyere forskning fra nevropsykologien (Ablon & Pollastri, 2018) på mange måter knyttet sammen den biologiske og psykologiske forståelsen av atferd. En nevropsykologisk forståelse av atferd handler om hvordan hjernens struktur og funksjon påvirker tanker, følelser og handlinger i sammenheng med atferd hos barn som for eksempel er stille, utagerende eller impulsive. Her spiller miljøet en avgjørende rolle i samspill med hjernens utvikling og modning. Dette perspektivet vektlegger både biologi og miljø som kan forme, støtte eller forsterke et barn atferd basert på dets nevrobiologiske forutsetninger (Perry & Szalavitz, 2021; Siegel & Bryson, 2020).
Når blir den stille atferden et problem?
Med en gang vi definerer noe som et problem, skjer det noe i relasjonen til barnet og til de voksne rundt barnet, både hjemme og i barnehagen. Det kan være helt avgjørende for at gode tiltak kan drøftes, iverksettes og følges opp – men vi skal også være bevisst på vår tolkning og forståelse av hva vi definerer som normal, akseptabel og aldersadekvat atferd. Her vil både holdninger og kunnskap ha en avgjørende rolle for om de tiltakene som eventuelt skal iverksettes, blir til barnets beste. Det er mange spørsmål som bør stilles når en skal definere noe som et atferdsproblem. Da berører vi nemlig store temaer som omhandler blant annet spesialpedagogikkens, psykologiens og etikkens fagfelt. Hva er hensikten med å definere noe som et problem? Hvordan bruker og misbruker vi begreper som er definerende og til dels stigmatiserende? Hva gjør dette med vår holdning til barnet og de tiltakene som iverksettes? Dette bør være en levende debatt på enhver pedagogisk arena og i forskningens landskap som aldri stopper opp for mangfoldet av argumenter. Samtidig er det viktig å stille oss helt sentrale spørsmål som kan hjelpe oss i kartleggingen av atferdens alvorlighetsgrad med tanke på hvilke tiltak som eventuelt kan eller bør iverksettes:-
Hvem er atferden utfordrende for?
Eksempel på oppfølgingsspørsmål: Er det slik at atferden oppleves som utfordrende for barnet selv? Påvirker det for eksempel vennskap og lek? Hvordan forstår og tolker foreldre og ulike ansatte i barnehagen atferden? -
Hvordan kan eventuelle ulike og uklare normer hjemme og i barnehagen påvirke barnets atferd?
Eksempel på oppfølgingsspørsmål: I de situasjonene der den stille atferden tolkes som atferdsutfordrende: Har hjemmet og ulike ansatte i barnehagen forskjellig måte å forstå, tolke og handle på i møte med atferden? -
Hvordan påvirkes atferden positivt eller negativt i ulike relasjoner og kontekster?
Hvilke mestringsstrategier har hjemmet og barnehagen opplevd i møte med den stille atferden som tolkes som utfordrende? I hvilke situasjoner og ved hvilke handlinger fra de voksne oppleves atferden ulikt?
– Varer atferden over tid?
– Forstyrrer atferden barnets utvikling av trygghet, trivsel, læring, vennskap og samspillsferdigheter?
Ulike begreper blir anvendt i fag- og forskningslitteraturen: Sjenanse, introvert atferd og sosial tilbaketrukkenhet er eksempel på noen av begrepene som anvendes. Jeg velger å bruke begrepet innagerende atferd når atferden kan defineres som et problem. Begrepet anvendes som en motsats til utagerende atferdsproblematikk, og jeg definerer den innagerende atferden slik: «Innagerende atferd er en benevnelse på en atferd der følelser, opplevelser og tanker holdes og vendes innover mot en selv. Uttrykk som kommuniseres, kan være sårbar, avvisende, deprimert, tilbaketrukket, angst og usikkerhet» (Lund, 2024, s. 26).
Inkluderende praksis i møte med stille atferd
Barnehagen skal være et trygt, stimulerende og inkluderende fellesskap for alle barn. Det innebærer at personalet må ha kompetanse til å møte barn med ulike væremåter, behov og uttrykksformer.Barn med stille atferd som trekker seg tilbake, snakker lite, viser lite initiativ eller uttrykker seg forsiktig, utfordrer oss til å tenke nøye gjennom hvordan vi kan skape reell inkludering uten å presse dem til å bli «som de andre».
