Barnehagefolk

Jeg tror det kan bli holdt mot ham, det at enkelte av Fröbels pedagogiske idéer kan anses som sentimentale og svermeriske, kanskje som litt «for gjennomsiktig i sin håpefullhet» (Munro i Mollerin, 2012, s. 157). Personlig holder jeg dette aspektet ved hans arbeid høyt. Og det slår meg ikke som noe naivt, men som noe med et virkelig alvor. Å våge å mene noe inderlig, og ikke innta den mer nonchalante kritiske distansen, koster mer. Derfor er det noe modig ved Fröbels grunnleggende tillit til barnet og hans evne til å bli slått av noe storslagent i det barnlige.

Overmot og selvforakt

Jeg bør samtidig nevne at det er mye som ikke snakker til meg hos Fröbel; blant annet forblir krystallografien¹ og enkelte av de pedagogiske begrunnelsene for lekegavenes velsignelser en nokså merkverdig sak for mitt sinn. Jeg er også klar over at Fröbel, som de fleste av oss, ikke alltid evnet å etterleve sine egne idealer. Hans egenrådighet gjorde at han var lite i stand til å ta inn over seg andres bidrag, og til å bry seg om hvordan deres støtte til ham ofte kom med store omkostninger for dem selv og deres nærmeste. Ja, han hadde nok en tendens til hybris, jeg skal gi menneskene til seg selv², men også til en dyp selvforakt, jeg er råtten, inn til kjernen³. Han var i notorisk økonomisk uføre, og bøkene han skrev, var det få som leste (akkurat det har kanskje ikke forandret seg nevneverdig). Like fullt har hans arbeid spilt en avgjørende rolle i barnehagens historie, og det fins fortsatt en rikdom, vil jeg mene, i deler av hans tenkning og arbeid som det kan være verdt å kjenne til.

Hvor ofte blir vi egentlig virkelig slått av noe ureduserbart gripende ved tilværelsen, ved en annens tilstedeværelse? Et øyeblikk der vi faktisk slår øynene opp for at her finnes et menneske, med egne lengsler, håp og kvaler. Ikke mindre sammensatt enn oss selv, ikke mindre verdt, men en annen

Barndoms-sår

Friedrich Wilhelm August Fröbel (1782–1852) hadde ingen sorgfri barndom, han var et ensomt og bortsatt barn.⁴ Moren døde 7. februar 1783, da Fröbel kun var ni måneder gammel. Faren, en temperamentsfull og kaldhjertet pastor, hadde verken tid, vilje eller evne til å ta vare på et spedbarn. Det var tjenerskapet og Fröbels eldre søsken som ble satt til oppgaven. Forholdet til faren var vanskelig. Faren hadde undervist brødrene til Fröbel frem til deres skolegang, men ga opp undervisningen med Fröbel i frustrasjon; han så på ham som tungnem og som en ydmykelse. Oppdragelsen var preget av utskjelling, straff, frykt og mistillit. Fröbel skriver at faren var av den oppfatning at Fröbel var en som det ikke skulle lyttes til, bare ha som et utgangspunkt at tok feil (Froebel, 1889, s. 27). Det holder å si, skriver Fröbel, at jeg var ansett som ond fra tidlig av.⁵

Da faren giftet seg på ny i 1785, skriver Fröbel (1889, s. 4) at han ble gitt sin andre mor. Gleden han da følte, varmen og kjærligheten som ble besvart, var virkelig, men dessverre kortvarig. Da hun fødte sin egen sønn året etter, opplevde Fröbel igjen å miste en mor, fordi hun ifølge ham kom til å behandle ham med noe som var verre enn likegyldighet (Froebel, 1889, s. 4). Noen konkrete uttrykk for dette var blant annet at hun konsekvent henvendte seg til ham og omtalte ham i tredjeperson. Det å henvende seg til barn, selv ukjente barn, på denne måten var ikke vanlig. Tiltaleformen markerte at personen som adresseres, anses å være under ens verdighet, og det med en viss forakt (Michaelis i Froebel, 1889, s. 5). Å bli adressert og omtalt slik, og der det sympatiske, hjerteforenende «du» (Froebel, 1889, s. 5) forsvant, forsterket opplevelsen av isolasjon.

