Til deg som jobber i barnehage – fra jenta som ikke kunne snakke med deg

Det er mye du ikke husker fra de årene da du klatret opp på tripp trapp-stolen for å spise brødskive til samme tid hver dag med de andre barna. Da følelser var høyt og lavt, og det aldri tok veldig lang tid fra glede til gråt, eller motsatt.

Noen øyeblikk har likevel satt seg fast. Det er rart det der – du skjønner det ikke der og da, men noen ganger fester visse øyeblikk seg for alltid. Mange ganger er det en blanding av følelser som gjør at det er noe du ikke gir helt slipp på. For de andre er det et øyeblikk som kommer og går like fort, selv om de delte det øyeblikket med deg.

Det tror jeg det var for hun som jobbet i barnehagen da jeg gikk der, som sto og spylte meg med det kalde vannet fra dusjhodet etter at jeg hadde hatt et uhell. Alle barn har uhell, men nå var jeg tre og et halvt år, og det var aldri et problem hjemme. Her var det et problem fordi jeg ikke klarte å snakke. Jeg klarte ikke å si ifra om at jeg måtte på do. Jeg husker at jeg satt på tripp trapp-stolen min, og de andre barna hadde begynt å spise allerede. Jeg satt der og ventet. Jeg visste at jeg måtte på do. Jeg klarte ikke å si ifra, jeg klarte ikke å gå ned fra stolen min, fordi da visste jeg at jeg kom til å få et spørsmål jeg ikke kunne svare på.

Hvordan skal jeg beskrive det eller forklare det? Den følelsen du får når du vet hva som kommer, men du føler deg paralysert, så du overgir deg bare. Utfallet blir ille, men angsten er enda verre.

«Det lukter, er det deg?»
«Hallo, hvem er det?»
«Hvem er det som har hatt et uhell?»

Jeg vet at det er meg, og nå må jeg bare vente på at de finner ut av det. Så blir jeg løftet opp, tatt med til badet, og der står jeg. Ny dag og nytt nederlag. Hva er galt med meg? Hvorfor klarer jeg ikke noe som alle andre klarer?

Jeg vil så gjerne. Jeg har så lyst til å være alt jeg egentlig er. Men så skuffer jeg meg selv hver eneste dag. Jeg vet jo hva de tenker om meg, hvordan de ser på meg. Jeg vet jo at jeg ikke er sånn egentlig. Derfor føles det enda verre.

Ble vant til å leve med smerten

Selektiv mutisme er mye mer enn å ikke snakke. Det er aldri et valg. Det er vanskelig for oss små å kunne forstå oss på det selv, vi merker bare at alt stritter imot, at stemmen forsvinner. Jeg kunne falle og slå meg, men holde gråten tilbake. Ikke fordi det ikke var vondt, men fordi angsten føltes større enn smerten. Jeg tror smerten ble størst etter hvert, etter alle årene, men jeg ble vant til å bære den. Ble vant til å leve sånn. Jeg satt heller på stolen min i seks timer enn å risikere å få et spørsmål. Jeg godtok at du kanskje trodde at jeg var overlegen, selv om jeg visste at jeg ikke var det. Jeg ble til jenta som ikke snakket – selv om jeg er Marte, som er mye mer enn det. Sta og bestemt, snill og nysgjerrig. Dere fikk aldri møte henne.

Hva dere ikke så

Det var nok ikke så lett å bli kjent med henne heller, jeg forstår jo det nå. Dessuten var det andre barn som ropte på oppmerksomhet, og andre som trengte trøst. Det var nok vanskelig å se at jeg også ønsket å bli sett, jeg som ikke sa noe, som ikke gråt når jeg hadde det vondt.

Dere så det ikke på meg hvor glad jeg ble inni meg når dere sa hei til meg, og hvor vondt det var for meg å ikke klare å si det tilbake, fordi jeg visste hva dere tenkte om meg da. Jeg prøvde å smile litt sånn at dere kunne forstå, men jeg tror nok heller dere bare så en jente som så bort.