Undersøkende og ikke-dømmende
Når vi vet at stille atferd kan være et uttrykk for medfødt temperament, sosial usikkerhet, språklige utfordringer, tidligere erfaringer eller manglende trygghet i miljøet, er det derfor viktig å møte denne atferden med åpenhet og uten forhastede tolkninger, ikke minst med tanke på de tiltakene som skal gjennomføres. Bo Malmhester (2013) understreker betydningen av å tolke barns uttrykk i lys av deres relasjonelle sammenheng: «Barn viser hvem de er og hva de føler i møte med mennesker de er trygge på. Det vi ser, er ofte bare toppen av isfjellet, vi må lære å se under overflaten» (Malmhester, 2013, s. 79).En annen måte å si det på er at de ansatte i barnehagen må se «bak» atferden. Da handler det blant annet å innta en undersøkende og ikke- dømmende holdning der personalet kan bidra til å avdekke barnets ressurser og behov og støtte det videre i utviklingen. Det krever oppmerksomt nærværende voksne. Den amerikanske professoren i medisin, Jon Kabat-Zinn, er kjent som grunnleggeren av det moderne mindfullness-begrepet i vestlig vitenskap og helsearbeid. Hans definisjon er at mindfulness betyr «å være oppmerksom på en bestemt måte: med hensikt, i øyeblikket og uten å dømme» (Kabat-Zinn, 2005, s. 4). Når vi tar med oss begrepet og forståelsen inn i barnehagehverdagen i møte med barn som viser en innagerende atferd, handler det om at den voksne er oppmerksomt til stede i øyeblikket med en åpen og en ikke-dømmende holdning: åpen for barnets initiativ, undrende og nysgjerrig på barnets oppmerksomhetsfokus.
Personlig og profesjonell
Det krever en emosjonell tilgjengelighet og refleksjon i handling der du kanskje må sette noe annet til side akkurat der og da. Eventuelt stress, oppgaver som skal utføres, og uenigheten med kollegaen på morgenen må settes på pause, og radaren må stilles inn slik at du fanger opp tilbaketrekkingen, tause og små signaler som trenger å møtes, så vel som de mer høylytte stemmene. «Oppmerksomme voksne ser det som ikke blir sagt høyt. De fanger opp et blikk, en vending med kroppen, et barn som nøler. Det er der, i de stille øyeblikkene, at vi må være på vårt mest tilstedeværende», skriver Kari Pape (2017, s. 45). Malmhester (2013) understreker at trygge relasjoner skapes i hverdagsøyeblikkene, og at voksne må være bevisst på hvilken betydning deres blikk, tonefall og kroppsspråk har for barnet: «Relasjoner bygges ikke gjennom handling alene, men gjennom oppmerksomt nærvær og et ekte ønske om å forstå barnet» (Malmhester, 2013, s. 62).Det finnes nok av distraksjoner i en hektisk barnehagehverdag, det er det liten tvil om. Og oppmerksomt nærvær i møte med de barna som viser en innagerende atferd, konkurrerer om oppmerksomheten sammen med blant annet utagerende atferd, egen fysisk og psykisk helse, krav og tidspress. Samtidig må dette ikke bli en fast unnskyldning for å la være å være bevisst på nødvendigheten av det oppmerksomme nærværet. Da blir også rammer og strukturer en del av det å trene og legge til rette for dette i ulike deler av dagen. Det handler om alt fra personlig engasjement og profesjonell refleksjon til det å bygge en felles pedagogisk kultur i personalgruppa der oppmerksomt nærvær og barns behov er et gjennomgående tema. Her er eksempler på spørsmål som kan være til nytte i dette arbeidet:
– Hvordan kan vi legge til rette for at alle barna får positiv oppmerksomhet fra de ansatte under måltidene? (F.eks.: Hvordan er de ansatte plassert ved bordet? Er det noen av barna som akkurat nå trenger at en ansatt sitter ved siden av?)
– Hvordan kan vi tilrettelegge for trygg og inkluderende lek med en særskilt oppmerksomhet på de barna som er litt ekstra engstelige, og raskt trekker seg unna fellesskapet? Hvem av de ansatte tar ansvar for dette? Hvordan kan vi lage gode rutiner for at dette blir ivaretatt i barnas utetid?
– Hvordan kan vi som kollegaer støtte hverandre og legge til rette for at vi i løpet av barnehagedagen kan være oppmerksomt nærværende? Er det noen barn som trenger det litt ekstra nå en periode? Hvem gjør hva?
