Med leken som en slags ‘språklig’ krykke fikk jeg beskrevet og vist mye mer av Wasims hverdag i barnehagen og hans styrker enn om jeg hadde tviholdt på det verbalspråklige
Zoomer vi litt ut fra denne bil-leken på møterommet, ser vi en stor barnehage plassert i et mangfoldig område i en sammensatt bydel i hovedstaden. Jeg er pedagogisk leder, og det er første gang jeg skal ha foreldresamtale med Wasims foreldre. Jeg hadde forventet at det var moren, og ikke faren, som møtte opp. Det er hun som henter og leverer, det er derfor henne jeg har hatt de daglige hverdagssamtalene med, og hun snakker og forstår norsk bedre enn far. Siden det var henne jeg ventet, har jeg ikke bestilt tolk til samtalen. Hvordan skal jeg nå få beskrevet Wasims fantastiske evner til å invitere andre inn i leken? Hvordan han kan sette i gang langvarig lek, både alene og sammen med andre? Eller at han av og til kan stå litt fast i sin egen forestilling, slik at det er vanskelig for han å slippe til andres forslag til lekens utvikling?
Som etnisk norsk barnehagelærer uten noe særlig språkøre å skryte av, skjønner jeg raskt at jeg vil komme til kort med mitt verbalspråk og mine norske faguttrykk i denne foreldresamtalen. Heldigvis finnes det et ikke-verbalt språk som alle mennesker forstår fordi vi alle har praktisert det en gang, nemlig leken. Det har seg i tillegg slik at jeg er en av dem med ekspertkunnskap på dette språket! Jeg smiler litt lurt og ønsker faren til Wasim velkommen inn på møterommet.
Med leken som en slags «språklig» krykke fikk jeg beskrevet og vist mye mer av Wasims hverdag i barnehagen og hans styrker enn om jeg hadde tviholdt på det verbalspråklige. Jeg ble nødt til å endre min opprinnelige plan for samtalen, hente inn noen konkreter og litt lekemateriell og kaste meg ut i lekens uforutsigbare verden. For barn som av ulike grunner strever i det sosiale samspillet, enten det er på grunn av utfordringer knyttet til språk, tilknytning, motorikk eller noe annet, er barnehageansattes deltakelse i lek ekstra viktig. En av de vanligste grunnene barnehagelærere oppgir for å la være å delta fysisk i barnas lek, er at vi er redd for hva andre voksne vil tenke om oss hvis vi gjør det. Andre voksne i denne sammenhengen er som oftest kollegaer eller foreldre, og det er et tankekors at vi argumenterer for lek som et kjerneelement i barnehagepedagogikken, men samtidig kvier oss for å delta i den når andre voksne er til stede. For noen handler det kanskje om flauhet eller skam, for andre kan det dreie seg om en frykt for å oppgi kontroll eller miste oversikt. Noen kan derfor ha høy terskel for å begi seg ut i fantasiens rom sammen med barna, og jeg tror ikke terskelen er noe lavere for å leke med en forelder alene på et møterom.
Når jeg brummer med lekebilen og krasjer borti faren til Wasims bil, har vi beveget oss ganske langt vekk fra en «vanlig» foresatt–barnehagelærer-interaksjon. Gevinsten er likevel at leken løsner opp stemningen litt, at jeg opplever å få formidlet mer, og at faren kanskje kan gjenkjenne og bli stolt av noen av Wasims sosiale egenskaper i lek, som ikke nødvendigvis kommer til syne i en samtale over bordet.
Å måtte endre planen, være åpen for spontane innspill og å ta i bruk konkreter på en lekende måte er ganske beskrivende for barnehageansattes jobbhverdag generelt. I den mangfoldige barnehagen er evne til fleksibilitet, kreativitet og lekenhet spesielt betydningsfullt. Så mange ulike mennesker, så mange forskjellige måter å se verden på, så sammensatte situasjoner, så mangefasetterte relasjonelle prosesser – så rikt. I dette mangfoldige mylderet som er barnehagen, finnes det uendelig med problemstillinger, diskusjonstemaer, refleksjoner og praksiser som kan utfordre, bevisstgjøre og gi ny innsikt. Mitt håp er at denne utgaven av Barnehagefolk kan bidra med dette på en tilgjengelig og forståelig måte. God lesning!
