I år er det 27 år siden jeg var ferdig utdannet
barnehagelærer.
I 25 av disse årene har jeg jobbet
i barnehage, både som pedagogisk leder og
styrer, kun avbrutt av to år som fagsjef for ideelle
barnehager i Hovedorganisasjonen Virke. Selv om
denne jobben var spennenende, ble savnet etter
barnehagelivet for stort. Jeg savnet fellesskapet,
samspillet og det å være tett på barn og kollegaer,
der du kan bety en forskjell – jeg savnet rett og
slett livet i barnehagen. I januar i fjor var jeg derfor
så heldig å kunne gjøre «comeback» som styrer. Jeg
hadde egentlig ikke hatt noe ønske om å søke meg
vekk, for jeg elsket jobben min, men etter mange
år hadde jeg behov for å utfordre meg med noe annet.
Nå har jeg testet det ut, gjort mine erfaringer
og blitt enda sikrere i min sak. Det er i barnehagen
jeg hører hjemme.
Ingen dager eller år er like
Det er vanskelig å forklare akkurat hva det er som gjør at jeg er så glad i denne jobben, men det er meningsfullt. Muligheten til å følge barnas utvikling og å delta i livet deres gir meg mye. Når jeg kommer på jobb, blir jeg gjerne møtt av barnelatter og barn som vil vise eller fortelle meg noe. De spør om de kan få stempel på hånden sin, hvor jeg skal være i dag, eller om jeg kan hjelpe dem med å ta ned noe fra hylla deres. Noen gir meg en «high five», armer strekkes imot meg, og jeg får et lurt smil eller kanskje en tegning. Tilliten jeg blir gitt, viser meg hvor viktig det er for dem med kjente, tilstedeværende og trygge ansatte.I mange år bidro jeg til å dekke over hvordan hverdagen i barnehagen faktisk er. Jeg brukte de gode resultatene i foreldreundersøkelsen som reklame, og jeg la opp til at femåringene skulle øve på å skrive bokstaver. Nå er dette flaut å tenke på.
Vi klarte ikke å la være å engasjere oss
På et tidspunkt gikk jobben min fra å være en meningsfull og variert jobb til å bli en livsstil eller nærmest et «kall». I mange år bidro jeg til å dekke over hvordan hverdagen i barnehagen faktisk er. Jeg brukte de gode resultatene i foreldreundersøkelsen som reklame, og jeg la opp til at femåringene skulle øve på å skrive bokstaver. Nå er dette flaut å tenke på. Økt faglig kunnskap, mer erfaring og konstruktive meningsutvekslinger med dyktige kollegaer i og utenfor barnehagen har endret mitt syn og praksis på flere områder. Etter hvert oppdaget jeg og kollegaene mine stadig nye utfordringer som ikke fungerer som det bør i og rundt sektoren, og som på mange måter hindret oss i å gjøre jobben vår på en tilfredsstillende måte.Det kunne for eksempel dreie seg om at:
- bemanningen er for dårlig til å følge opp barna godt nok.
- barn med særskilte behov får ikke de ressursene de trenger.
- leken og barndommen er under press som følge av en mer systematisk lærings- og utbyttetanke.
- taushets- og lojalitetskulturen råder mange steder.
- ansatte blir pålagt å bruke programmer og verktøy på bekostning av refleksjon, kompetanse og fagautonomi.
- finansieringssystemet fungerer ikke som det burde.
- tilskudd og foreldrebetaling kommer ikke alle barn til gode når enkelte eiere skal tjene eller spare penger.
- foreldreundersøkelsen er ikke god nok og blir misbrukt på ulike måter.
Det var mye jeg ikke klarte å la være å engasjere meg i, og fra 2011 og i årene som fulgte, ble jeg (og mine kollegaer) gradvis mer synlige i mange saker som omhandlet sektoren: Vi ytret oss gjennom kronikker, reportasjer, intervjuer, engasjement i aksjonsgrupper, foredrag, møter med politikere, invitasjon til høringer og innspillmøter på Stortinget, bidrag i fagbøker og innlemming i prosjekter. Økt oppmerksomhet og synlighet avlet mer av det samme, og «snøballen» bare rullet seg større.
