BARNA SOM IKKE HØRER

Allerede som baby reagerte ikke Eli på lyder, og hun sov uvanlig mye. Foreldrene mistenkte tidlig at noe var galt med hørselen. Da Eli var fire måneder gammel, bestemte de seg for å teste det skikkelig. Moren holdt henne på fanget mens faren listet seg inn bakfra med to kasserollelokk og slo dem hardt sammen. En skarp metallisk klang fylte rommet – men Eli reagerte ikke. Etter flere legebesøk fikk de vite at hun var døv på det ene øret og sterkt tunghørt på det andre. Ti måneder gammel fikk hun sitt første høreapparat. – Jeg fikk høreapparat, men jeg fikk ikke automatisk tilgang til et språk som fungerte for meg. Det var et liv der deltakelse og tilhørighet aldri kom gratis, forteller Eli.

En barnehage som så henne

Som ettåring begynte Eli på Voldsløkka barnehage for hørselshemmede. Til å begynne med var hun der bare noen timer et par dager i uken, men etter hvert ble det fulltid. Det ble starten på en barndom som ga henne et språk på egne premisser. – Jeg måtte ta taxi, da barnehagen lå en time unna. I starten hylte jeg da mamma satte meg inn i bilstolen. Hun kjørte etter taxien i sin egen bil for å følge meg den første tiden. Heldigvis fikk jeg en taxisjåfør som ble den samme gjennom hele oppveksten. Han ble en trygghet i hverdagen og til slutt en selvskreven gjest i konfirmasjonen min, forteller hun.

Når Eli ser tilbake, husker hun barnehagen som et sted med varme, lek og tilrettelegging. – Barnehagen var et sted der vennskap fikk blomstre i et miljø som var tilrettelagt for våre behov. Jeg var først og fremst et barn som lekte, oppdaget og fikk oppleve fellesskap.

De ansatte var opptatt av helhetlig arbeid med språk og deltakelse. Hun beskriver et sterkt fagmiljø der både barn og foreldre ble møtt på sine behov. – På 80-tallet hadde Voldsløkka et bredt team som jobbet med både lytte- og stemmetrening for de som hadde hørsel, og med tegnspråk for de som trengte det. Vi fikk et språk vi kunne bruke i fellesskapet.

Men kontrasten ble tydelig så snart hun kom hjem. – I gata hjemme lå jeg alltid ett skritt bak. Jeg fant ikke ordene jeg trengte, og ingen hadde tegn for å møte meg. Jeg levde i to parallelle verdener – den ene ga meg språk og tilhørighet, den andre var preget av usikkerhet.

Ensomhet i familien

Selv om Eli vokste opp i en varm kjernefamilie med mye humor og latter, var ikke hverdagen uten sår. – Rundt middagsbordet kunne det bli fortalt en vits, og alle lo, men ikke jeg. Jeg hørte ikke hva som ble sagt. Tårene presset på, og jeg sprang på rommet mitt. Ikke fordi familien gjorde noe galt, men fordi jeg gikk glipp av de morsomme øyeblikkene.

Eli beskriver hvordan hun ofte kjente på en ensomhet midt i familien. – Vi brukte ofte tegn, men ikke alltid. Og det å måtte be om at noen kunne gjenta, var fryktelig vondt. Jeg følte meg annerledes i min egen familie.

Bilkjøring i mørket ble også ekstra vanskelig. Hun kunne ikke lese på munnen, og motorstøyen overdøvet samtalene. – Å sitte i bilen og høre at de andre snakket, uten å klare å oppfatte noe, var veldig sårt.

Da sykdommen rammet

Eli var bare to år gammel da hun ble alvorlig syk med RS-virus og sepsis. Hun måtte være borte fra barnehagen i tre måneder. – Tre måneder er et hav av tid i en toårings liv. Mine foreldre var redd for hvordan det skulle gå, men da jeg kom tilbake, ble jeg raskt trygg igjen. Personalet møtte meg med varme og forutsigbarhet. Det gjorde alt lettere, sier hun.

Eli trekker frem hvor viktig det er at barnehagen har kompetanse til å møte barn i sårbare perioder. – Jeg fikk en ny sjanse til å komme inn i fellesskapet. Det viser hvor avgjørende barnehagens rolle er for barns utvikling, sier hun.

Ville ikke være «døve-Eli»

Gjennom barndommen og ungdommen bar Eli på skam. Skammen over høreapparatet, over å snakke litt annerledes, over å ikke få med seg alt. – Jeg har brukt så mye unødvendig energi på å skamme meg! Når jeg ser tilbake, blir jeg trist over hvor mye jeg lot gå tapt, sier hun.