En ettermiddag, som et svar på det stemoren anså som Fröbels dårlige oppførsel, låste hun ham inne i en mørk og fuktig kjeller. Først dagen etter kom hun på at Fröbel fortsatt var innelåst. Da han ble sluppet ut, skal han ha sagt at hans døde mor hadde kommet med mat til ham (Wasmuth et al., 2024, s. 13).

Den barnlige delen av hjertet er den delen som venter det gode, forventer en favn. Det er en orientering mot og en tillit til det gode

Wasmuth et al. (2024) kommenterer at det antageligvis ikke hjalp på den vanskelige relasjonen til faren og stemoren at Fröbel hadde en «tendency to such mystic delusions» (s. 13). Dette er et av de stedene i biografien Finding Froebel (Wasmuth et al. 2024, s. 2) hvor jeg mener at forfatterne ikke lykkes i sin ambisjon om å unngå idylliseringen av et myteomspunnet pedagogisk geni for å heller gi leseren et mer realistisk bilde av Fröbel som det sammensatte mennesket han var.

For er dette virkelig et godt eksempel på en såkalt hang til mystiske vrangforestillinger? Responsen hos et lite barn etter å ha vært forlatt, innsperret og glemt i en mørk og fuktig kjeller timevis, hele natten gjennom? Slik jeg ser det, kan selvsagt påstanden om den døde moren være et resultat av en virkelig hallusinasjon, men under slike forhold er ikke dette en helt uvanlig reaksjon. Det er jo det drømmeriet som må være der når smerten blir for stor til å holde selvet samlet, for å utholde de erfaringene som ikke kan bæres på annet vis uten at ens eget selv går i stykker.

Om det ikke var en virkelig hallusinasjon, men noe han bare dikter opp, kan det fortsatt handle om et forsøk på selvbevaring, som å si for seg selv eller til andre: Det finnes noen som bryr eller ville brydd seg om meg. For å straffe: Jeg trenger ikke dere. For å reparere: Jeg var tatt hånd om, vi kan gå videre. Poenget mitt er at om en leser dette etter en standard for «et sammensatt menneske», og ikke geniet, virker det verken spesielt mystisk eller merkverdig, men som noe veldig menneskelig.

Jeg lar dette fra Fröbels barndom få litt plass fordi det som skulle bli hans pedagogiske credo, det som utgjør selve hjertet i pedagogikken, står i skarp kontrast til starten han selv ble gitt. Kanskje fant han i arbeidet en måte å bære det hele på? Fröbel (1896, § 51) skriver at det å se noe ondt og ikke noe godt, eller snarere noe hellig i mennesket, er et uttrykk for forakt for skapelsen. Menneskebarnet er grunnleggende godt, det finnes ingen opphavlig fordervelse, ingen opprinnelig tomhet (Froebel, 1896, § 15 og § 51). Et barn kommer ikke «tomt» til verden, men er i besittelse av godhet, mening og «dype sannheter» (Froebel, 1889, s. 49). Derfor er det også en bærende idé hos ham at barn hadde noe å gi og lære de voksne, og særlig pedagogene, om det å være i verden, om menneskelighet (Froebel, 1896, § 42). Det kan lyde noe blåøyd romantisk, dette barnesynet. Men jeg synes det håpefulle ved det er alt annet enn naivt. For noe en nokså allmenn erfaring kan attestere, er at troskyldighet finnes, og at barn gjerne har teft for det rette og det gode.

Den barnlige delen av hjertet

Menneskeverdet er noe som er gitt fra barnets første tilsynekomst på jorden (Froebel, 1896, § 15). I litt mer poetiske ordelag skriver Fröbel at enhver bør betraktes og behandles som «et løfte om kjærlighet», og som en manifestasjon av Guds nærhet og nåde (s. 16). Kjærlighet og nåde har det til felles at de kan overskride enhver idé om fortjenstfullhet. Det menneskelige er for Fröbel (1896, § 16, s. 18) noe som er gitt, og som særlig uttrykkes og utfoldes på individuelt vis.