Når barnehagenes grunnbemanning ikke er rustet til å opprettholde forsvarlig drift ved sykdom eller fravær, uten andre tiltak enn å snevre inn åpningstiden eller å stenge, da er noe riv ruskende galt.
Vi må ta umulige valg
Kravene som stilles til barnehagen i dag, er langt høyere enn det som er mulig å innfri, til tross for alt det gode arbeidet som blir lagt ned av kompetente, dedikerte og pliktoppfyllende ansatte. Vi settes derfor ofte i en posisjon der vi må ta umulige valg om hva vi mener er viktigst å prioritere i arbeidet, og hva det blir minst konsekvenser av å droppe. Skal det virkelig fortsette å være slik? Jeg kan knapt tenke meg noe viktigere og mer givende enn å arbeide med barn med alt ansvaret det medfører.Det store ansvaret kan imidlertid bli et tveegget sverd i lengden.
Det pedagogiske arbeidet gir masse energi når alle ansatte er på jobb og planer blir virkeliggjort i praksis på en positiv måte for alle. Da finnes det ikke et bedre yrke i verden. Samtidig kan energien bli sugd ut av deg hvis verdigrunnlaget og kunnskapen du har, krasjer med utilstrekkelige rammer og urealistiske krav. Hvis du i tillegg opplever å befinne deg på minussiden over flere år, der du kun sporadisk strekker til som du ønsker – når framtidsutsiktene ikke ser lysere ut, og du vet at dette kan få direkte negative konsekvenser for barna – blir spørsmålet: Hvor lenge kan du gå på akkord med din egen faglighet? Er det verdt det? Og kan du etisk forsvare det? Barnehagelærer Marit Kristiansen Wiik forteller til Dagsavisen at det ikke er noen lettelse når hun nå slutter i jobben, men beskriver den belastende arbeidshverdagen som for vond å stå i (Wold, 2023). Også Chiara Victoria Cavallari måtte slutte som barnehagelærer, til tross for hennes store faglige engasjement, fordi arbeidet gjorde henne fysisk og psykisk syk (Stensrud, 2023). Vi kan ikke lenger tolerere at dyktige barnehagelærere slutter i jobben på disse premissene. Det er i mine øyne tre tiltak som vil gi personalet mer tid med barna: styrket bemanning, mindre barnegrupper og reduserte åpningstider.
Politisk passivitet
Barnehagesektoren har hatt en rivende utvikling de siste 50 årene, uten at rammevilkårene de ansatte har for å utføre alle arbeidsoppgaver, er justert i samme takt. I tillegg henger ikke lovverk og forskrifter sammen med virkelighetens barnehage. Det er stor tverrfaglig enighet om at et godt barnehagetilbud er viktig for barns utvikling. Paradoksalt nok har dette medført stadig høyere politiske ambisjoner for barnehagesektoren med flere krav og pålegg til de ansatte, uten at de strukturelle rammene har blitt styrket. Dette har i sin tur ført til mindre tid til det pedagogiske arbeidet og ikke minst til barna. Til og med leken er under press. Med mål om å oppnå en samfunnsøkonomisk gevinst i framtida må den leken barn selv opplever som lek, til stadighet vike for voksenstyrte og læringsrettede aktiviteter. Dette så vi sist i rapporten Et jevnere utdanningsløp, hvor det konkluderes med at barnehagene må sette av mer tid til lekbasert læring og veiledet lek (Løken et al., 2024). Dette vil gå ut over den tiden barnehagebarna har til selvinitiert, spontan og frivillig lek, og vil i så fall være et brudd med den nordiske barnehagepedagogikken.Det går en grense for hvor mye du kan organisere barnehagedagen vekk fra et bemanningsproblem når rammene er skjøre som korthus og strikken er tøyd til det ytterste fra før.
