PRAKSISGLIMT
«Maur!», roper Nidra og graver ivrig i jorda med spaden sin. Linus, Truls, Sara og jeg lener oss nærmere for å se på Nidras funn. Truls hjelper til med hendene sine, og vi får mauren forsiktig opp på spaden. Vi blir avledet av en høy og sint stemme bak oss. «Nei, Viktor!» Alle stopper opp og snur seg mot lyden. Den kommer fra Astrid, en av mine kolleger, som sitter på huk med ryggen til oss. Hun holder fast i ermet på dressen til Viktor og har et alvorlig uttrykk i fjeset. «Nei, Viktor!» gjentar hun. Stemmen er fremdeles høy, og hun rister litt i ermet på dressen hans. «Sånn får du ikke gjøre!». Viktor vrir seg. Han holder en spade i hånden og har et stivt ansiktsuttrykk. Han unngår blikket til Astrid, ser den andre veien, ned i bakken og rundt omkring mens kroppen fremdeles vrir seg aktivt. Først da legger jeg merke til Cornelius. Han sitter på rumpa ved siden av de to andre. I håret har han jord. I øynene og på kinnet er det noen stille tårer. Han ser mot Astrid og Viktor. Jeg oppdager brått at de andre barna og jeg også ser mot dem. Jeg snur meg og ser ned. «Hvor ble det av mauren?» spør jeg og lykkes i å flytte barnas oppmerksomhet tilbake til bakken. Mauren har forsvunnet! Letingen starter på nytt. Jeg graver med barna, men jeg leter ikke lenger. Jeg er fremdeles til stede i situasjonen som utspiller seg bak oss. Oppmerksomheten min er der, selv om kroppen min er her. Astrid holder fortsatt fast i Viktor. «Du kan ikke gjøre sånn, Viktor. Det gjør vondt!» sier hun. Viktor lager misfornøyde lyder og vrir seg enda mer iherdig nå. Cornelius sitter fremdeles og ser mot de to andre. Jeg har vondt inni meg.
Trolig hadde hun et ønske om å stanse en krenkelse eller et uheldig samspillsmønster, i samsvar med rammeplanen, men samtidig skapte hun et nytt – og kanskje ble dermed enda et barn utsatt for en krenkelse
I rammeplanen for barnehager står det at alle barna
skal «oppleve å bli sett, forstått, respektert og få
den hjelp og støtte de har behov for». Det står videre
at vi aktivt skal tilrettelegge for omsorgsfulle
relasjoner mellom barn og personalet, og mellom
barna, «som grunnlag for trivsel, glede og mestring
» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 19).
Dersom
vi tar utgangspunkt i dette utdraget fra
rammeplanen, kan vi stille oss spørsmål ved hvordan
Cornelius kan ha opplevd denne situasjonen.
Og hva med Viktor? Opplevde noen av dem å bli
sett, forstått, respektert og få den hjelpen og støtten
de hadde behov for? Hvordan kan slike situasjoner
påvirke guttenes relasjon til hverandre? Hva
med relasjonen mellom Cornelius og Astrid eller
mellom Viktor og Astrid? Og hvordan kan situasjonen
påvirke forholdet mellom de andre barna og
Viktor?
Vi kan også ta utgangspunkt i rammeplanens
beskrivelser om at personalet skal støtte barnas
selvfølelse, og at barna skal møtes med empati,
få mulighet til å videreutvikle empati og sin evne
til tilgivelse (Kunnskapsdepartementet, 2017).
På hvilken måte støtter vi barns selvfølelse i en
konfliktsituasjon, og hvordan påvirker våre egne
følelser håndteringen av slike situasjoner? Hva lærte
Viktor om seg selv denne dagen i skogkanten?
Og Cornelius? Gav hendelsen barna noen gode rollemodeller
eller muligheter til å videreutvikle sin
empati eller evne til tilgivelse? Hvilke egenskaper
kan barn anse som viktige hos en ansatt dersom de
skal søke trøst, forståelse og omsorg?
På tross av at det her finnes grunnlag for mange
ulike refleksjoner, er det ikke dette som er mitt
etiske dilemma – verken i denne eller i lignende
situasjoner.