Fröbel går nok ikke helt fri fra egenskapstenkningen, slik det finnes en lang filosofisk tradisjon for når det gjelder å definere det menneskelige. Er det vår evne til fornuft, språkevnen, bevissthetsstrømmen, som er menneskets adelsmerke? Det at Fröbel betoner egenartetheten hos den enkelte, gjør det kanskje vanskeligere å sette opp standarder for sammenligning, men ikke umulig. En av utfordringene er at de menneskene som ikke interesserer oss, eller virker skremmende, er dem som gjerne trer frem som endimensjonale, grunne og like. Men «ser du nøyere etter, forblir ingen en abstraksjon» (Mollerin, 2023, upaginert).

Hvor ofte blir vi egentlig virkelig slått av noe ureduserbart gripende ved tilværelsen, ved en annens tilstedeværelse? Et øyeblikk der vi faktisk slår øynene opp for at her finnes et menneske, med egne lengsler, håp og kvaler. Ikke mindre sammensatt enn oss selv, ikke mindre verdt, men en annen. For Fröbel innebærer dét å se og komme i berøring med Gud i skaperverket.

I teksten «Personen og det hellige» er Simone Weil (2020) opptatt av hva det hellige i mennesket er. Det hellige er ikke menneskets øyne, armer, tanker eller sosiale posisjon, men «[d]et er ham, dette mennesket, ganske enkelt» (s. 122). Det er en innsikt som er enkel å slutte seg til i abstrakt forstand, men krevende å bebo. Murdoch (1998, s. 215) kaller denne erkjennelsen, det å virkelig ta inn over seg at en annen eksisterer, kjærlighet. Det er ikke en begjærskjærlighet, ikke en kjærlighet som vil eie eller kontrollere, men en kjærlighet som rommer både avgrensethet og aktelse: Du har din egen melodi⁶, jeg vil du skal finnes (Løvaas, 2024, s. 51).

Weil (2020, s. 124) utdyper videre at det som er mest hellig i mennesket, er den barnlige delen av hjertet. Den barnlige delen av hjertet er den delen som venter det gode, forventer en favn. Det er en orientering mot og en tillit til det gode. Tilliten viser seg ved at det skriket som hører denne delen av hjertet til, er et forbauset: «Hvorfor gjør han meg fortred?» (Weil, 2020).

Jeg tenker at det finnes en litt annen forbauselse hos Fröbel (1896, § 53), der han skriver om barnets⁷ feiltrinn og såkalt ramp, som også kan knyttes til denne delen av hjertet. Her blir hjertets skrik heller et forbløffet «Jeg mente ikke å forårsake slik skade!». Ett av Fröbels eksempler er gutten som kaster småstein på et vindu. Fröbel skriver at selv om gutten virkelig forsøker å treffe vinduet, forestiller han seg ikke egentlig at glasset skal knuse. Når så stenen treffer og vindusglasset går i tusen knas, står det derfor en forskrekket gutt helt fjetret til bakken (Fröbel, 1896, § 53, s. 124).⁸

Et vesentlig poeng er at skriket fra den barnlige delen av hjertet «er et taust skrik, som bare lyder i hjertets lønnkammer» (Weil, 2020, s. 125). Dette minner om den etiske fordringen hos Løgstrup (1957) som jo «slet ikke [får] mund og mæle, men er og bliver tavs» (s. 32). Skriket hos Weil (2020, s. 125) kan i sitt uttrykk komme til å ty til enkelte ord, men at disse ordene da som oftest vil falle helt galt ut. Det dreier seg om stotrende, skingrende og kvelte budskap fra vår neste. Men hva er egentlig vår ytringsfrihet verdt? spør Weil (2020) om delen av hjertet som protesterer mot urett ikke får komme til uttrykk, eller hvis uttrykk ikke etterlater noe inntrykk.

Vi trenger derfor ifølge Weil (2020) samfunnsordninger og atmosfærer preget av stillhet og oppmerksomhet, hvor «dette svake og utilpasse skriket kan la seg høre» (s. 126). Det er viktig å merke seg at her er det verken økt uttrykksklarhet eller formuleringsforbedringer som etterlyses, men en lyttingens forpliktelse.

