Solipsisme er navnet på den filosofiske posisjonen
som sier at jeg er helt aleine i verden. Argumentet
for denne posisjonen er ganske enkelt: Mine egne
tanker og følelser har jeg en direkte tilgang til. Andre
mennesker, derimot, har jeg, i likhet med resten
av verden rundt meg, bare tilgang til gjennom
mine egne sanseerfaringer. Jeg trenger ikke å lure
på om jeg sjøl føler smerte, men hvis noen forteller
meg at de er i smerte, har jeg få forutsetninger
for å vite sikkert om de snakker sant eller ikke. Jeg
har ikke en gang noen måte å avgjøre om de i det
hele tatt er i stand til å føle smerte på samme måte
som det jeg gjør. Disse vanskene med å forklare at
vi kan ha tilgang til andres tanker og følelser, kalles
problemet med andre bevisstheter (other minds).
Solipsisme, å tvile på at det finnes andre bevisstheter
overhodet, er den logiske konsekvensen. Vår respons på barnegråt kan ikke
være at vi begynner å tvile på om
andre mennesker har følelser La oss si at vi observerer noen
som snubler og skrubber kneet,
og som etter det begynner å gråte.
Vi vil nok alle være tilbøyelig
til å si at vedkommende føler
smerte, men hvis vi skal forklare
hvordan vi veit det, støter vi på
noen problemer.
Det er ikke vanlig blant fagfilosofer å forsvare
solipsisme som posisjon, men det er et problem
som det kan være en utfordring å svare på. Mulige
forklaringer på problemet med andre bevisstheter
kan likevel hjelpe oss til å forstå hvordan vi relaterer
oss til menneskene vi omgås. La oss si at vi
observerer noen som snubler og skrubber kneet,
og som etter det begynner å gråte. Vi vil nok alle
være tilbøyelig til å si at vedkommende føler smerte,
men hvis vi skal forklare hvordan vi veit det, støter
vi på noen problemer.
En mulig løsning er å forkaste analogiargumentet
fullstendig. Å se på smerte som en del av
en treledda kausalkjede forutsetter at følelser er
noe som hører til i en indre bevissthet, som først i
andre omgang står i relasjon til våre ytre følelsesuttrykk.
Vi tenker og føler med kroppene våre, og
de ytre kjennetegnene på følelser er ikke uttrykk
for noe utenfor seg sjøl. Når vi opplever smerte,
er det ikke sånn at vi først føler på smerten for så
å tenke «Jeg er i smerte, og den korrekte måten
å uttrykke det på er ved å gråte». Gråten er simpelthen
en del av smerten.
Tvert imot kan det sette i skarpere fokus
hvor direkte og nødvendig vår interaksjon med
andres følelsesliv er. For noen vil kanskje problemet
med andre bevisstheter fortone seg som en
diskusjon for elfenbenstårnene langt unna hverdagens
praksis. Solipsisme er likevel en posisjon
de fleste filosofer forsøker å unngå i sin teoribygging,
og dette har ledet til tankebaner som
enkelte kan finne interessante. Å la oss utfordre
på hvordan vi kan vite hva andre føler, kan gi oss
den refleksjonen og ydmykheten som skal til for
å innse hvor tett vi egentlig er knyttet til andre
mennesker. n
HVORDAN KAN VI VITE AT ANDRE FØLER?
Vi kan kanskje se at noen faller, slår seg og skriker ut i smerte, men den eneste vi kan vite helt sikkert at føler noe, er oss selv.
- Oktober, 2023
- min lesing

Gjør som 4000 andre fornøyde barnehagefolk, tegn et abonnent på Barnehagefolk
og få tidsskriftet i posten.
(Du får alle nummerne for inneværende år ved
tegning av abonnement)