Listen over arbeidsoppgaver og krav er lang. Kort sagt skal vi som jobber i barnehager, sørge for at barna får et godt grunnlag å bygge videre på resten av livet. Kanskje er det forståelig at barnehageyrket medfører emosjonelt stress og høyt sykefravær?
Tallenes tale
En rapport fra Fafo om kjønnsperspektiv på arbeidsmiljøutfordringer synliggjør at kvinnedominerte yrker i kommunal sektor i stor grad innebærer kontakt med mennesker, og at dette – sammen med begrensede ressurser – ser ut til å medføre «særlige arbeidsmiljøutfordringer og belastninger» (Hagen & Jensen, 2022, s. 5). Dette ble ytterligere forsterket gjennom en rapport fra Sintef, hvor det påpekes at ytre rammebetingelser som trang økonomi og lav bemanning bidrar til å skape et krysspress for barnehagelærere, og at dette fører til dårlig samvittighet og slitasje (Buvik et al., 2023). Hele 91 prosent av barnehagelærere svarer at de strekker seg langt for menneskene de jobber for, og samtidig bekrefter 85 prosent at det ikke er tilstrekkelig antall ansatte på jobb til å utføre arbeidsoppgavene. Min erfaring tilsier at også andre medarbeidere i barnehagen ville svart på samme måte.I en undersøkelse utført av Utdanningsforbundet hvor 4600 barnehagelærere deltok, oppgir nesten én av tre at de ser for seg å slutte i jobben i løpet av ett–tre år (Wedde & Utmo, 2023). I den nevnte Sintef-rapporten svarer til sammenlikning 63 prosent av barnehagelærere at de ofte har tanker om å slutte i sin nåværende jobb. I en annen undersøkelse utført av Respons Analyse på oppdrag for Utdanningsforbundet, uttrykker i tillegg mange styrere at barnehagene deres har så lav bemanning at de bryter loven, ikke klarer å gi et godt pedagogisk tilbud og at planlagte aktiviteter ofte må avlyses (Eidset, 2023). Dette er alarmerende tall. Det er svært bekymringsfullt å se hvordan barnehagelærere troner på førsteplassen i en rekke spørsmål knyttet til arbeidsbelastning, og tallene underbygger behovet for strakstiltak.
Med dette som bakteppe burde det være en selvfølge at politikere som hevder at de er bekymret for situasjonen og opptatt av «god kvalitet» i barnehager, får ut fingeren og tar konkrete grep som løser problemene. Jeg undrer meg derfor over hvor mange kull med barn som skal gå gjennom barnehagetiden og oppleve at de ikke får den omsorgen, oppfølgingen, hjelpen og veiledningen de både trenger og har krav på. De nevnte undersøkelsene bekrefter bare det vi allerede vet – og som politikere har blitt informert om i en årrekke.
Den provoserende pekeleken
Det er lett å skylde på andre når det er snakk om ressursfordelinger. Stortingspolitikerne hevder at det blir gitt økte bevilgninger til kommunene som kan brukes på mer bemanning, mens lokalpolitikerne kontrer med at de ikke har fått nok midler til å satse, siden ulike tjenester konkurrerer om de samme midlene. Et nylig eksempel på dette er prosjektet som Tønsberg kommune har hatt de siste tre årene, der de har økt grunnbemanningen i utvalgte barnehager med 21 årsverk. Erfaringene som er gjort gjennom satsingen, har vært utelukkende positive for de involverte, men likevel har kommunen besluttet at det blir for dyrt å fortsette med oppbemanningen, til tross for at de uttrykker bekymring for arbeidspresset de ansatte står i (Mejlbo, 2024). Leder for oppvekstutvalget, Mathias Willassen Hanssen (H), inviterer kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (AP) til Tønsberg, slik at hun kan lære mer om de positive effektene fra prosjektet, men Nessa svarer med å rette pekefingeren tilbake mot kommunene og vise til hvordan regjeringen har styrket kommunene i statsbudsjettet (Mejlbo, 2024).Denne provoserende pekeleken har pågått i årevis med skiftende regjeringer, kunnskapsministre og lokalpolitikere, og den fører ingen steder. Det er på høy tid at et tverrpolitisk storting tar inn over seg at de er nødt til å vedta bemanningsnormer som står seg i møte med virkelighetens oppholds- og åpningstider, og som sikrer midler til bemanning, slik at vi får de barnehagene alle