Jeg finner en slik lyttingens forpliktelse hos Fröbel (1896, § 53) i passasjene om barns feiltrinn og ramp. Hvordan lytter vi til og forstår barnet i haugen av glasskår (jf. Leirpoll, 2025)? Barnet som biter? Ikke vil sitte rolig i samlingsstunden? Som søler? Slår? Skriker? Her er faren overhengende, etter Fröbels syn, for at vi misforstår og plasserer feil i barn som ikke fantes der. Det er for ham både en stor urett og skadelig å feilbedømme noe overilt eller fortvilt som ondsinnethet. Det betyr ikke at alt kan unnskyldes, men viktigere enn korrektivet, og især fordømmingen, blir åpningen for at barnet kan gjenfinne et sted i seg selv, som en som har en verdi.⁹

Moderlighet

Det moderlige representerer hos Fröbel det høyeste, kjærligheten. I en favn, på et fang – det er en hellig start. Det er ingen triviell ting å erfare glede over å holde sitt barn i armene for første gang eller over den lilles første smil (se for eksempel Froebel, 1896, § 20; Froebel, 1895, s. 64–65). Enda mindre trivielt er det å bevare gleden for smilforekomstene som følger. Morens kjærlige oppmerksomhet overfor det livet som bor i barnet, gjør henne i stand til å ta vare på og styrke det (Froebel, 1896, § 33) samt å gi barnet noe av det mest kostbare i et liv: opplevelsen av samhørighet (§ 20–21). Mens andre som mangler denne oppmerksomheten, som tror barnet er uten åndelig innhold og vil innpode liv i barnet, gjør, ifølge Fröbel, barnet så tomt som de tror barnet er (§ 33).

Det er bare når vi ikke forstår, ifølge Fröbel, at barns virke kan synes å være for ‘lite’, når vi feiler å se den dype betydningen av barnelivet

Denne erkjennelsen, det livgivende og beskyttende i morens kjærlighet, var noe Fröbel hevdet var «lost in a sea of forgetfulness. Yet, if we but knew it, they are the waves upon which the storm-tossed ship of life might ride safely into harbour [sic]» (Froebel, 1895, s. 62). Jeg tenker vel ikke at denne erkjennelsen er helt tapt i vår tid, selv om vokabularet er mindre poetisk; de fleste barnehagelærerstudenter møter for eksempel tilknytningsteoretisk tankegods i løpet av utdanningen. Selv om det må sies å være et bekmørkt kapitel i vitenskapens historie at et nokså velkjent bevis på at kjærlighet er et basalt behov, hviler på en helt systematisk og etterrettelig tortur av aper.¹⁰

En mor vet, skriver Fröbel (1895, s. 61), at selv de små detaljene i hvordan omsorgen kommer til uttrykk, slett ikke er trivielle. Måten en legger barnet i vuggen på og stryker den lille over pannen på, kan være gjort med en åndsfraværende automatikk, men også med vanepreget ømhet. Selv praktiske ting som å vaske barnets klær og innrede barnets omgivelser er også uttrykk for at en bryr seg om og tar ansvar for en annens ve og vel. Barnet er her ikke holdt i armene, men holdt i tankene (Froebel, 1906).

Når det gjelder noen av de konkrete anvisningene Fröbel foreslår for denne omsorgen, må jeg innrømme at det ikke bare er det at noen av dem fremstår som utdaterte, men også at enkelte virker påfallende lite gjennomtenkt. For eksempel der han skriver om barnets sovested: Jeg rynker ikke på nesen av at han anbefaler halm eller fint gress fremfor fjær som liggeunderlag, eller at frisk luft er viktig (Froebel, 1895, § 27). Det er det at han foreslår å henge opp et bur med en fugl ved sengen – for å unngå at barnet blir liggende for lenge uten sjelelig virksomhet før hun sovner og etter at hun våkner. «Fågeln fångar barnets uppmärksamhet och ger dess själsliv näring på mer än ett sätt» (Fröbel, 1995, s. 54).

At en fugl i bur nær spedbarnets vugge ikke ville forstyrre langt mer enn å hegne om søvnen, er litt vanskelig for meg å forstå. Jeg kan ikke tro at fuglen alltid ville kvitret vakker fuglesang og aldri skingrende fugleskrik. Det er også litt merkelig å tenke at ens eget sjelsliv blir næret gjennom å betrakte et annet levende vesen som er blitt satt i bur.

