Å SE FOR SEG DET SOM ENNÅ IKKE FINNES

diskusjonen om arbeidsfordeling og ansvar er ikke primært en profesjonskamp, for det vi egentlig diskuterer, er barnehagens innhold og det pedagogiske tilbudet barna skal få mulighet til å ta del i.

I stedet for å spørre hvem som bør gjøre hva, skal vi kanskje heller stille følgende spørsmål: Hva er de pedagogiske kjerneoppgavene i barnehagen? Det er nemlig ikke så enkelt som at de praktiske og pedagogiske oppgavene er helt adskilt og aldri glir over i hverandre. Et litt ekstra langt dobesøk kan bli til en svevende samtale om hvorfor noen mennesker ønsker å kremeres. Når en vott må byttes inne i garderoben, kan det innebære et utsagn som vekker bekymring. For han som har vært sliten hele ettermiddagen, kan det være godt å hvile litt på benken mens kjøkkenbordet vaskes. Disse tre situasjonene – og mange lignende – kan defineres som praktiske oppgaver, men krever like fullt en ansatt med kunnskap og faglig skjønn for å gjøre situasjonen til en viktig pedagogisk situasjon. Der barnehagebarn er, trengs det barnehagefaglig kunnskap, og den trengs også på kontoret, på møterommet og i samarbeid med andre instanser. Det er også en mulighet for at gjennomføringen av enkelte arbeidsoppgaver er et slags evig kompromiss: at barnehagelærerne blir nødt til å gjøre en praktisk situasjon pedagogisk fordi den pressede bemanningssituasjonen krever det. Den norske barnehagen har vært gjennom en enorm utvikling de seneste årene, men bemanningen og arbeidsfordelingen er den samme. Det er på tide å tenke nytt

Hvordan kan de med barnehagefaglig kompetanse få mer tid til å lede de pedagogiske kjerneoppgavene og være i samspill med barn? Min påstand er: Hvis vi tar en grundig og modig diskusjon om hvor og når den barnehagefaglige kompetansen er avgjørende for kvalitet, da er det ikke lenger så selvsagt å lande på at utdannede barnehagelærere skal utføre oppgaver hvor ikke deres kunnskap og kompetanse er krevet.

dette handler ikke om at barnehagelærerne skal slippe å ta ut av oppvaskmaskinen eller rydde opp etter formingsaktiviteten; det handler om hvilke pedagogiske ambisjoner vi våger å ha på vegne av den neste generasjonen barnehagebarn. Hvis vi kun ser mulighetene ut ifra dagens ressurssituasjon, snevres mulighetsrommet inn. Hvis vi derimot er i stand til å se for oss en barnehagefremtid hvor personalet kun består av barne- og ungdomsarbeidere, barnehagelærere og barnehagelærere med mastergrad, vil dette gjøre noe med hvordan vi tenker at ressursene kan fordeles. Vi må også se for oss politikere som forstår betydningen av kvalitet, og som har vilje til å bruke de pengene et høyere utdanningsnivå i barnehagen krever. Til høsten skal regjeringen legge frem ny barnehagestrategi mot 2030. Kunnskapsministerens antydninger om innholdet i denne sender noen håpefulle signaler. På samme måte som når fire femåringer kommer inn i et rom med et par planker og noen stoffbiter og ser en skyskraperby med superhelter, bør vi også se forbi den faktiske situasjonen i dag og mot det barnehagen kan bli.

dette temanummeret er derfor en invitasjon til å leke. Ta i bruk den sterke lekekompetansen dere bruker i møte med ungene, og lek at barnehagen kan være noe annet enn det vi kjenner i dag. Du vet der fireåringen sier at «dette legohuset er verdens største rompalass», og du svarer «åh, ja, jeg ser det platået der, er det der de skyter raketter ut fra»? Akkurat slik vil jeg at du skal lese denne utgaven av Barnehagefolk. Selv om dansende zombier og glitrende dronninger skal få lov til å bli værende i barnas fantasiverden, går det an å håpe på en annen barnehagevirkelighet. Men den blir ikke mulig om vi ikke kan forestille oss den.

God lesning