barn og ansatte trenger og fortjener. Dette kan ikke overlates til kommuner med ulike økonomiske forutsetninger og kompetanse fordi det medfører forskjellsbehandling av barn fra én kommune til en annen. Skal vi få jevnere og bedre kvalitet i alle barnehager, uansett eierskap, må det stilles krav til bemanning, vikarbruk, stedlig leder og kompetanse som kommer barn og ansatte til gode. Kvalitet i praksis vil fungere som en magnet på dyktige profesjonsutøvere fremfor slik det er i dag: Rammevilkårene skremmer vekk eller gjør dyktige ansatte syke. Altfor mange barnehagefolk jeg kjenner, har blitt syke av jobben. De har ikke maktet presset, stresset og kravene, som står i sterk motsetning til deres ambisjoner, samvittighet, kunnskap, kompetanse og verdigrunnlag. De har rett og slett ikke kunnet stå inne for jobben de har gjort, og det har kostet for mye. Utviklingen er ekstra trist når vi gjennom flere kommunale prosjekter vet hvilke positive effekter vi får av forsterket grunnbemanning.
Noe er riv ruskende galt
Det tærer på motivasjonen når manglende ressurser hindrer ansatte i å planlegge og organisere barnehagedagen eller gjennomføre aktiviteter, for eksempel at det ikke er forsvarlig å gå på tur, eller at det praktisk ikke lar seg gjøre å dele inn barna i aldersbestemte lekegrupper. Det kan være for liten kapasitet til å ta imot barn på besøk fra en annen avdeling eller til å kunne sette seg ned med ett par barn og lese en bok uten forstyrrelser. Når man heller ikke har mulighet til å dele tanker, reflektere og samkjøre planer med kollegaer uten å gjøre det utenfor arbeidstid og plantid – med andre ord på dugnad – går dette utover både kvaliteten og engasjementet. Spørsmålet er om myndighetene blir nødt til å iverksette særskilte tiltak for barnehagesektoren. Når barnehagenes grunnbemanning ikke er rustet til å opprettholde forsvarlig drift ved sykdom eller fravær uten andre tiltak enn å snevre inn åpningstiden eller å stenge, er noe riv ruskende galt. Dette får selvfølgelig direkte innvirkning på foreldrenes arbeidsplass og arbeidsgivere og er ikke verken heldig eller bærekraftig i lengden, men det er likevel nødvendig når det går utover sikkerhet og forsvarlighet. Uansett er det ikke med lett hjerte at jeg gir beskjed om dette til foreldrene, for jeg vet at det setter mange i en vanskelig skvis. Skjer det for ofte, kan det også gå ut over samarbeidet mellom barnehagen og hjemmet. Men barnas beste må alltid gå foran. Når jeg som styrer ikke kan stå inne for tilbudet vi gir barna, og at jeg strengt tatt ikke kan garantere at de blir sett, hørt eller får omsorgen de trenger, er jeg nødt til å si fra. Jeg kan ikke stå inne for lovbrudd og uforsvarlig drift. Dersom det skulle skje en ulykke, skal jeg vite at vi hadde ting på stell, at rutiner og sikkerhetstiltak ble fulgt, og at vi hadde bemanning etter loven, selv om det viste seg ikke å være godt nok. Det kan jeg på ingen måte dersom jeg lukker øynene og lar det skure og gå.Rammer skjøre som korthus
Verken organisering eller kompetanseheving løser årsaken til problemene som sektoren står overfor. Det går en grense for hvor mye du kan organisere barnehagedagen vekk fra et bemanningsproblem når rammene er skjøre som korthus og strikken er tøyd til det ytterste fra før. Kompetansen du eventuelt tilegner deg, får du kanskje ikke brukt når det meste av arbeidet består i å få hverdagen til å gå rundt på et vis. Det er et evigvarende brannslokkingsarbeid. I tillegg vil mer kompetanse sannsynligvis gi deg økt innsikt og forståelse for alt vi burde få til i arbeidet, men ikke får til i møte med virkelighetens rammer.«I flere generasjoner har vi barnehagefolk stått i kampen for de minste barns rett til et godt oppvekstmiljø i gode barnehager. Det er en del av jobben vår, et samfunnsansvar vi må ta, og det gjelder hele tiden. Men samtidig har vi et felles ønske om å slippe å ta de samme kampene om og om igjen, slippe å bruke så mye tid og krefter på å forsvare vår kunnskap og erfaring» (Bleken, 2017, s. 84).