Mitt etiske dilemma dreier seg nemlig
om min egen rolle. Jeg er pedagogisk leder og skal,
ifølge rammeplanen, veilede og sørge for at barnehageloven
oppfylles gjennom det pedagogiske arbeidet.
Tør vi å ta dette profesjonsetiske ansvaret
på alvor?
Hva hindrer oss i å gripe inn?
Selv om praksisfortellingen beskriver en enkelthendelse,
vil jeg våge å påstå at lignende episoder
utspiller seg daglig i barnehager rundt omkring i
Norge. Hver dag er det trolig ansatte som behandler
barna på en måte som er på grensen til hva som
er greit, og hver dag er det nok også kolleger som
vegrer seg fra å gripe inn. Det kan dreie seg om måter
barn blir snakket til, hvordan de ansatte fysisk
tar i barna, hva som blir sagt om barna over hodene
deres, eller annet som er på tvers av verdigrunnlaget
vårt. Hvorfor er det slik? Hva er det som hindrer
oss i å gripe inn? Hva hindrer meg? Hvilke verdier
ligger til grunn? Handler det rett og slett om
feighet?
Jeg vet mye om min kollega. Som leder har jeg
innsikt i hennes privatliv og bakgrunn. Jeg vet hva
hun er dyktig på, og hva som kan være hennes svakere
sider. Jeg vet også at selvfølelsen hennes er
skjør når det kommer til arbeidsutførelsen. Dette farger mine handlinger overfor henne i alle situasjoner
– fordi jeg arbeider med et menneske. Menneskesynet
mitt forteller meg at min kollega handlet
instinktivt da hun observerte denne hendelsen.
Hun gjorde sitt beste ut fra sine egne forutsetninger,
sin kunnskap og sine erfaringer og var muligens
samtidig farget av følelsene som ble utløst i
henne. Trolig hadde hun et ønske om å stanse en
krenkelse eller et uheldig samspillsmønster, i samsvar
med rammeplanen, men samtidig skapte hun
et nytt – og kanskje ble dermed enda et barn utsatt
for en krenkelse. Med andre ord: Det var ikke godt
nok. Hun har et ansvar for å følge rammeplanens
bestemmelser, og jeg har et ansvar for å veilede
henne.
Skjønn og ulike hensyn
Gjennom barnehagelærerutdanningen har jeg lært
hvordan jeg teoretisk sett bør håndtere slike situasjoner,
og hva rammeplanen forplikter meg til å
gjøre. Så hvordan kan jeg da rettferdiggjøre handlingen
min? Jeg kan ikke det. Jeg handlet også instinktivt
og basert på følelser. Jeg ønsket å skåne
Viktor fra barnas nysgjerrighet i en situasjon hvor
han hadde «feilet» og allerede fikk negativ oppmerksomhet.
Jeg ville verne ham fra det inntrykket
barna rundt meg kunne få av ham, og den påvirkningen
dette kunne ha for relasjonene hans.
Jeg ønsket å skåne Astrid fra ydmykelsen ved at
jeg observerte henne i et svakt øyeblikk, og jeg ville
skåne Cornelius fra våre blikk der han satt alene og sårbar. Skjønnsmessige og faglige vurderinger
lå altså bak valget mitt, men mest av alt ønsket
nok underbevisstheten min å skåne meg selv – fra
ubehaget det ville påføre meg å gå inn i situasjonen.
Jeg ville opplevd at jeg brøt inn i min kollegas
arbeid,
og dermed indikerte at hun ikke gjorde en
god nok jobb. Dette kunne gitt henne inntrykk av at
jeg tenkte at jeg var bedre til å håndtere dette enn
henne – i verste fall at hun ville tenke at jeg er bedre
enn henne, noe jeg var redd kunne påvirke selvfølelsen
hennes ytterligere i negativ retning. God
hvilepute?
I barnehagen står vi i etiske dilemmaer hele tida
– også overfor våre kolleger, kanskje spesielt når
vi skal «velge» mellom hensynet til kolleger og til
barna. Dette valget bør egentlig være opplagt ettersom
det står tydelig i rammeplanen at alle handlinger
og avgjørelser som tas, skal ha barnets beste
som grunnleggende hensyn. Jeg undrer meg likevel
over om mange av oss har en underbevisst holdning
om at det er viktig(ere) å respektere voksne.