Det moderlige blir opphøyet som et pedagogisk ideal. En grunn til det kan nettopp være betoningen av at det bor noe eget, noe uerstattelig, i den enkelte i Fröbels menneskebilde. Slik er det jo for en mor. Barnet er for moren ingen abstraksjon, barnet er ikke et tilfelle i en kategori, men én som ikke kan byttes ut med noen. Så her kan ikke utbyttbarhetslogikk eller typekategoriseringsiver få råde uten å forråde denne grunntanken. Det er derfor heller ikke primært en biologisk relasjon som utgjør det «moderlige», men mer aktelsen og oppmerksomheten overfor noe uerstattelig hos barnet som en vil ta hånd om og gi plass.

Ordinære lysglimt

Jeg har særlig sansen for at Fröbel (1889, s. 9, se også Froebel, 1896, § 31) påpeker at de enkle, vanlige og nære tingene veier tungt i et liv, men også er de samme tingene vi er dårligst på å skatte. Sånn sett er han åpenbart ingen regnestykke-etiker. Det er nemlig få ordinære vennlige handlinger som ville stå seg i møte med kost-nytte-analyser (Robinson, 2023, s. 68–69). Men det forteller oss ikke noe sant om vennlighetens verdi, bare om måleinstrumentenes ufølsomhet. Betydningen av hverdagens privileger og gleder gjenkjenner vi dessverre ikke alltid før vi berøves dem.

I Simone Weils (2020, s. 22–23) essay om Homers epos Iliaden blir krigens trøstesløshet så smertefull fordi vi i glimt får plutselige påminnelser om noe veldig hverdagslig, som varme bad eller det å få holde sin sønn i armene. Det blir også påminnelser om at det er noens sønn, noens elskede som «blir slept i støvet etter en vogn» (Weil, 2020, s. 22). Disse påminnelsene, av det Weil (2020, s. 51) kaller nådestunder, er ikke grandiose kjærlighetserklæringer eller heltedåder; det er helt enkle, hverdagslige fremtredelser av kjærlighet og ømhet. Som det glimtet i sang 6 når Hektor for en liten stund får treffe sin hustru Andromake og deres sønn på muren. Spebarnet blir redd og kjenner ikke igjen faren i rustningen; dette får Hektor til å straks ta av seg hjelmen før han tar sønnen i armene, kysser ham og trykker ham inntil seg.

Bildemotivene i boken Mother play and nursery songs (Froebel, 1906) viser ofte hverdagslige glimt av hengivenhet og ømhet. Fröbel (1906) har her inkludert hele 46 illustrasjonsider, og han oppfordrer sin leser til å særlig studere dem (s. 63). På den første illustrasjonssiden ser vi blant annet en kvinneskikkelse som sitter i gresset med noen barn, og nederst i høyre hjørnet en kvinne som ved stellebordet leker med babyens ben. På åtte av bokens illustrasjoner ser man en kvinneskikkelse som bærer et barn på hoften. Det slår meg som et sinnbilde på omsorg: det å bære en annen. Noe man kanskje også aner når man ser på bildene, er at selv om omsorgsarbeid kan være belastende, kan det også gi forankring og et løft. For «det tyngste er kanskje ikke å bære noen, men det å ikke ha noen å bære» (Mollerin, 2024, upaginert).

Kanskje er det ikke bare naivt å tro på hverdagslige fremtredelser av ømhet og ansvar – å tro på at de er viktige, tro på at de er virkelige. Spørsmålet er da om vi må ha de store kontrastene, som krigsbakgrunnen i Iliaden, for å merke oss dette for å bli i stand til å verdsette beskyttelsen, ømheten, omtanken som kommer til uttrykk på veldig lite sensasjonelle eller insta-vennlige måter. Må vi være så numne, så gjennom-habituert og dopaminjag-distrahert, at vi ikke blir slått av skjønnheten i noe?

Det er heller ingen automatikk i at lidelse og krig virker oppkvikkende på sansene våre, snarere kan det være tvert om. Benjamin (2014) mente i hvert fall at krig ikke gjorde en rikere, men fattigere på erfaring som kunne deles. Fröbel selv deltok under krigen, men aldri ved fronten. På vei hjem etter at han hadde tjenestegjort, merket han når han gikk gjennom vakre landskap og hager, som alltid hadde vært en kilde til interesse og glede for ham, at han var likegyldig, og til og med nedstemt (Froebel, 1889, s. 95–96). Midt i en blomstereng står han og ser på blomstene, men ingen appellerer til ham. Så plutselig faller det ham inn: Hvor er liljene? Han spør hageeieren: Har du liljer? Nei, svarer hageeieren. Da Fröbel uttrykker sin overraskelse, skal hageeieren stillferdig ha sagt: Hittil har ingen savnet liljen (Froebel, 1889, s. 96). Å gjenvinne dette blikket for liljen er også å gjenvinne en viss livsvitalitet.