Blekens ord beskriver en langvarig profesjonskamp som vi aldri må gi opp. Krysspresset barnehageansatte står i, er krevende, og for mange er det en umulig oppgave. Det oppleves uendelig trist at jobben jeg elsker, har rammer som med stor statistisk sannsynlighet kan gjøre både dyktige kollegaer og meg selv syke, eller indirekte presse mange til å søke seg vekk, selv om de egentlig ønsker å bli værende. Vi er ikke evighetsmaskiner. De emosjonelle belastningene må tas på alvor, ikke minst for barnas skyld. Når du kjenner på utilstrekkelighet over tid, er det nesten uunngåelig at ikke barna også merker det.
Referanser
Bleken, U. (2017). Barnehagen – for barna? Pedagogisk Forum.Buvik, M.P., Thun, S. & Ose, S.O. (2023). Relasjonelle og emosjonelle krav og belastninger i arbeidet. En studie av omfang, håndtering og konsekvenser av relasjonelle og emosjonelle krav i arbeidet blant fem yrkesgrupper (Sintef- rapport 2023:013666).
Eidset, I. (2023). Bemanningssituasjonen i barnehagene. (Respons Analyse – Prosjektnummer: 253173. Undersøkelse på oppdrag fra Utdanningsforbundet). Respons Analyse.
Hagen, I-M. & Jensen, R.S. (2022). Kjønnsperspektiv på arbeidsmiljøutfordringer og HMS-arbeid i offentlig sektor. Innspill til en debatt. (Fafo-rapport 2022:06). Fafo.
Løken, K.V., Sandsør, A.M.J., Drugli, M.B., Leiulfsrud, H., Bhuller, M., Størksen, I. & Torvik, F.A. (2024). Et jevnere utdanningsløp. Barnehage og skole/SFO som innsats mot ulikhet blant barn. (Rapport). Kunnskapsdepartementet.
Mejlbo, K. (2024, 02. februar). Har satset på økt bemanning i barnehagene – nå er det stopp. https://www.utdanningsnytt. no/bemanning-budsjett-hoyre/harsatset- pa-okt-bemanning-i-barnehagene-na-er-detstopp/ 387278
Stensrud, K. (2023, 26. september). Chiara (29) sluttet som barnehagelærer: – Måtte gjøre det for å redde meg selv. Dagsavisen. https://www.dagsavisen.no/nyheter/ innenriks/2023/09/25/chiara-29-sluttet-som-barnehagelaerer- matte-gjore-det-for-a-redde-meg-selv/
Utdanningsforbundet (2012). Lærerprofesjonens etiske plattform. https://www.utdanningsforbundet.no/larerhverdagen/ profesjonsetikk/om-profesjonsetikk/larerprofesjonens- etiske-plattform/
Wedde, E. & Utmo, I. (2023). Når plantid bare er en plan – rapport fra medlemsundersøkelse om arbeidstid i barnehage. (Rapport 3). Utdanningsforbundet.
Wold, G.C. (2023, 23. september). Barnehagelærere vurderer å slutte: – Man blir utbrent. Dagsavisen. https:// www.dagsavisen.no/nyheter/2023/09/23/barnehagelaerere- vurderer-a-slutte-man-blir-utbrent/