Vi jobber først og fremst med mennesker, og også
voksne fortjener å bli sett, forstått, respektert og
møtt med empati. Også deres selvfølelse skal ivaretas.
Men jeg tror at vi fort kan bruke det som en
hvilepute, og dermed la være å gripe inn – til tross
for profesjonelle forpliktelser. Det er lettere å la
være, men hva blir da konsekvensene? Og handler
vi egentlig til kollegaens beste ved å gjøre det slik?
Å frata noen læring
Ved at jeg ikke brøt inn i situasjonen, viste jeg barna
rundt meg, inkludert Viktor og Cornelius, en aksept
for Astrids måte å behandle barna på. I tillegg
fratok jeg min kollega en mulighet til å utvikle seg
og lære alternative handlemåter. Muligens vet hun
fortsatt ikke at det hun gjorde, ikke var bra nok.
Jeg tror at mange av oss som jobber i barnehage,
har et grunnleggende ønske om å behandle mennesker
godt. Men kanskje vi må vri litt på hva vi
tenker at er godt? Kanskje det for eksempel er bedre
å gi en kollega mulighet for utvikling og læring
enn å la dem fortsette å gjøre de samme feilene om
og om igjen?
Hva kunne jeg så ha gjort annerledes? Jeg klarte
ikke å finne noen bedre løsning i situasjonen der og
da, men jeg har tro på at refleksjon, visualisering
og øvelse kan ruste oss til å endre våre handlingsmønstre.
Derfor beskriver jeg under hva jeg skulle
ønske at jeg hadde gjort, nå som jeg har hatt mulighet
til å reflektere over det som skjedde den dagen
i skogkanten. Før du leser videre, kan du kanskje
selv tenke gjennom hvordan du ideelt sett ville
handlet hvis du var i mine sko. Jeg vil samtidig
minne om at det i rammeplanen er tydelig beskrevet
at alle som arbeider i barnehagen, skal bidra til
å oppfylle målene og kravene. Det er altså et felles
ansvar å gripe inn når du ser noen som «går over
streken», og selv om de pedagogiske lederne har
ansvar for veiledning, bør ikke dette være en hvilepute
for andre.
En alternativ fortelling
Jeg reiser meg rolig fra utforskningsaktiviteten og sier til barna: «Jeg er snart tilbake, jeg skal bare hjelpe Viktor, Cornelius og Astrid litt.» Jeg går bort til dem, stryker Viktor mildt over armen og over hånden til Astrid, slik at hun slipper taket i ermet hans. Jeg setter meg inntil Cornelius med armen min rundt ham og gir ham en klem. Så oppfordrer jeg Viktor til å sette seg inntil meg, han også. Deretter spør jeg barna om hva som skjedde, og forsøker å få klarhet i dette mens jeg oppfordrer Astrid til å lytte og delta i samtalen. Når vi har fått ordnet opp i situasjonen og muligheten byr seg, tar jeg Astrid til side og snakker med henne om hvordan hun opplevde det hele. Jeg lytter til begrunnelsene bak handlingene hennes, hvilke følelser det utløste i henne, og hvordan hun opplevde det da jeg trådte inn. Deretter beskriver jeg hva jeg observerte, og min faglige begrunnelse for å gripe inn.
Hvis vi nå spoler tilbake til rammeplanutdragene, kan vi se at dersom jeg hadde handlet på overnevnte måte, ville både Cornelius og Viktor ha blitt sett, forstått og respektert og fått den hjelp og støtte de hadde behov for. Det ville mest sannsynlig påvirket barnas selvfølelse i positiv retning å oppleve å bli lyttet til og å bli møtt med nærhet og omsorg. Både de involverte barna og de andre ville kanskje ha fått større innsikt i hvordan man kan utøve empati. Det ville gitt min kollega en gave – en mulighet til å ta et blikk på sin egen praksis og handlingsmønstre og dermed en anledning til å korrigere denne i lignende situasjoner i tillegg til at hun også trolig ville følt seg sett, forstått og respektert. Dette ville kunne gagne flere barn i årene fremover og ville dermed ha mange barns beste som grunnleggende hensyn. Sist, men ikke minst ville jeg ha oppfylt plikten jeg har som pedagogisk leder. Bedre lykke neste gang?