På skolen for hørselshemmede opplevde hun fellesskap, men da hun valgte vanlig videregående, bestemte hun seg for å skjule hørselshemmingen. – Jeg ville ikke være «døve-Eli». Jeg jobbet hardt for å henge med, men ville ikke at hørselen skulle være det første folk så. Storesøsteren min prøvde å bruke tegn av og til for å hjelpe meg, men jeg ble sint. Mest på meg selv, for jeg skjønte jo at jeg ikke aksepterte mine egne behov.

Hun har aldri blitt mobbet, men hun har kjent mye på utenforskap. – Jeg har hele livet følt at jeg aldri har passet helt inn, sier hun.

Kroppen sa stopp

Eli utdannet seg til barnehagelærer og jobbet som pedagogisk leder og senere daglig leder. Men i 2020 ble hun alvorlig syk med sepsis og organforgiftning. Hun mistet alt håret, og hørselen ble enda dårligere. – Det verste var ikke å miste håret, men at jeg ikke lenger kunne skjule høreapparatet. Skammen satt så dypt, selv om jeg var over førti, sier hun.

Etter sykdommen vendte hun tilbake til jobben, men kroppen tålte ikke belastningen. – Jeg prøvde å jobbe i ett år, men det gikk ikke. Da startet jeg Tegnsentralen. Jeg måtte bruke mer tegn selv, og det ble en styrke å kunne hjelpe andre med samme behov.

Gjennom Tegnsentralen holder hun kurs, utvikler materiell og gir barnehager og omsorgspersoner verktøy til å bruke tegn til tale i hverdagen. – Mange ansatte tror det er vanskelig. Men det viktigste er å begynne. Du trenger ikke være perfekt. Ett tegn kan utgjøre en stor forskjell, sier hun.

Hun har også skrevet boka «Se meg, snakk med meg», som lanseres i oktober. Prosessen har vært både krevende og givende. – Jeg måtte grave i minner jeg hadde lagt vekk. Vi forfattere blir nok litt retraumatisert, men jeg skriver for barna som vokser opp i dag. Jeg vil at deres vei inn i språket og fellesskap skal bli lettere enn min.

Hva er tegn til tale?

Tegn til tale er en visuell kommunikasjonsform der man bruker tegn fra norsk tegnspråk samtidig som man snakker. Det følger norsk grammatikk, og hensikten er å støtte talespråket – ikke å erstatte det. Når et barn av ulike årsaker strever med språket – det kan være hørselshemming, språkvansker, Downs syndrom, autisme eller minoritetsspråklig bakgrunn – kan tegn til tale være nøkkelen inn i fellesskapet.

– Når et barn kan tegnet for «tørst», kan det si ifra selv om det ikke har ordet. Det gir mestring, reduserer frustrasjon og åpner døra inn til kommunikasjon og lek, sier Eli.

Hun beskriver det som å snakke med hele kroppen. Stemmen brukes sammen med hendene, mimikken og kroppsspråket. – Derfor kaller vi det tegn til tale. Tegnene skal alltid følge talen, forklarer hun.

Små seire – stor mening

I boka deler hun en opplevelse fra barnehagen: «En ettermiddag satt vi og spiste frukt. Ved siden av meg satt Amalie, to år, som hadde begynt å lære tegn. Hun ville ha mer banan. Hun kikket nølende rundt seg, løftet hånden og prøvde å gjøre tegnet for ‘mer’. Jeg smilte, gjentok tegnet tydelig og sa: ‘Vil du ha mer banan?’ Hun nikket, og da jeg viste tegnet en gang til, gjorde hun det. Gleden i øynene hennes da hun fikk bananbiten, var ubeskrivelig. Etter noen minutter brukte hun tegnet igjen, helt uten nøling.»

– Små seire som dette gir barnet en følelse av mestring. Språket blir nøkkelen til fellesskapet.

Hun trekker frem flere situasjoner der tegn kan være nyttige: i garderoben når barna skal kle på seg, under måltider, på turer eller når konflikter oppstår. – Når et barn kan tegnet for «ferdig» eller «hjelp», reduseres både frustrasjon og konflikter. Det skaper ro og forståelse, sier hun.

Rettighet — ikke spesialtiltak

Barnehageloven er tydelig: Barn som mangler funksjonell tale, har rett til å bruke alternative kommunikasjonsformer. Likevel opplever Eli at praksis varierer. – Mange barnehager er flinke, men noen sier: «Vi har ingen barn som trenger det.» Da knyter det seg i magen min. For hva gjør du når barnet en dag faktisk trenger det?