Å få tre frem i sitt eget tempo
Å være oppmerksomt nærværende handler også om relasjonell tilpasning, det vil si å møte hvert enkelt barn på dets egne premisser og nivå. «En sensitiv voksen vet når han skal hjelpe, og når han skal vente. For mye hjelp kan være like hemmende som for lite» (Ulvund, 2014, s. 103). Dette gjelder ikke minst i møte med barn som er litt stille og usikre, eller som rett og slett har behov for trygghet før de deltar aktivt i lek og samspill. Den oppmerksomt nærværende ansatte gir barna tid, rom og trygghet til å komme frem i sitt eget tempo, uten å presse dem, men heller invitere dem varsomt.Oppmerksomt nærvær handler om hvordan den enkelte ansatte er bevisst på sitt oppmerksomhetsfokus, og evnen til å regulere seg selv i en hektisk hverdag og rutiner. Men også barnehagens kultur og personalets ønske om å trene på dette er viktig. Dette viser seg i små og viktige handlinger som: – Å møte barnet i øyehøyde og gi fullt fokus.
– Å vente tålmodig på barnets respons uten å avbryte.
– Å observere tilbaketrukket atferd som en viktig kommunikasjonsform.
– Å anerkjenne barnets følelser og uttrykk, også den stille atferden.
– Å regulere seg selv for å kunne være følelsesmessig tilgjengelig.
Også den lave stemmen teller
En sentral del av inkluderende praksis er evnen til å anerkjenne barns ulike uttrykksformer, både verbale og nonverbale. Pape skriver om nødvendigheten av å utvikle en «fininnstilt radar» for barns signaler: «Noen barn roper høyt for å bli sett. Andre hvisker, eller tier. Det er vårt ansvar å stille inn blikket slik at vi også ser dem som ikke gjør så mye ut av seg» (Pape, 2017, s. 43). Dette krever at personalet er oppmerksom på små tegn, blikk, kroppsspråk, mimikk og bevegelse, og evner å møte disse med varme og forståelse. Å anerkjenne et stille barn innebærer å validere dets følelser og væremåte, uten å forlange at det endrer seg for å «passe inn». Samtidig må barnet oppleve at det har verdi i gruppa, og at barnets stemme teller, selv når den er lav.I det oppmerksomme nærværet ligger anerkjennelsens kjerne. Du lytter bak atferden, du bekrefter ved ditt blikk, dine utforskende spørsmål, ditt ønske om å forstå og dine handlinger, som viser at du er oppriktig interessert i barnet. Du tåler taushet og følelser som kan være vanskelige, og du blir der.
Noen trenger litt lengre tid
Relasjonen mellom barn og ansatte er et bærende element i en inkluderende barnehage. Gode relasjoner gir barnet en trygg base som gjør det mulig å våge seg ut i samspill med andre barn og aktiviteter. Ifølge rammeplanen skal personalet «skape et trygt og utfordrende miljø, og være lydhøre og anerkjennende i møte med hvert enkelt barn» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 20). For noen av barna som er litt mer forsiktige, lett trekker seg tilbake og trenger lengre tid på å knytte seg til andre, er trygge, sensitive og oppmerksomt nærværende ansatte det aller viktigste. Ulvund sier så klokt: «Et barn som føler seg utrygt, vil bruke sin energi på å beskytte seg selv, i stedet for å utforske og lære» (Ulvund, 2014, s. 108).Det er alltid den ansatte som er ansvarlig for relasjonskvaliteten i møte med barnehagebarn. Det betyr i praksis at den stille atferden må, på lik linje med all annen atferd som kan være uttrykk for at barnet ikke opplever seg trygg, tas på alvor.
Justere rutiner ut fra barnas behov
Så er det noen ganger slik at barn knytter seg lettere til enkelte voksne enn andre, akkurat som vi voksne gjør. Da vil også barnehagens kultur for fleksible løsninger være en viktig faktor for en trygg barnehagehverdag når verden kan fortone seg litt utfordrende for barnet. Kanskje er det slik at ansatte en periode bytter arbeidsoppgaver fordi ett barn trenger litt ekstra oppmerksomhet, og her kommer fleksibiliteten inn.En fleksibel barnehage kjennetegnes ved evnen og viljen til å justere rammer, planer og organisering ut fra barnas behov, ikke omvendt. Det handler om å legge til rette for trygghet og tilhørighet, også når det innebærer å endre faste rutiner, bytte grupper eller justere voksenrollen for å møte det enkelte barnet der det er. Et fleksibelt personalteam samarbeider tett og har felles ansvar og rom for refleksjon. Slik kan barnet som trenger en spesiell relasjon eller støtte, få det, uten at det går på bekostning av helheten. Fleksibilitet handler med andre ord ikke om fravær av struktur, men om en struktur som lar seg tilpasse. En slik tilnærming gir rom for både faglig skjønn og menneskelig varme og er avgjørende for å ivareta barnas rett til å bli sett, møtt og forstått.
