Simone de Beauvoir er kanskje mest kjent som en
av de viktigste tenkerne i moderne feministisk teori,
men hun var også en betydningsfull forfatter
innenfor den filosofiske retningen som kalles eksistensialismen.
I en av tekstene hennes, Tvetydighetens
etikk, hvor hun diskuterer forholdet mellom
frihet og ansvar, påstår hun at det er en stor ulykke
for mennesker at vi starter livet som barn.
For å forklare hva de Beauvoir mener med denne
provoserende påstanden, må vi først forstå et annet
begrep hun introduserer: gravalvor. En av grunntesene
i eksistensialismen er at moral og identitet har
sitt utspring i mennesket. Konsepter som «godt» og
«ondt» eller identiteter som «norsk», «kelner» eller
«lesehest» er ikke noe vi kan gå ut og lete etter
i verden. De er som de er fordi vi mennesker velger
å oppføre oss på bestemte måter. Sjøl konsepter
som kan virke mer naturlige, som identiteter som
«mann» og «kvinne», er egentlig bare beskrivelser
av den situasjonen vi befinner oss i. Det er opp til
oss å bestemme hvilken verdi vi vil tillegge dem, og
hva vi vil at de skal bety.
En del av det å være et menneske er å ta ansvar
for hva vi ønsker å tillegge verdi, og å handle deretter.
Dette gir oss på den ene sida en stor grad av
frihet: Ingenting er satt i stein bare fordi noen andre
har sagt at det skal være sånn. Men på den andre
sida er det et tungt ansvar: Vi kan ikke si at vi
gjør som vi gjør bare fordi alle andre gjør det. Du
står likevel ansvarlig for det du gjør og den du er.
Barn, derimot, lever ifølge de Beauvoir i det hun
kaller «gravalvorets verden». Det betyr ikke at de
går rundt og er alvorlige hele tida, men at verden er
alvorlig. Verdiene oppfattes som å være absolutte
ting. Moralske konsepter og menneskers identitet
er like absolutte som steiner og trær. I en gravalvorlig
verden er det å finne ut hva som er de rette verdiene,
bare et spørsmål om å oppdage verdier som
allerede finnes «der ute». Å finne ut hvem man er,
er for eksempel bare en øvelse i å oppdage hvilke
former for identiteter som finnes, og se hvilke av
dem som passer på meg.
De Beauvoirs argument er filosofisk, og hun er
ikke opptatt av når eller hvordan barn forstår at de
voksne ikke har tilgang på absolutte verdier som de
sjøl bare må lære. Hennes poeng er dette: Fordi vi
lærer om verdier før vi får ansvaret for å være med
og utforme dem, skjønner vi ikke umiddelbart at
de nettopp er utforma av mennesker som oss sjøl.
Gravalvoret kan til og med være ganske behagelig.
Vi har vel alle innimellom stått overfor verdivurderinger
vi skulle ønske at noen andre kunne
ta for oss. Det er en grunn til at så mange filmer og
bøker inneholder karakterer som har en absolutt
identitet; når protagonisten er et sympatisk og godt
menneske, og antagonisten er stygg, sur og ondskapsfull,
kan det være en deilig flukt fra en virkelighet
som er langt mer innvikla.
Derfor er barn som ennå ikke har ansvaret for
verdiene, på en måte «metafysisk privilegert»,
ifølge de Beauvoir. De har en mer begrensa frihet,
siden de ennå ikke kan være med på å endre
verdiene i verden. Samtidig står de fritt til å sette
seg mål og utføre prosjekter uten å bli tynget ned
av ansvaret for verden.
Som sagt er ikke dette noe de Beauvoir har kommet
fram til gjennom observasjoner. Når eller hvordan
vår forståelse av verdier utvikler seg, er vanskelig
å svare på. Sannsynligvis vil det også være
forskjellig for hvert menneske. For de som arbeider
med barn, kan det likevel være verdt å reflektere
over. Evnen til å reflektere kritisk over verdier
er en viktig del av det å vokse opp. Som voksne har
vi ansvar for våre egne valg og vurderinger. Vi kan
ikke «sette bort» vurderingene og si at vi bare gjør
sånn vi får beskjed om. Likevel er dette et ubehagelig
ansvar. Når vi først har skjønt at andre mennesker
heller ikke har en dypere innsikt i rett og galt,
slipper vi aldri unna. Vi kan aldri lenger lene oss tilbake
og stole på at andre sitter på de de enkle svarene.
Verden er komplisert, og det å vite dét er ikke
alltid en god følelse.
Kan vi ta med oss noe fra de Beauvoirs provoserende
påstand om menneskets ulykke ved å være
barn inn i våre pedagogiske diskusjoner? Sjøl om vi
kanskje ikke er enig i hennes dystre framstilling av
barndommens plass i menneskelivet, kan beskrivelsen
av en gravalvorlig verden likevel være nyttig
for oss. På et tidspunkt må vi alle få ansvar for våre
egne verdivurderinger. At «alle andre» gjør det eller
at en autoritet mener det, kan ikke stå som vårt
eneste forsvar for hvorfor vi handler som vi gjør.
Samtidig er ikke dette et ansvar vi bare kan lempe
i fanget på noen – alt på én gang. Når man akkurat
har begynt å oppdage at det finnes verdier, har man
knapt forutsetning for å gjøre en sjølstendig vurdering
av hvilke verdier en kan stå inne for som riktige.
Det er dessuten viktig å huske hvor ubehagelig
dette ansvaret kan være.
Å rasere gravalvoret er like dramatisk som det er
nødvendig. På et tidspunkt må barn lære at det ikke
finnes noen absolutte verdier, men at de som mennesker
kan være med på å endre hvordan de sjøl og
andre ser på verden. Samtidig er ansvaret som følger
med denne friheten, noe som må porsjoneres
ut med sensitivitet. For de som arbeider med barn,
kan det være lurt å være bevisst på dette.
BARNDOMMENS GRAVALVOR
Mennesker må selv ta ansvar for hva vi velger å tillegge verdi, men hva skjer før barn lærer at verdier er menneskeskapte? Er det forskjell på å oppdage og å skape verdier?

Gjør som 4000 andre fornøyde barnehagefolk, tegn et abonnent på Barnehagefolk
og få tidsskriftet i posten.
(Du får alle nummerne for inneværende år ved
tegning av abonnement)