Hun minner om at spesialpedagoger bare er sammen med barna en liten del av dagen. Resten av tiden er det de faste ansatte som må være tilgjengelige. – Hvis vi ikke lærer tegn før vi trenger det, rekker vi det ikke i tide. Og et tapt språk kan ikke hentes inn senere, sier hun.

Et internasjonalt ansvar

I boka viser hun til FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Artikkel 21 (b) slår fast at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til å uttrykke seg med tegnspråk eller andre alternative kommunikasjonsformer. – Dette er en menneskerett. Det er ikke ekstrahjelp eller spesialtiltak, men en fullverdig rettighet, understreker Eli.

Hun mener også at utdanningsinstitusjoner for helsepersonell burde ha mer fokus på kommunikasjon. – Leger, helsesykepleiere og tannpleiere må kunne møte pasienter som har språklige utfordringer. Det burde være selvsagt, sier hun.

Refleksjonsspørsmål til barnehagen

I boka stiller hun barnehageansatte spørsmål som inviterer til refleksjon: Hvordan definerer vi vellykket integrering? Hvordan sikrer vi at et barn med spesielle behov opplever vennskap og glede? Hvordan kan vi skape et miljø der forskjeller blir sett som en styrke? Hvordan kan ansatte bidra til å fremme vennskap mellom barn som ellers ikke ville funnet hverandre? – Inkludering er ikke et prosjekt, det er en kultur. Det må leves ut i praksis hver dag, sier hun.

Å investere i fremtiden

Eli understreker at tidlig innsats er avgjørende. – Å investere i tidlig innsats er å investere i fremtiden. Det handler om å gi barn de beste forutsetningene for å delta, lære og utvikle seg på sine egne premisser. Et bærekraftig samfunn investerer i forebygging, ikke bare i reparasjon, sier hun.

Hun mener at språkarbeid i barnehagen er en av de viktigste investeringene vi kan gjøre. – Når vi lærer tegn før vi trenger det, gir vi alle barn en sjanse til å være med fra start. Og det er kanskje det viktigste vi kan gjøre.

Språk som nøkkel til fellesskap

Gjennom Tegnsentralen og boka vil hun bidra til at flere barn slipper å oppleve den ensomheten hun selv bar på. – Jeg er stolt av det jeg har fått til. Ikke på tross av hørselen, men på grunn av den. Jeg har snudd det til en styrke. Språket er nøkkelen, sier hun.

Hun bærer fortsatt på den samme drivkraften hun hadde som liten: ønsket om å bli forstått, å bli sett og å få være med. – Inkludering handler ikke om å ha en plass ved bordet. Det handler om å forstå hva som skjer rundt bordet – og å få delta i samtalen. For det trenger vi språk.

Elis fem prinsipper

Basert på modellen Trygghetssirkelen har Eli utviklet fem prinsipper som kan hjelpe foreldre til å bli gode språkstøtter for barna sine: engasjement, modellering, bekreft og utvid, et rikt språkmiljø og kontinuitet. Hun understreker at det ikke handler om dyre hjelpemidler eller kompliserte metoder, men om å være bevisst i hvordan man møter barnet i hverdagen.

Engasjement

Barn merker umiddelbart om de voksne er mentalt til stede eller ikke. Når vi er halvveis opptatt med mobilen, eller tankene er et helt annet sted, blir det tydelig for barnet. Tilstedeværelse handler derfor både om å være fysisk til stede og å være mentalt koblet på.

Engasjement vises gjennom aktiv lytting – å bekrefte det barnet sier, og å svare på en måte som viser at du har hørt og forstått. Det handler også om å bruke mimikk og kroppsspråk som støtter kommunikasjonen. Når du viser entusiasme for barnets forsøk på å bruke ord eller tegn, gir du motivasjon til å fortsette.

Et eksempel kan være når barnet sier sitt første ord eller gjør et tegn for første gang. Måten den voksne responderer på – med smil, bekreftelse og kanskje en liten feiring – kan gi barnet lyst til å prøve igjen og igjen.

Modellering

Det andre prinsippet er å være en rollemodell. Språk læres ikke gjennom rettelser og formaninger, men gjennom gjentatt og naturlig modellering. Om et barn peker på en katt og sier «tatt», kan du rolig svare: «Ja, der er en katt.» Du bekrefter at du forstår, og du gjentar ordet riktig – uten å be barnet om å si det på nytt. På samme måte fungerer tegn. Når barnet gjør et tegn, gjentar du tegnet og ordet tilbake.

Dette kan gjøres i alle hverdagssituasjoner. Når du setter frem middag, kan du bruke tegn for «brød», «melk» eller «mer». Når barnet peker på en leke, kan du gjenta både ordet og tegnet for den gjenstanden. Slik bygges språk på en naturlig måte – uten at det oppleves som «trening».