Barnet og livet

Noe Fröbel har til felles med for eksempel Walter Benjamin og H. C. Andersen, er at de alle løfter frem barnets blikk for åpenbare, men oversette sannheter, som Poes’ stjålne brev, det som er hidden in plain sight. Greve (2019) skriver: «Det sløvsinnet vi gjerne styrer gjennom dagliglivet med, den blindheten vi kan ha bygget inn i forholdet til hverandre, den harde og uforsonlige holdningen vi står i konflikter med, og ikke minst, beskyttelsen vi måtte ha etablert mot vår egen hjelpeløshet: Alt dette kan barnet trenge igjennom» (s. 79).

Jeg tror en vanlig erfaring – for mange foreldre, i hvert fall – er at vi gjennom barnets blikk kan få øynene opp for at det er mye å glede seg over i tilværelsen, selv om det er bare gråstein og sølepytter. Kanskje får vi også blikket opp for at alle former for tilhørighet fordrer en viss sårbarhet, som Hektor; rustningen må av. En slik sårbarhet er ingen svekkelse, men noe som åpner for livets meningsfylde.

Fröbel har et billedlig språk, som jeg allerede har gitt noen eksempler på, og det kan jo fort fortone seg som unødvendig fyll eller litt flaut. Et annet eksempel på noe av det billedlige når han knytter an til barnet, kan være der han beskriver et lite barn som fortsatt anstrenger seg en hel del for å kunne stå oppreist (Froebel, 1896, § 34). Barnet tar noen ustødige skritt bortover fordi den lille har sett en kvist, og så med stor umake plukker den opp for å ta den med til sitt rede som en fugl (Froebel, 1896, s. 72).

Er det ikke så, spør han videre, samler ikke barnet her noe til sitt kommende bo, et materiale til et framtidig liv (Fröbel, 1995, s. 63; Froebel, 1896, s. 72)? For meg er det ikke så avgjørende om man her foretrekker å snakke om aktuell utviklingssone, affordance, fryste frihetsgrader eller, som Fröbel, bruker et redebyggingsbilde på virkekraft og retning i et liv. Poenget er selve verdsettingen av at her skjer det noe som slett ikke er ubetydelig, ikke fattig på mening, et iherdig arbeid som er barnlig, men ikke barnslig. Det er bare når vi ikke forstår, ifølge Fröbel (1896, § 35), at barns virke kan synes å være for «lite», når vi feiler å se den dype betydningen av barnelivet.

Weil (2020) skriver at det bildet som Iliaden uopphørlig viser oss, er dette: «Noen er, og så et øyeblikk senere er ingen» (s. 21). Som Akilles bemerker i en av sangene: «Livet er kostbart» (gjengitt i Weil, 2020, s. 41). Jeg synes Fröbel tar så på alvor at det lille livet er kostbart, altså livet i sin partikularitet. Især gjelder det måtene han løfter frem barnelivet på, og han viser gjennom dét at det er mye å glede seg over i tilværelsen om vi knytter oss til den. For vi finnes, og så finnes vi ikke lenger. Men mellom der finnes alt ett hjerte kan banke for i ett liv (Mollerin, 2019, s. 99).¹¹