Relasjonsbygging og trygghet
Relasjonen mellom barnet og de ansatte i barnehagen legger grunnlaget for barnets trygghet, men like viktig er den rollen de har i å bygge broer mellom barna. Da handler relasjonsbygging ikke bare om én-til-én-relasjonen mellom ansatt og barn, men også om hvordan de ansatte legger til rette for og støtter positive samspill i barnegruppa. En trygg tilknytning til en ansatt gjør det lettere for barnet å utforske og delta i lek og samspill med andre barn. Men det er først når barnet opplever seg som en viktig og anerkjent del av gruppa, ikke bare i relasjon til en ansatt, at vi-fellesskapet virkelig får grobunn. Dette bygges gjennom felles opplevelser, felles verdier og felles ansvar, og det er personalet som er ansvarlig for å tilrettelegge for dette fellesskapet.Mindre grupper og forutsigbare rutiner
Barnehagen skal legge til rette for at alle barn får mulighet til aktiv deltakelse, slik det står i rammeplanen: «Barna skal få støtte til å uttrykke seg, delta i fellesskap og medvirke i barnehagens innhold og aktiviteter» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 19). For barn med stille atferd kan deltakelse fremmes gjennom mindre grupper, forutsigbare rutiner og nære relasjoner. Forskning viser at mange av de barna som viser en innagerende atferd, trives bedre i små grupper enn i store fellesskap (Lund, 2024). Personalet kan derfor organisere dagen slik at barnet får mulighet til å delta i mindre, oversiktlige aktiviteter der det er lettere å bli sett og hørt. Det er ofte i rolige og oversiktlige situasjoner at barn som lett trekker seg tilbake, får både mer mot og mulighet til å uttrykke seg. Her vil tilbud om varierte og åpne uttrykksformer som forming, musikk, konstruksjonslek eller rollelek gi muligheter for flere innganger til fellesskapet.Medvirkning innebærer ikke bare å bli spurt, men også å bli forstått. For barn som ikke uttrykker seg så mye med ord, må personalet finne alternative måter å lytte på. Dette kan være gjennom observasjon, å følge barnets initiativ og/eller være bevisst på å tilby valg og alternativer barnet kan respondere på med handling, og som nødvendigvis ikke krever høy aktivitet og verbal kommunikasjon. Barn som viser en innagerende atferd, trenger ofte mer tid til å formulere tanker eller bestemme seg for om de vil delta. Dersom ansatte fyller alle stillheter med forslag eller beslutninger, mister barnet muligheten til å ta egne valg. Et viktig aspekt ved medvirkning er derfor å tåle stillhet og gi barnet mulighet til å komme med sine uttrykk i sitt eget tempo.