Barn trenger mange repetisjoner før et ord eller tegn fester seg. Modellering handler derfor om å bruke språk igjen og igjen i naturlige situasjoner.

Bekreft og utvid

Foreldre og ansatte i barnehagen er barnets viktigste språklige ambassadører. Det innebærer å ha språkambisjoner på barnets vegne – å gi tilgang til nye ord og tegn og å våge å strekke språket litt videre enn det barnet allerede kan.

Et enkelt grep er å gi barnet tid. Når du stiller et spørsmål, vent litt lenger enn du egentlig vil. Ofte kommer svaret hvis barnet får rom til å finne ordene.

Et annet tips er å utvide det barnet allerede sier. Hvis barnet sier «bil», kan du svare: «Ja, det er en rød bil.» På den måten bygger du nye begreper inn i samtalen.

Sang kan også være et verdifullt verktøy. I barnesanger gjentas ord og fraser, og språket blir forutsigbart. Ved å legge til tegn i sangene blir læringen enda sterkere.

Et rikt språkmiljø

Språk utvikles best i miljøer som er fulle av muligheter. Et rikt språkmiljø betyr variasjon av aktiviteter, bøker, leker og samtaler.

Et konkret eksempel er dukkekroken i barnehagen. Her finnes det mange begreper som kan utforskes: verb som «bære», «koke» og «vaske»; adjektiver som «rød», «liten» eller «prikkete»; og substantiver som «dukke», «kopp», «bleie» og «seng».

I stedet for å si «kan du gi meg den?», kan du si «kan du gi meg den gule koppen?». Slik får barnet nye ord inn i leken.

Bøker er en annen inngang. Les høyt, se på bilder sammen, og bruk tegn for sentrale ord. Ikke gjør lesestunden til en spørretime, men la barnet få oppleve språk gjennom rytme, bilder og samtale.

Lekerotasjon kan også bidra til et rikt språkmiljø. Når gamle leker tas bort en periode og så kommer frem igjen, skapes ny interesse og nye samtaler.

Kontinuitet

Det siste prinsippet er kontinuitet. Språk bygges ikke i skippertak, men i små, daglige steg. Eli beskriver det som å klatre en stige: Med små trinn kommer man til toppen uten å bli utslitt. Språk utvikles på samme måte – litt og litt, dag for dag.

For å få til kontinuitet må tegn og språk inn i faste rutiner: under måltider, stell og leggetid. Bruk enkle tegn som «mer», «ferdig», «bleie», «sove» og «bok». Når disse gjentas hver dag, blir de en naturlig del av barnets kommunikasjon.

Forutsigbarhet skaper trygghet. Når barnet vet hva som kommer, blir det lettere å delta aktivt. Og når hele familien, søsken, besteforeldre og barnehagepersonalet bruker tegnene, får barnet kontinuerlig språklig input.

Praktiske hjelpemidler kan gjøre det enklere å holde kontinuiteten. Heng opp tegnkort på kjøleskapet, badet eller soverommet. Planlegg å introdusere to nye tegn i uka, samtidig som dere fortsetter å bruke de gamle.

Mestring gir motivasjon. Når barnet opplever å bli forstått, øker både barnets og de voksnes lyst til å fortsette. Uten kontinuitet kan språket bli fragmentert, og barnet kan oppleve frustrasjon. Med små, daglige grep bygges en solid grunnmur for kommunikasjon og fellesskap.

Det viktigste er å begynne

For Eli handler de fem prinsippene ikke bare om metode, men om verdier. – Alt koker ned til én ting: Barn trenger voksne som ser dem, hører dem og gir dem språk. Når vi er engasjerte, modellerer, bekrefter og utvider, skaper et rikt språkmiljø og holder kontinuiteten oppe, så bygger vi broer inn til fellesskapet, sier hun.

Hun minner om at det ikke er nødvendig å være perfekt for å være en god språkhjelper. – Det viktigste er å begynne. Du kan starte med noen få tegn, bruke dem i hverdagen, og la barnet få kjenne mestringen. Språket er nøkkelen til vennskap, lek og læring. Det er nøkkelen til å være med.

For Eli selv ble språket både en kamp og en gave. Nå ønsker hun at dagens barn skal få oppleve en lettere vei inn i kommunikasjon. – Jeg vet hvordan det føles å sitte på utsiden og ikke forstå. Derfor brenner jeg for at ingen barn skal måtte kjenne på den samme ensomheten. Alle barn har rett til å delta, og språket er billetten inn, sier hun.