Noter

En kan innvende at det ikke er mulig å forstå Fröbel uten å hensynta krystallografien som ligger til grunn for hans filosofiske tankesystem. Selv mener jeg at delene fra Fröbel jeg løfter fram i dette essayet, står seg som barnehagepedagogisk relevante, selv uten krystallografiske kunnskaper.
Noe Fröbel skrev at var hans livsoppgave (se Wasmuth et al., 2024, s. 32).
Fröbel skriver dette i et brev til en venn (se Wasmuth et al., 2024, s. 56).
De biografiske opplysningene i denne delen er hentet fra Wasmuth et al. (2024) og Froebel (1889).
Min oversettelse av «It was enough to say that I was considered evil early on in my life» (Fröbel i Wasmuth et al., 2024, s. 13).
Denne linjen alluderer til noe Boye (1940/2023) lar romankarakteren Linda si om sin datter: «Hun hadde sin egen melodi» (s. 201).
Jeg bør kanskje nevne at i Menneskeoppdragelse (Froebel, 1896) er det guttealderens feiltrinn og mistak som beskrives. Det tenker jeg handler om standarder i tiden. Fröbels barnehager var likevel et sted hvor både guttebarn og jentebarn var velkomne. Derfor tenker jeg at det har en viss legitimitet å utvide disse betraktningene til å gjelde alle barn.
En slik forståelse av barnets klums og uhell minner om Walter Benjamins tankefigur «den pukkelryggede mannslingen», som også «står forstyrret foran en haug med glasskår» (se Leirpoll, 2025). Verken for Fröbel eller Benjamin er det som går i stykker, et resultat av regelrett ondsinnethet, men mer en følge av en slags raptus eller uoppmerksomhet.
Dette med å lytte til og lese barns ulike uttrykk med velvillighet og aktelse står stadig som en kjerneforpliktelse i barnehagepedagogikken.
Jeg tenker her på de berømte eksperimentene til Harry Harlow, som ble en viktig støtte for tilknytningsteorien.
Dette er et nokså direkte sitat fra Mollerin (2019): «Men mellom fødsel og død finnes alt hjertet banker for i et liv» (s. 99).

Referanser

Benjamin, W. (2014). Erfaring og armod. I A. Linneberg (red.), Skrifter i utvalg 1 (s. 475–480). Vidarforlaget. (Opprinnelig utgitt i 1933.)
Boye, K. (2023). Kallocain (P. Qvale, overs.). Solum Bokvennen. (Opprinnelig utgitt i 1940.)
Froebel, F. (1889). Letter to the Duke of Meiningen. I Autobiography of Friedrich Froebel (E. Michaelis, overs.) (s. 3–101). Hanse. (Opprinnelig utgitt i 1827.)
Froebel, F. (1895). The Mottos and Commentaries of Friedrich Froebel’s Mother play. (H.R. Eliot & S.E. Blow, overs.) D. Appleton and Company.
Froebel, F. (1896). The Education of Man (W.N. Hailmann, overs.). D. Appleton and Company. (Opprinnelig utgitt i 1826.)
Froebel, F. (1906). Mother play and nursery songs (F.E. Dwight & J. Jarvis, overs.). Lothrop, Lee & Shepard Co. (Opprinnelig utgitt i 1844.)
Fröbel, F. (1995). Människans fostran (ukjent overs., J.-E. Johannsson, red.). Studentlitteratur. (Opprinnelig utgitt i 1826.)
Greve, A. (2019). I skikkelsen til et barn. Juleroser, 77–79.
Leirpoll, B.K. (2025). I en haug med glasskår: Om Walter Benjamin, beskyttelse og «håpets pant». Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk, 11(1). https://doi.org/10.23865/ntpk.v11.6628
Løgstrup, K.E. (1957). Den etiske fordring. Scandinavian University Books.
Løvaas, K. (2024). Sjelens naturlige bønn. Arr – Idehistorisk Tidsskrift, 36(4), 45–58.
Mollerin, K.S. (2012). Sammen, hver dag. Om fellesskap i litteraturen. Essays. Gyldendal.
Mollerin, K.S. (2019). Historien om Mor Godhjerta. Gyldendal.
Mollerin, K.S. (2023, 16. september). Sett og usett. Klassekampen. https://klassekampen.no/artikkel/2023-09-16/sett-og-usett
Mollerin, K.S. (2024, 14. januar). He ain’t heavy. Klassekampen. https://klassekampen.no/utgave/2024-01-13/he-aint-heavy
Murdoch, I. (1998). Existentialists and mystics: Writings on philosophy and literature. Penguin Press.
Robinson, M. (2023). Hva gjør vi her? En essaysamling om litteratur, språk og teologi (P. Jordal, overs.). Verbum. (Opprinnelig utgitt i 2018.)
Wasmuth, H., Sauerbrey, U. & Winkler, M. (2024). Finding Froebel. The man who invented Kindergarten. Bloomsbury.
Weil, S. (2020). Styrkens mysterium. Essays (C. Amadou, A. Brynildsen & S. Kårstad, overs.). Arneberg.

HJERTET BEFALER