Store hjerter og kloke hoder
Et vi-fellesskap er et fellesskap hvor alle barn opplever at deres stemme teller, at de blir sett og anerkjent for den de er, og at de har en plass i leken og i gruppas sosiale struktur. Ifølge Berit Bae handler dette om å møte barn som subjekter med rett til å uttrykke sine egne meninger og oppleve innflytelse på sin hverdag, også i samhandling med andre barn (Bae, 2009, s. 135). Vi-fellesskapet handler om opplevelsen av å høre til, gjensidighet og fellesskapsfølelse, en følelse av «vi hører sammen». For noen barn kommer dette naturlig, mens andre trenger mer støtte. Derfor må voksne være både oppmerksomme og handlekraftige i sin pedagogiske praksis. Som tidligere understreket kan den innagerende atferden ha ulike årsaker. Der ekskluderende sosiale prosesser mellom barna ikke blir forebygget og stoppet av de voksne, viser forskning at den innagerende atferden kan bli et atferdsproblem (Lund et al., 2015; Lund, 2024). Det er ikke vanskelig å forstå at et barn som blir utestengt fra leken og blir avvist gjennom språk og atferd, trekker seg enda mer tilbake, ikke tar ordet og initiativ i leken. Derfor er et trygt og godt vi-fellesskap helt avhengig av oppmerksomt nærværende ansatte som ser, veileder, støtter og leder med store hjerter og kloke hoder. Vi har et lovverk som gir alle barnehagebarn rett til et trygt og godt barnehagemiljø. Kapittel 8 i barnehageloven inneholder ikke hva personalet «bør», men hva de «skal» gjøre. Her er det understreket en nulltoleranse for krenkelser som for eksempel mobbing: «Barnehagen skal ikke godta krenkelser som for eksempel utestenging, mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Alle som arbeider i barnehagen, skal gripe inn når et barn i barnehagen utsettes for slike krenkelser. Barnehagen skal forebygge tilfeller hvor barn ikke har et trygt og godt barnehagemiljø ved å arbeide kontinuerlig for å fremme helsen, trivselen, leken og læringen til barna» (Barnehageloven, 2005, § 41).Et fellesskap som rommer alle
Når barn ser at de ansatte leder trygt og klokt i møte med situasjoner som kan oppleves som utrygge, er det med på å gi barna trygghet og tillit. Det igjen øker muligheten for at barnet våger å øve, prøve og feile. Et inkluderende vi-fellesskap kjennetegnes ikke av at alle barn er like, men av at alle opplever å være ønsket og ha en plass. I møte med stille atferd må vi utfordre normen om at aktiv deltakelse alltid må være høylytt og sosialt utadvendt. Som Malmhester sier: «Inkludering handler ikke om å forme barna etter fellesskapet, men om å forme fellesskapet slik at det rommer alle barna» (Malmhester, 2013, s. 142).Å anerkjenne og tilrettelegge for stille barns deltagelse uten å presse dem er et uttrykk for reell inkludering og respekt for barns ulikhet. Dette innebærer at stillhet ikke skal ses som et fravær, men som en annerledes tilstedeværelse, som også har verdi i fellesskapet.
Referanser
- Ablon, J.S., & Pollastri, A.R. (2018). The Collaborative Problem Solving approach: Outcomes across settings. Harvard Review of Psychiatry, 26(4), 170–181. https://doi.org/10.1097/HRP.0000000000000185
- Bae, B. (2009). Å se barn som subjekter – noen konsekvenser for pedagogisk arbeid i barnehagen. I B. Bae (red.), Medvirkning i barnehagen – potensialer i det uforutsette (s. 131–151). Fagbokforlaget.
- Barnehageloven. (2005). Lov om barnehager (LOV-2005-06-17-64). Lovdata. https://lovdata.no/lov/2005-06-17-64
- Cain, S. (2012). Quiet: The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking. Crown Publishing Group.
- Eysenck, H.J. (1947). The dimensions of human personality. Routledge & Kegan Paul.
- Eysenck, H.J. (red.) (1981). General features of the model. Springer.
- Kabat-Zinn, J. (2005). Full Catastrophe Living: Using the Wisdom of Your Body and Mind to Face Stress, Pain, and Illness (15th Anniversary Ed.). Bantam Books.
- Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagen – Innhold og oppgaver. Utdanningsdirektoratet.
- Lund, I. (2024). Det stille atferdsproblemet. Innagerende atferd i barnehage og skole (2. utg.). Fagbokforlaget.
- Lund, I., Helgeland, A., Kovac, V.B., Nome, D., Cameron, D.L.G., & Godtfredsen, M. (2015). Hele barnet, hele løpet: Mobbing i barnehagen. Universitetet i Agder.
- Malmhester, B. (2013). Relasjonsarbeid i barnehagen. Kommuneforlaget.
- Pape, K. (2017). Se meg! Om betydningen av relasjoner i barnehagen. Pedlex.
- Perry, B.D., & Szalavitz, M. (2021). What Happened to You?: Conversations on Trauma, Resilience, and Healing. Flatiron Books.
- Rubin, K.H., Coplan, R.J., & Bowker, J.C. (2009). Social withdrawal in childhood. Annual Review of Psychology, 60(1), 141–171. https://doi.org/10.1146/annurev.psych.60.110707.163642
- Siegel, D.J., & Bryson, T.P. (2020). The Power of Showing Up: How Parental Presence Shapes Who Our Kids Become and How Their Brains Get Wired. Ballantine Books.
- Ulvund, S.E. (2014). Forstå barnet ditt 0–5 år. Cappelen Damm.