Jeg ble så glad når dere prøvde, og snakket til meg uten å forvente svar. Da følte jeg meg litt tryggere. Jeg ville bare være en del av dere, av barnehagen og alle de andre – akkurat som barn flest. Det var bare veldig vanskelig for meg.

Når dere spurte meg hvorfor jeg ikke snakket, spurte jeg meg selv om det samme. Jeg skulle ønske jeg hadde et svar. Jeg tenkte på det hele tiden.

Hvordan det føltes å vokse opp slik

Selektiv mutisme fulgte meg gjennom barndommen. På skolen ble det mer komplekst. Jeg kunne lese høyt for meg selv på rommet, men ikke foran klassen. Jeg pleide å øve meg mye, men når det kom til stykket, visste jeg aldri hvordan kroppen ville reagere. Jeg lærte meg å analysere alles ansiktsuttrykk, tonene i stemmene deres.

De andre ville ha en femmer på prøven, jeg ville bare klare å svare ja.

Voksenblikket mitt nå

Når jeg skriver dette, har jeg blitt voksen og mimrer tilbake. Det er mye som er vondt i historien, men mye fint også. Jeg husker fortsatt veldig godt hun ene læreren som så meg, selv om jeg ikke snakket. Hun satte seg ned ved siden av meg hver dag og snakket til meg uten å forvente svar. Hun godtok at jeg ikke alltid klarte å svare, men sluttet aldri å bruke tid med meg. Til slutt ble jeg trygg på henne og klarte å svare.

Jeg slet med selektiv mutisme i mange år, og det var ikke før jeg ble ung voksen at jeg klarte å utfordre meg nok til å bli kvitt det. En vanlig misforståelse er at barn som ikke snakker, kanskje forstår mindre. Jeg vil si det motsatte: Jeg brukte timevis på å tenke og observere mens de andre barna lekte og var i nuet. Jeg skjønte raskt hvordan de voksne så på meg.

Jeg sier dette for å minne dere på at vi også ser, forstår og føler – selv om vi ikke svarer. Vi følger med på alt dere gjør og sier. Vi ønsker å være en del av fellesskapet like mye som barna som roper høyest.

Hva jeg skulle ønske at dere visste

• At et smil eller et lite «hei» kan bære meg gjennom en hel dag.
• At det å ikke presse meg foran de andre betyr alt.
• At en trygg voksen kan være forskjellen mellom år med stillhet og et første, forsiktig ord.
• At vi trenger at dere snakker med foreldrene våre på en varm måte, uten å skape skam eller skyld.
• At dere ikke skal gi opp, selv når dere føler at ingenting nytter.

Noen små råd fra den stille jenta

• Se etter de små signalene. Et barn som ser ned eller trekker seg unna, kan fortsatt lengte etter kontakt.
• Skap små arenaer for mestring. Gi barnet mulighet til å uttrykke seg uten publikum – kanskje ved å hviske til deg eller peke.
• Ikke kommenter foran andre barn at hun aldri snakker. Det kan øke angsten.
• Bygg relasjon gjennom lek og nærvær. Sett deg på gulvet, og vær med i leken uten krav.
• Informer og samarbeid med foreldrene. De kan hjelpe deg med å forstå hva barnet får til hjemme.
• Tro på barnet. Tro på at hun en dag vil våge. Din tålmodighet er hennes trygghet.

En oppfordring til slutt

Til deg som jobber i barnehage: Du møter mange barn hver dag. Noen av dem vil rope, noen vil gråte, noen vil tøyse. Og noen vil sitte stille med ord som ikke finner veien ut. Du kan ikke alltid vite hva de bærer på, men du kan være den som ser dem.

Når du ser et stille barn, som virker fjern eller kanskje til og med overlegen, fortsett å se henne. Fortsett å snakke til henne. Fortsett å tro på at hun en dag vil våge å bruke stemmen sin. Din varme kan være det som gjør at hun finner motet til å rope ut – først inni seg og så en dag høyt nok til at du hører. For kanskje er hun ikke bare «jenta som ikke snakket». Kanskje er hun Marte – sta, bestemt, snill og nysgjerrig. Kanskje er hun et barn som bare trengte at du så henne.